RETTSFORHOLD VED BEITE I UTMARK ... - Norsk Sau og Geit

Skog og grunn var delt med betydelig teigblanding og beite hadde alltid vært utnyttet i
felleskap. Det var ikke kjent at det hadde vært noe sperregjerde mellom de to grendene. At
beite og gjerdeplikt ikke var omtalt ved tidligere bruksdelinger, ofte som ledd i et arveskifte
var naturlig. Noen annet en felles beiterett var ikke sett på som aktuelt. Man ønsket heller ikke
å etablere rettsforhold som kunne skape problemer for den videre driften av eiendommene.
Retten kom til at beiteretten lå i sameie. Retten bemerket at felles beiterett eller sameie
mellom bruk som stammet fra samme hovedbruk var mer en regel enn unntak i dette området.
Retten fant det tilstrekelig bevist at alle gårdene stammet fra det samme hovedbruket. Da det
ikke forelå noen form for skriftlig dokumentasjon av beiteretten i området mente retten at
bruken og den lokale rettsoppfatningen måtte tillegges størst vekt.
”Beitebruken og rettsoppfatningen, både i tid, innhold og omfang, bekrefter en eksisterende
rett som for så vidt har preg av lokal sedvane. Retten finner ingen grunn til å drøfte vilkårene
for lokal sedvanerett.”
Sør-Trøndelag jordskifterett, sak nr. 25/1996 Berget i Rissa belyser problematikk knyttet til
mangel på avklart beiterett ved fradeling av bureisningsbruk. En annen sentral problemstilling
er om den faktiske bruken har etablert en lokal sedvane eller om det er snakk om tålt bruk.
Saken gjaldt konflikt om rettigheter til utmarksbeite mellom de to grendene Berget og
Ørsjødal (se sak nr. 5 i avsnitt 3.4). Fra saksøkers side ble det hevdet gjensidig felles beiterett,
subsidiært gjensidig streifbeiterett. Jordskifteretten la til grunn følgende momenter: Det forelå
ingen skriftlig dokumentasjon for at det eksisterte en felles beiterett mellom de to grendene.
Det som ellers forelå av skriftlig materiale pekte entydig i retning av at beiteretten innen det
enkelte gårdsnummer var delt, delvis eller helt. I flere av de skriftlige kildene var
havneganger omtalt spesielt. Dette tydet etter rettens mening på at tidligere eiere hadde vært
bevisst sine rettigheter og sørget for at disse kom tydelig fram ved skylddelinger. Problemet
med at beitedyr og særlig sau kom inn på dyrka mark oppstod i følge partene mot slutten av
1960 - tallet. Retten fant det godtgjort at fram til dette hadde alle bruk holdt opp gjerde
mellom innmark og utmark på sine egne teiger. At beitedyr gikk på sjølstyr i utmarka hadde
foregått i lang tid uten at noen grunneiere hadde grepet inn. Retten mente at dette syntes å
indikere samtykke. En viktig grunn var trolig at dette var den mest praktiske løsningen.
”Mye tyder på at det i distriktet foreligger en bruk som har festet seg som en lokal
sedvanerett, men retten har under tvil kommet til at dette ikke er tilstrekkelig godtgjort.”
121