Utdanning nummer 16 2009 - Utdanningsnytt.no

Utdanning > nr 16/ 11. september 2009fra forbundet.ValgetPer Aahlin> nestleder i UtdanningsforbundetFoto: C. F. Wesenberg> Når dette leses, er stortingsvalget rett rundthjørnet. Slik det ser ut i skrivende stund, går vimot et spennende valg. Utdanning har stått pådagsordenen i denne valgkampen også, menkanskje ikke i like stor grad som tidligere. Dettetil tross for at utdanning kommer på topp nårdet gjelder hva både velgere og politikere sier erviktigst. Det kan skyldes flere ting, men kanskjeer en grunn at partiene ikke i samme grad somtidligere har sett seg tjent med å framheve storeideologiske skillelinjer på utdanningsområdet. Istedet har vi fått en debatt om prioriteringer. Deter bra. Etter at alle partiene har akseptert at lærerenog førskolelæreren er den viktigste faktorensom bestemmer kvaliteten på opplæringstilbudet,har det viktigste prioriteringsspørsmålet blitt:flere eller bedre lærere?I en unyansert debatt forsvinner ofte logiskesammenhenger og nyanser. Det gjelder i særliggrad i debatten om det er behov for flere lærere.«Overgangen fra en debatt om ideologiskeskillelinjer til prioriteringer og tiltak erutfordrende for partiene.»På spørsmål fra Utdanningsforbundet har Senterpartiet,Høyre, Venstre og Fremskrittspartietsvart at de ikke vil lovfeste en minstestandardfor lærertetthet. Når Fremskrittspartiet sier neitil en lovfestet minstestandard, er det fordi deønsker å oppfylle målsettingen om et likeverdigøkonomisk grunnlag for opplæring gjennom enstatlig stykkpris.Høyre, Venstre og Senterpartiet har i ulikesammenhenger erkjent at det trengs flerelærere. Det har de også vært med og bevilgetmer penger til. Det de sier nei til, er derfor ikkeøkt antall lærere, men de ønsker ikke å innførestyringsmidler som kan sikre at pengene somblir bevilget til slike økninger, i hovedsak går tildet formålet de er bevilget for. I debatten omen lovfestet minstestandard viser de i stedet tilat lærerinnsatsen i Norge ligger høyt sammenlignetmed de fleste andre land. Særlig Høyreliker å gjenta at forskning viser at det ikke ernoen sammenheng mellom klasse- og gruppestørrelse,og resultater i skolen, en påstand somfor øvrig ikke er riktig. Gjennom dette prøverde å skjule den egentlige begrunnelsen, nemligat det skal være en lokaldemokratisk rett åbestemme hvor lavt en oppgave kan prioriteres,uavhengig av nasjonale prioriteringer og rettighetenetil den enkelte elev.Etter vår mening handler spørsmålet om ennasjonal norm for lærertetthet mer om vi skalkunne gi et likeverdig opplæringstilbud til alle,enn om antallet lærere totalt. Grunnen til at vitrenger en slik bestemmelse, er de store forskjellenei lærertettheten mellom skoler og mellomkommuner som gjør det umulig å oppfylle detlovregulerte løftet om å gi et likeverdig opplæringstilbudtil alle.Arbeiderpartiet og SV, som går inn for å vedtanormer for lærertetthet, sier imidlertid nei til åøke normen for andelen ansatte med førskolelærerutdanningi barnehagene. Begge partiererkjenner at det trengs flere førskolelærere, mende sier altså nei til Utdanningsforbundets kravom at disse skal utgjøre en større andel av personaleti barnehagen enn i dag. Spørsmålet er omdette gir uttrykk for et prinsipielt skille mellomkvalitetskrav i barnehage og skole, eller om detbare er snakk om en foreløpig prioritering. Nårfor eksempel Arbeiderpartiet sier at de vil sikretilfredsstillende voksentetthet i barnehagene, erdet vel og bra, men ligger det også i dette at deikke erkjenner viktigheten av førskolelærerkompetansen?Utdanningsdebatten i valgkampen viser atovergangen fra en debatt om ideologiske skillelinjertil prioriteringer og tiltak, er utfordrendefor partiene. Men jeg vil samtidig gi dem ros forå jobbe i retning av mer helhet, sammenheng ogkonsistens i prioriteringene. For at vi skal kunneta stilling til de ulike partiers løfter, er konkretiseringenog prioriteringene av løftene viktige.Prioriteringer er også viktige for oss. Ikke minstnår vi skal påvirke en ny regjeringserklæring.Godt valg!64