Utdanning nummer 16 2009 - Utdanningsnytt.no

Kristin Bruntveit med en 1. klasse foran Holen skole i Bergen. Under de alliertes flyangrep 4. oktober 1944 omkom 61 skolebarn. Gjengitt fra «Holenskole 23. august 1920 – 4. oktober 1944» av Trygve Freyvald Guldbrandsen.tangrep, og vi vet at dette skulle ha kommet natt til 3. oktober, men at detble utsatt på grunn av værforholdene. De meteorologiske data for natt til4. oktober gir ingen forklaring på at det ble dagangrep. Det må vel kallesuforsvarlig å bombe fra 5000 meters høyde i et vennligsinnet land medså mye sivil bebyggelse like ved målet.Men det kanskje styggeste bevis på at de allierte var blitt temmeligsvarte av å slåss så lenge med feieren, fikk vi 11. september. Under dokksettingenav Königsberg i juli 1944 ble flytedokken påført betydelige skaderpå grunn av tysk besserwissen. Dokken var et opplagt sabotasjemål, ogverkstedledelsen varslet London om at de kunne garantere at den villebli holdt ute av drift så lenge krigen varte. Likevel ble den senket av endvergubåt, midt i arbeidstiden, enda det kunne ha vært unngått. 17 norskeliv gikk tapt.Andre allierte flyangrep med store sivile tap: 31. desember 1944 blehovedkvarteret for Gestapo i Oslo, Victoria Terrasse, forsøkt bombet. 77sivile ble drept, de fleste ved at en trikk på Drammensveien ble truffet.24. juli 1943 ble Norsk Hydros aluminium- og magnesiumanlegg påHerøya ved Porsgrunn bombet og påført store skader. 57 sivile ble drept,og over hundre skadet.Natt til 25. april 1945 ble Essos raffineri på Valløy ved Tønsberg bombet.Også her ble anlegget sterkt skadet, men vurderingene av det en oppnådde,er ikke samstemte. 53 sivile omkom, i flere tilfeller hele familier.Dette er omtalen av angrepet i nevnte leksikon: «De gamle kulturhistoriskeminnesmerker ble ødelagt under et bombeangrep under annenverdenskrig.»Angrep mot hjemmeflåten. Ved invasjonen fikk tyskerne kontroll overca. 15 prosent, 800.000 tonn, av den norske handelsflåten, og ca. 9500sjøfolk. Storparten av skipene var små, og hadde alltid gått i lokal- ogkystfart, og ville alltid måtte gjøre det, men 270 av dem var på over 500tonn, som tradisjonelt var nedre grense for skip i utenriksfart. Mange avdisse kunne like godt ha vært i alliert eller nøytral havn, eller i rom sjø 9.april, så de ble en del av hjemmeflåten ved en tilfeldighet, og sjøfolkenehjemmeseilerne, på samme måten. Når vi skal vurdere innsatsen deres,er det naturlig å se på vårt importbehov før krigen. Vi hadde da en selvbergingsgradpå knapt 40 prosent, og ni tideler av brødkornet vårt bleimportert. I gjennomsnitt av okkupasjonshæren på 350.000 unge, sterkemenn, som naturligvis økte kaloribehovet med langt mer enn den prosentviseøkningen de utgjorde. Selv med matauk, for eks. utstrakt kaninhold,såkalte villagriser, og potetdyrking på ledige parseller, var der et udekketkaloribehov på nesten 60 prosent. Hungersnød truet altså. Myndighetenesmottiltak var rasjonering og maksimalpriser, og det vi aldri ville ha troddden gangen, avtaler om import av flere hundre tusen tonn korn, atskilligsukker og store mengder drivstoff fra Tyskland og tyskkontrollerte land.Det sier seg selv at dette måtte komme sjøveien, og her var de 270 skipenesentrale, samtidig som mange av dem deltok i den sjøverts distribusjonenav egenproduserte og importerte varer, sammen med fjordabåtene. Dettevar en livsnødvendighet for Vestlandet og Nord-Norge.Den allierte angrepsvirksomheten var til senhøstes 1944 regulert avbestemmelser som ville ha sikret lokal- og kystfarten hvis de var blittrespektert. Farten til og fra utlandet var fritt vilt hele tiden. Fra senhøstes1944 var det erklærte målet å lukke landet vårt hermetisk, og i ettertid vetvi at det var svært nær ved å lykkes. Ved frigjøringen var nemlig lagrene avlivsviktige varer svært små, og en kan bare lure på hva som ville ha skjeddmed mindre lagre, og 350.000 tyskere, som jo var sagt å være hensynsløse.Her er tapene i hjemmeflåten, tap som både i liv og skip var forholdsvisstørre enn dem i uteflåten. 172 skip ble senket ved krigshandling, 65 vedsjøforlis. Av de krigsforliste skipene var 108 (40 prosent) over 500 tonn, 22var passasjerskip, hvorav 8 hurtigruteskip. 637 sjøfolk og 392 passasjereromkom ved krigsforlisene. Hjemmeseilerne er hele tiden blitt behandletdårligere enn uteseilere både sosialt og økonomisk, det siste ved hjelp aven nazilov som ikke ble opphevet ved frigjøringen. De fikk aldri være medi krigsseilerorganisasjonene, og de omkomne har ikke fått sine navn påkopperplater i minnehallen i Stavern, men i 1985 kom navnene i bøkerder, angivelig på grunn av plassmangel.«Denne bortgjemte del av vår sjøfartshistorie», skriver Lauritz Petterseni sin doktorgradsavhandling, for de har aldri fått sin rettmessige delav æren for at «vi vant vi vant vår rett». Denne lakunen i vår okkupasjonshistorieer også en fornærmelse mot de tallrike for hvem sjøen var veien,en svært farlig vei, som vi har sett.41