2005 - værøya.no

De bestemte seg imidlertid ytterst motvilligfor å snu, og Collie forteller at bådehan og Slingsby «var skjønt enige om atselv ikke blant Mont Blånes aiguiller haddevi sett sva av så mektige dimensjonersom her på Rulten». Jeg vil anta at dennerennen som Slingsby & co. forsøkte nåøsttoppen fra er den samme som et klatrelagmed blant andre Gunnar Bremnesklatret ned en høstkveld på 1960-tallet.Dagen etter dro de tilbake til Svolvær forå slikke sine sår. Collie var temmeligskeptisk til mulighetene for at ØstreRulten noensinne kunne bli besteget.Slingsby så derimot lysere på situasjonen.I Svolvær møtte de Harald S. Mundahl,som året før hadde lyktes å overvinne«den nifse pinakkelen Reka på Langøya iVesterålen». De bestemte seg da for ågjøre et nytt fremstøt mot Østre Rultenopp østryggen fra Øyhellsundet.Collie forteller at de i Svolvær fikk leiden mindre seilbåt som var utrustet med«en petroleumsdrevet hjelpemotor ogettersom det av ukjente grunner behagetden nevnte motor å fungere den dagen,nådde vi tidlig frem til Reknesbukta».Derfra startet de bestigningenumiddelbart etter å ha gått iland.Artikkelforfatteren i rappell på Rulten1967.Bildet har vi lånt av Jens Blix-NilsenDet fremgår av Collies beretning at deklatret østryggen hele veien til topps. Defant at klatringen var utfordrende og selvom det manglet utpreget vanskelige steder,måtte de være forsiktige fra innstegtil utsteg. Det var blitt kveld da de nåddetoppen og Collie forteller at «alle gratulertevi hverandre med en gedigen bestigningog det faktum at den desperatetinden nå sent omsider var blitt besteget».De hadde på forhånd fryktet overgangenmellom den siste fortoppen og hovedtoppen.Der er det et bratt og dypt skar. Dajeg var på Rulten første gang i 1963 rap-65