Miniorene B-2 - Sabu

ELEVMATERIELLHenvisninger1. Kongebok 17,7-24; Alfa & Omega3,kap. 5, s. 36-38Minnevers«Men all nådes Gud,som ved Kristus harkalt dere til sin evigeherlighet, han skalutruste dere, gi derekraft og styrke og stilledere på fast grunn.1. Peter 5,10 – siste del.Den røde trådenSelv om leie ting skjer,vet jeg at Gud elskermeg.108Mat til én tilKerah var sulten. Broren hans og søsteren hansvar sultne. Moren hans var også sulten. De haddeikke spist mat på tre dager. Faren deres hadde drattav sted for å prøve å få tak i noe å spise, men hanhadde kommet tomhendt tilbake. «Jeg er så lei meg,»sa han. «Det er ikke mer ris igjen i landsbyen vår. Dethar ikke regnet på mange måneder. Uten regn vilingenting gro. Vi kommer kanskje ikke til å få tak imat på en lang, lang stund.»Akkurat da de skjønte at de kanskje kom til ådø, sendte Gud hjelp. En lastebil med et skilt det stodADRA på, kom til landsbyen. «Ris, ris!» ropte sjåføren.«Alle familier kan få en pose ris!»Raskt stilte folk seg i kø ved lastebilen. Snarthadde hver familie i landsbyen nok ris til å mettedem i flere dager. Heldigvis kom det flere lastebilermed mat i de lange månedene som fulgte. Gudhadde sendt hjelp til Kerah og familien hans. Gud haralltid tatt vare på sitt folk gjennom vanskelige tider,og det vil han alltid gjøre i framtiden også.Det hadde ikke regnet i Israel på mangemåneder. Åkrene var brune og visne. Naknetrær stod som skjeletter mot himmelen. Elveneog bekkene var uttørket. Til sist tørket bekken iKrit-dalen også ut, men Gud sørget fremdeles forElia.«Gå til Sarepta,» sa Gud. «Der har jeg bedten enke om å ta seg av deg.» Slik gikk det til atElia begynte på den lange veien fraIsrael til et annet land som lå merenn 160 kilometer borte. Der,ved inngangen til Sarepta, sanketen enke kvister.«Ville du gi meg en litenmugge med vann?» spurteElia henne. «Og vil du være såsnill å gi meg litt brød også?»Kvinnen hadde snudd segfor å gå å hente vann, men hunstoppet da Elia spurte henne om å fålitt brød.«Jeg har ikke noe brød,» sa hun. «Alt jeg harer en håndfull mel og litt olje. Nå samler jegsammen litt kvister slik at jeg kan bake et litebrød til sønnen min og meg. Etter at vi har spistdet, kommer vi til å dø.»«Ikke vær redd,» sa Elia. «Gå hjem og lag littbrød til meg. Etterpå kan du lage brød til sønnendin og deg. For Gud sier at oljen og melet ikkevil bli brukt opp før han sender regn over landet.»(1. Kongebok 17,14).Denne kvinnen var ikke en israelitt, menhun trodde på Gud og valgte å stole på ham.Hun bestemte seg for å stole på at Gud ville tavare på henne og gi henne det hun trengte.Alt gikk nøyaktig slik Elia sa det kom til ågå. Han ble med enken hjem, og hun lagdebrød til ham. Etter denne dagen var det alltidnok olje og nok mel i krukkene hver gang hunskulle bake brød. Det mirakelet Gud gjorde for åredde Elia, reddet også livene til denne enkenog sønnen hennes.En tid etter dette ble enkens sønn syk ogdøde. Hennes første tanke var at Gud ville straffehenne for noe galt hun hadde gjort. «Hva hardu imot meg?» ropte hun ut i sorg. «Er du kommetfor å minne meg om min synd, så guttenmin skal dø?»Selvfølgelig var det ikke Gud som haddegjort det slik at gutten døde. Guds nåde gir ossden gaven det er å være i live. Guds nådehadde reddet alle tre fra å dø av sult.Elia hadde bodd på et rom på taket tilenkens hus. Han tok med seg gutten til detterommet og la ham på sengen. Så strakte hanseg ut over gutten. Tre ganger ropte han til Gud.Gud svarte på bønnen til Elia med det samme.Gutten ble levende igjen med en gang.Gud bryr seg om problemene i våre livogså. Selv om leie eller vanskelige ting skjer ilivene våre av og til, elsker Gud oss like mye.Han ønsker at vi skal stole på ham. Han vil tavare på oss og sørge for det vi trenger, akkuratpå samme måte som han sørget for Elia ogenken i Sarepta.