RETTSFORHOLD VED BEITE I UTMARK ... - Norsk Sau og Geit

Retten bemerket samtidig at det var snakk om en bruk som var i strid med beitelovens regler.
Det ville derfor være krav om sterkere bevis en om det skulle være snakk om en bruk som
skjedde på grunnlag av rettsreglene. Retten la også til grunn at rettsoppfatningen blant parten
var sprikende. Retten kom til at det var snakk om en gjensidig tålt bruk i strid med gjeldende
rettsforhold. Man fant ikke grunn til at tålt bruk skulle ha utviklet seg til et rettsforhold.
Retten så det videre som usannsynlig at det lokalt skulle eksistert en rettsoppfatning som var i
strid med hva som hadde kommet til uttrykk i flere skylddelings og utskiftningsforretninger.
Det som er bemerket ovenfor førte også til at retten avviste rekvirentenes anførsler om
streifbeiterett. Et annen forhold av betydning for rettsforholdene var at området lå i grensen
mellom tre bygdelag og to fylker. Eiendomsgrensene hadde vært omtvistet og relativt nylig
fastsatt. Retten så dette som nok et bevis på at området har hatt en uklar rettssituasjon.
”Rekvirentene har tapt saken, men for jordskifteretten har saken budt på tvil både med hensyn
til den faktiske og den juridiske side”.
Retten kom fram til at det ikke eksisterte noen form for felles beiterett mellom de to grendene.
Saksomkostningene ble delt mellom partene.
Akershus og Oslo Jordskifterett sak nr. 37/ 1997 Vestmarka. Spørsmålet var om saksøkerne
hadde beiterett på en eiendom kalt Toverudmarka i Lier kommune. Kun et fåtall av
saksøkerne hadde eiendom innenfor beiteområdet (se sak nr. 8 i avsnitt 3.4). Saken er i denne
sammenheng interessant da tvisten ble anket til lagmannsretten der utfallet ble ulikt av hva
den ble i jordskifteretten. Gjennomgang av rettsbøkene viser at jordskifteretten og
lagmannsretten legger vekt på ulike momenter ved avgjørelse av tvisten. Jordskifteretten kom
til at saksøkerne med unntak av en hadde beiterett på saksøktes eiendom.
Følgende momenter ble av jordskifteretten lagt til grunn for denne avgjørelsen:
Jordskifteretten så det godtgjort at Vestmarka i svært lang tid hadde vært et viktig
beiteområde med vesentlig betydning for brukene omkring Vestmarka. Også i dag hadde
skogsbeite stor betydning for de som drev med husdyr i området. Det var dokumentert at deler
av området hadde vært allmenning. Om hele området en gang hadde vært allmenning var ikke
dokumentert. Partene var uenige om det omtvistede området Toverudmarka var en del av et
felles beiteområde. Saksøkerne mente at beiteretten var uavhengig av om de hadde eiendom i
122