Portrettet«Det var omtrentsamtidig somlærerne ikkeskulle gå i 17. maitogetlenger. Manfikk ikke jobbefrivillig lenger.Skolen ble fortrang for meg.»Spent førsteklassing på Fløgstad skole i Sauda. foto privatUnderholdningsinnslag på skikurs på lærerskolen. foto privatSpørsmåletjeg gjerneville blitt stilt– Er det <strong>no</strong>e du vil blispurt om?– Ja, er det <strong>no</strong>e du ikkehar fått svar på?– Dette er en veldig viktig del av det vi drivermed, hvisker Tone Jørstad idet vi lister oss ut igjen.Hvert år kjøres flere hundre unge i hvite bussertil Polen og Tyskland. Noen drar ikke lenger enntil Falstad.Vel oppe i den grå sofaen i kantina, med enda enkopp varm kaffe foran seg, forteller hun engasjertom senterets planer framover.– Det er et privilegium å jobbe en plass hvor deter et så stort engasjement.KroppsøvingslærerTone Jørstad hadde ingen planer om å jobbe medkrigen. Da hun var russ i Stavanger i 1965, var planenklar. Hun skulle bli kroppsøvingslærer. Etterå ha gått ut av lærerskolen i Stavanger i 1968 drohun til Oslo. Hun var en del av det første kulletsom ble utdannet på Norges idrettshøgskole. Tonelener seg fram i sofaen.– Vi hadde omtrent 30 eksamener. Ble testet iabsolutt alt, sier hun, og legger til at hun fikk segen skrape i lakken det året.– Jeg strøk i bom. Turn var ikke min sterkestegren, sier hun og ler. Etterpå jobba hun litt før huntok enda mer utdannelse. Denne gangen i formingpå Notodden. Og det førte henne til Trøndelag.– Både jeg og mannen min fikk jobb her, sierhun. Etter <strong>no</strong>en år på Skogn folkehøyskole vurdertede veien videre. Skulle de tilbake til Stavanger?Til oljebyen?– Allerede da var det blitt dyrt i Stavanger. Me<strong>no</strong>ljå og alt, sier hun. Så de ble. Tone jobbet på ungdomsskolen.Med forming, kroppsøving og teater.– Jeg har tiårs sykluser. Hvert tiende år tar jeg etlite oppgjør, sier hun. Lærerjobben la hun bak seg.Hun ble lei av alt snakket om rettigheter, streik ogføring av timer.– Jeg var en sånn lærer som ikke så så mye påtimene. Vi jobbet med teateroppsetninger til langtpå kvelden. Det var jo så kjekt.Men lærere som jobbet gratis på kveldstid, blepå et tidspunkt et tema for fagforeningen. Det passetikke for Tone.– Det var omtrent samtidig som lærerne ikkeskulle gå i 17. mai-toget lenger. Man fikk ikkejobbe frivillig lenger. Skolen ble for trang for meg,sier hun.I flere år jobbet hun med kultur i Levanger kommune.Først som sekretær, så ble hun kultursjef.Innimellom der tok hun hovedfag i medievitenskappå Universitetet i Bergen. Hun storkoste seg.Over 50 år, unge medstudenter og hybel i sentrum.– Jeg var ikke typisk asosial. Det var jeg ikke. Vihadde en gourmetklubb, og mye moro, sier hu<strong>no</strong>m studiedagene i vestlandsbyen.BjørkaAll erfaringen hun har samlet gjen<strong>no</strong>m livet, førtehenne til Falstadsenteret. Et sted hun beskriversom en fantastisk plass å få avslutte sin arbeidskarrière.– Bjørka er død, men vi klarer ikke å felle den.28| <strong>Utdanning</strong> <strong>nr</strong>. 5/9. mars <strong>2012</strong>
Fra teaterforestillingen Rendalsheksene på Stavanger Lærerskole 1968. tone Jørstad nummer to fra venstre. foto privatDet er så mye historie knyttet til det treet, sier hu<strong>no</strong>g ser ut vinduet. Fra der vi sitter kan vi ikke sebjørka. Den står midt på den firkantete plassensom er omkranset av de gule murbygningene.Den var det viktig å beholde da bygget ble totalre<strong>no</strong>vertfor snart ti år siden. Jødiske fanger somsatt på Falstad under krigen, har fortalt at de måttekrype rundt på plassen og plukke høstbladenesom hadde falt fra bjørka med munnen. Etter åha samlet alle bladene i en haug, måtte de se på atfangevokterne sparket løvet ut over plassen igjen.Så måtte de starte den meningsløst krenkendejobben forfra. Nå er bjørka død, og snart må <strong>no</strong>egjøres med den.– Vi har intervjuet krigsfanger som satt her. Detvar i siste liten, sier hun. Generasjonen som varvoksen under krigen, er i ferd med å dø ut, og historieneer det bare de som kan fortelle.– For eksempel fikk vi en fangedrakt tilsendt.Av en kvinne. Vi visste ikke at det satt kvinner påFalstad, sier hun. Nå har senteret planlagt et prosjektom kvinner og krig.– Hva skjer med kvinner i krig? Det er mangeheltemodige og tragiske fortellinger om kvinnehistorier.Vi vil ta tak i historiene som ikke er blittfortalt. Det vi gjør, skal være solid faglig og veldigetterrettelig, sier hun. Det siste er viktig. Viktigereenn hun tidligere skjønte. Det er grunnlaget forjobben hun gjør.– Det var uenighet om hvilken profil senteretskulle ha, og i den debatten ble jeg beskyldt for åhvitvaske nazismen, sier hun og rister på hodet.– Jeg er litt naiv. Heldigvis kanskje. Jeg anteikke hvilket vepsebol jeg havna inn i da jeg tokdenne jobben. Det er en fordel ikke å vite for mye.Visste du alt, så hadde du kanskje ikke turt, sierhun.KrigenDet er krigen og minnene det handlet om. Detvar det som var vepsebolet. Og frontene ersterke. Selv i dag, 70 år etter. Historien villegjerne eies.– Noen av veteranene var tilbake i krigen. Detvar fronter og kamper. Alle minnene fra krigenskaper sterke følelser, sier hun.Debatten startet da det ble klart at senteretskulle drive mer enn museumsvirksomhet.– Noen ville at dette skulle være et rentmuseum. At senteret bare skulle fortelle historienfra krigsårene, men vi ville mer, sier hun. Debattenvar til tider så kaotisk og utrivelig at Tone Jørstadvurderte å trekke seg ut. Stikke fra det hele.– Når du vet at du ikke blir likt, så er ikke deten god følelse. Baksnakkingen er det verste. Detfolk snakker om når du ikke er der. Det er bedremed dem som konfronterer deg direkte, sier hun.Hun holdt ut, og lærte.– Jeg lærte mye om min egen sårbarhet, og omhvilke metoder folk bruker for å knekke andre.Nå vet jeg hvordan svertekampanjer fungerer, sierhun. Dette er kunnskap hun gjerne ville vært foruten,men nå som hun har den og kan se tilbake påden tøffe debatten, er det med interesse.– Det som skjer, er at man må forholde seg tilen virkelighet andre har definert. På et tidspunktskjønte jeg at uansett hva jeg gjorde, ville <strong>no</strong>enbli såret. Det var kanskje på det tidspunktet at jegbestemte meg for å stå løpet ut. For å få et slikt stedopp og stå må man tørre.Hun ser seg rundt i det lyse rommet. Tone Jørstadtorde. Og etter mange runder er hun fornøyd medstrekket hun har lagt bak seg. Rundt henne svinserforskere, skoleelever og lærere fornøyd. Senteretfikk penger til rehabilitering og drift, og har lovetat de skal drive med <strong>no</strong>e hele landet kan få nytte av.Forskning og fokus på menneskerettigheter. Angiveri,krigsoppgjøret og det som skjedde på Falstadmens huset var skolehjem for evneveike gutter, er<strong>no</strong>en av temaene senteret har eller vil ta opp.– Traumatiske opplevelser går i generasjoner, ogdet som skjedde under krigen, preger oss fortsatt.Det er fascinerende, og gjør jobben vår viktig, sierhun. Historien skrives om og om igjen. Og hvergang er det debatt. Midt i den står Tone Jørstad. Oghun kommer til å bli stående.– Det var jo nesten så jeg ga opp. Men jeg erganske sta, sier hun og reiser seg fra sofaen. Denfargerike dama som ikke var så veldig interessert ikrigen, vil jobbe med den så lenge hun kan. – Mittmål er at alle unge skal ha vært in<strong>no</strong>m Falstadsenteretfør de går ut av grunnskolen, sier hun. Oglegger til: – Men da må vi <strong>no</strong>k utvide litt.29 | <strong>Utdanning</strong> <strong>nr</strong>. 5/9. mars <strong>2012</strong>