Miljøstatistikk 1978: Naturressurser og forurensninger - SSB

247
10. EMISJON OG GJENVINNING
Med emisjon menes spredning av stoffer eller energi til omgivelsene, mens begrepet utslipp
har en snevrere betydning. Begrepet utslipp omfatter bare spredning av avfallsstoffer og restprodukter
til luft eller vann. Som eksempel kan nevnes at kalking av vann ikke er et utslipp fordi
kalk i denne sammenheng er et produkt.
Forurensing av naturmiljøet skjer ved at stoffer og produkter vender tilbake til naturen
etter å ha vært nyttiggjort i en eller annen form for menneskelig virksomhet.
Viktigst er faste og flytende stoffer, gasser og energispillprodukter som varme, støy og
stråling.
Mottakere (resipienter) av spillprodukter er luft, vann og jord. Resipientene vann og
jord kan være mer eller mindre naturlig avgrenset. Det kan f.eks. være en innsjø eller et landområde.
En resipient har en viss normaltilstand som kjennetegnes ved bestemte former for planteog
dyreliv som inngår i et økosystem. Virkningene av å tilføre resipienten spillprodukter vil
være avhengig av hvordan økosystemet reagerer på denne påvirkningen. Resipienten kan også fungere
som transportmedium for spillproduktene, og virkningene av emisjonene vil da kunne oppstå i andre
deler av naturmiljøet.
Emisjonsmengder er i mange tilfeller svært kompliserte å registrere direkte. De registreringer
som er gjort til nå er lite systematiske, bruker forskjellige klassifiseringsprinsipper og
definisjoner og refererer seg til ulike tidspunkter. Dette gjør at en er avhengig av beregninger
basert på annen statistikk og teknisk-naturvitenskapelige forskningsresultater. Avgjørende for
resultatet av beregningene blir de forutsetninger og metoder som blir brukt. Det er i denne publikasjonen
ikke mulig å gi en fullstendig redegjørelse for disse forutsetningene. Konkret bruk av
tallmaterialet som her legges fram, bør derfor skje i sammenheng med en mer detaljert beskrivelse
som gis i de publikasjoner tabellene er hentet fra.
Statistikken i dette kapitlet nytter fylke som minste geografiske enhet. Dette er i mange
tilfeller utilfredsstillende fordi virkningene av emisjonene i stor utstrekning er knyttet til de
enkelte resipienter og i liten grad til fylket som helhet. Imidlertid gir ikke det tilgjengelige
datamaterialet grunnlag for å gi tall for den enkelte resipient.
I kapitlene 3 og 4 er det gitt oppgaver som belyser tilstanden i henholdsvis luft og vann.
Emisjon til luft
I tabell 10.1 er det gitt en samlet oversikt over emisjon til luft fra de viktigste kildene Tabell 10.1
i 1971. For bergverk og industri ble det nyttet samme grunnlagsmateriale som ligger til grunn for
tabell 10.2. Tabell 10.2
For de andre kilder er det gjort anslag basert på annen statistikk og kjennskap til de
prosesser som det kommer emisjon fra. Transport omfatter her, i tillegg til offentlig transport,
biler, båter og fly tilhørende forsvaret og private.
Emisjonskomponenter
Bly er et tungmetall som i større mengder kan ha en giftvirkning.
Svoveldioksyd og nitrogenoksyder er syredannende staffer som etter et opphold i lufta tilføres
jord og vann og gjør disse surere. Disse stoffene kan i store konsentrasjoner også være helseskadelige
og bidrar dessuten til korrosjon av bygninger o.l.
Fluor finnes i form av uorganiske forbindelser som i store konsentrasjoner har giftvirkning.
Karbonmonoksyd er en fargeløs, luktfri, giftig gass. Eksosen fra bensinmotorer har et relativt
høyt innhold av karbonmonoksyd. Under normale forhold vil karbonmonoksyd etter hvert reagere
med oksygen og danne karbonmonoksyd.
Støv omfatter i denne sammenheng uorganiske partikler som tilføres lufta, hovedsakelig fra
industriutslipp og vegslitasje.
Hydrokarboner er uforbrent bensin og olje som vesentlig stammer fra forbrenningsmotorer
med oljeprodukter som drivstoff.