Utdanning nummer 16 2009 - Utdanningsnytt.no

Utdanning > nr 16/ 11. september 2009innspill.En besværlig del avokkupasjonshistorien> For oss som opplevde årene 1940–1945 og som nå leser om dem i ulikehistoriske verk, er det svært mye vi kan nikke gjenkjennende til. Inndragningenav radioapparatene, illegal lytting på London og ditto presse,rasjonering og surrogater for alt mulig, matauk og lange køer, sabotasje,represalier, grenseboerbevis, portforbud og unntagelsestilstand, idrettsstreikog andre streiker, nazifiseringsfremstøt av ulike slag, kirkens kampog lærernes kamp, menigmannens holdningskamp uttrykt ved blomsti knapphullet på kongens fødselsdag, de unges blankpussede 5-øringermed H7-merket på jakkeslaget, paraderende tyskere eller norsk hird i sinenesten svarte uniformer, biler med knott eller karbid, frykt for flyangrep,men likevel et blomstrende familieliv bak blendingsgardinen; ja, det mestepleier å være der.Men for den innvidde glimrer noe ved sitt fravær. For at vi hadde hele5634 flyalarmer, og at deres klagende støt 700 ganger ble fulgt av flyangrep,som drepte 752 sivile og såret mange tusen, det var den barske, menfortiede virkelighet på utsiden av blendingsgardinen. I antall drepte varangrepet mot ubåtbunkeren Bruno (antagelig oppkalt etter Mussolinissønn) og andre mål på Laksevåg 4. oktober 1944 det verste, idet 193 sivileomkom, derav 61 barn på Holen skole, mindre enn 150 meter fra Bruno.Dette angrepet har vært mye i media de siste to årene, dels på grunn avet iherdig arbeid for å sikre krigspensjon for de mange som fikk sine livødelagt denne fine og fatale høstdagen, dels fordi Vibeke Løkkeberg uriktigbåde i boken «Allierte» og gjentatte ganger i pressen hevdet at Milorg varvarslet og holdt sine barn hjemme skjebnedagen. Som trettenåring lå jegfire timer begravd i ruinene, fullt bevisst hele tiden.Det er imidlertid helt andre grunner til at jeg finner det naturlig å drøftedette angrepet i noen bredde. Den første er den totale fortielse det har værtomgitt med i media like til våre dager. Like etter krigen utkom «Norgeskrig» med professor Sverre Steen som hovedredaktør og tidens spesialisterog samfunnstopper som bidragsytere. I nesten femti år var det selve verketom Norge disse fem årene, og det kunne lett ha vært det fremdeles. Herfinner en ikke ett eneste ord om Laksevåg, Bruno eller 4. oktober.Slår vi opp på Laksevåg i Kunnskapsforlagets 12-binds leksikon, erokkupasjonstiden ikke nevnt. Under Molde, Kristiansund, Steinkjer,Namsos og Bodø finner vi derimot de tyske flyangrepene omtalt, endade sivile tapene var svært små, ja, offisiell statistikk viser at hele det tyskefelttoget krevde 185 sivile liv, inkludert de 14 som ble drept av «friendlyfire» ved Bjerkvik nær Narvik. Samtidig er de 193 drepte 4. oktober ikke-«… vi hadde hele 5634 flyalarmer,og at deres klagende støt 700 gangerble fulgt av flyangrep, som drepte752 sivile og såret mange tusen, detvar den barske men fortiede virkelighetpå utsiden av blendingsgardinen.»Privat fotoAv: Trygve Freyvald Guldbrandsen> pensjonert lektoreksisterende. Jeg sier som politikerne: «Ingen kommentar». I 1995 utkomverket «Norge i krig», fordelt på åtte bind. Hovedredaktør er Magne Skodvin.Her er 4. oktober nevnt to ganger. Ene gangen under tittelen «Hele5G», der omtalen er minneordene over én av de to lærerne som omkommed hele sine klasser. Der er intet bilde av læreren eller ødeleggelsene,men siden domineres av et bilde av en smilende jenteklasse som måundervises i Frogner bad, og omtalen er plassert i bindet «Holdningskamp»,i kapitlet «Lang ferd mot Kirkenes» og i avsnittet «Protester itusenvis». Alt ved denne presentasjonen peker altså i retning av at AlfHovdas død var en del av lærernes kamp mot nazifiseringen. Den andreomtalen, uten henvisning i registeret, finner vi i billedteksten til angrepet29. oktober 1944, som drepte 43 sivile på Nøstet og Engen i Bergen. Detvil knapt forbause noen at dette er å finne i bindet «Frigjøring» i kapitlet«Siste akt» og avsnittet «Fred i sikte», for hvilken plassering og presentasjoner vel mer naturlig enn denne?Angrepet 4. oktober er også et godt utgangspunkt for en diskusjon omhensynet til sivilbefolkningens sikkerhet ble ivaretatt når fienden skullerammes. Allerede fredssommeren tok kong Haakon og kronprins Olavopp spørsmålet under sine møter med Laksevågs befolkning. Begge medfokus på de 61 barna på Holen skole. Kronprinsen sa at det var umuligå unngå å treffe skolen når ubåtbunkeren skulle ødelegges, men beggeunderstreket sterkt at flygerne trodde skolen var stengt. Hensynet til enkorrekt historisk fremstilling gjør at jeg tillater meg å se nærmere på uttalelsene.Allerede ved invasjonen 6. juni disponerte de allierte presisjonsbombere,de såkalte «dam busters», for hvem avstanden mellom Brunoog skolen ikke hadde vært noe problem. I det siste angrepet mot Bruno 12.januar 1945 ble de også nyttet til 5,5 tonn bomber og med godt resultat. Fordet annet er det hva planleggerne visste og om de brukte kunnskapen somer av interesse, ikke hva flygerne trodde. Hittil har ingen forskere funnetat skolens bruk overhodet var tema før angrepet. Dessverre er det er annetforhold som peker i samme retning. Det var allment kjent både blantlærere og elever at tyskerne skulle overta skolen senest noen dager etterat angrepet kom, til bruk som kaserne for de tallrike ubåtmannskapenesom nå strømmet til Bergen fra kontinentet. Så å skåne elever og lærerefra ragnarokket 4. oktober hadde vært en enkel sak. Men der omkom 113sivile andre steder, og storparten av disse var det bare presisjonsbombingsom ville ha reddet. De 36 omkomne ved Kleivdal lærfabrikk, de 5 ansatteved bøttefabrikken og den omkomne ved Bergen Mekaniske Verksted(BMV) ville imidlertid ha blitt skånet ved angrep utenom arbeidstiden.De øvrige ved BMV ble reddet med ørliten margin, idet tak og vegger itilfluktsrommet begynte å slå sprekker. Hvis angrepet var kommet utenomarbeids- og skoletiden, ville der ha vært ca. 900 færre i eller like ved detsammenhengende målområdet: ca. 500 ved BMV, 3–350 på skolen, og70–80 ved Kleivdal lærfabrikk. 90 prosent av de britiske toktene var nat-40