2005 - værøya.no

daga i veka, trur eg det var. Så vi måttepasse på å ordne det slik når vi reiste heimanifråat vi fekk berre ei overnatting iBodø, for det var jo smått med penga.Losjiet i Bodø var alvorlig primitivt — ogdet var for primitive folk. Men så kostadet berre et par kroners peng å ligge derom natta, og så kunne vi få kjøpe kaffe iei kanne på kjøkkenet så vi hadde til vegmaten.På Røstlokalen var det slik at vi kunne fåta med tøyet på billetten, men vi måttesjøl sørge for å få det ombord og i land.Det var derfor om å gjere at man kom inni et gjeng der i det minste en kar kunnekøyre vinsja, for mannskapet kleip ikkjesi hand i lasting eller lossing av tøyet.Gjevast var det om eit heilt båtmannskapreiste i lag slik at tøyet til alle kunne leggesi ei stropp og stuves i lag i rommet.Så slapp man å leite etter det når manskulle i land. Det gjekk nemlig ikkje an åsette nokka på dekk, før veret overVestfjorden og Røsthavet kunne være sådårlig at til og med kappa vart skalka ogpassasjeran blei nekta å gå på dekk, og dåsei det seg sjøl at ingen ting kunne bie pådekk.Hvis du kom inn i et sånt gjeng, kunnedet og hende at du kom i lag med noensom ville ha deg som sønn. For det varslik at unggluntan reiste på halv billett ifølge med faren sin, og då kunne det oftevære slik at om du ikkje reiste i følge meddin egen far eller sønn, kunne noen kommeog spørre: ”Vil du være sønnen min?”— eller: ”Vil du være faren min?” — altetter som. Det kunne være rift om å få seg«sønna», og det hendte at enkelte haddebåde 3 og 4 med seg over fjorden. Eg hørtefortalt at en helgelending kom på billettkontoreti Bodø og forlanga billett forfar og sju sønner, men då sei han billettutskrivaren,at de hadde skreve ut billettafor mange sønner, men for sju, det varenno ugjort. Ja, skal eg hente dem? spørhelgelendingen. Ja, det måtte han gjere.Då viste det seg, sa de, at sannheita var athan hadde sju sønner med seg på Lofoten,men de skulle ro på forskjellige båtaunder fisket.En annen gong minnes eg en kompis avmeg som hadde fått seg en far han og, ogdet bar i Vestfjorden og vi nærma ossmålet. Så kom styrmannen for å samle innbillettan, og han kom då til denne gluntenog spør etter billetten. ”Den har han pappa,”sei glunten. ”Ka heit han far din då?”spør styrmannen. Då vart det alvorlig stiltei stund. Så sei han, glunten: ”Da husikkje e”. Då runga latteren i salongen, ogstyrmannen blei litt paff, men han varikkje dummare enn vi og visste nok omkva som føregjekk. Eg minnes enno i dagkva faren heitte, han heitte Brattbakk,men kva glunten heitte det kan no væredet same.Når Røstlokalen gjekk ut frå Bodø, varspenninga alvorlig stor om kva slags verdu fikk. Første året eg var i Lofoten, roddevi i Bogan i Moskenes, så då måtte vipassere både Vestfjorden, Røsthavet ogMoskenesstraumen — alt skithavet fikk vi51