Miniorene B-2 - Sabu

ELEVMATERIELLHenvisninger4. Mosebok 20,1-13; Alfa & Omega 1,kap. 26Minnevers«Stol da alltid påHerren, for Herren er enevig klippe.» Jesaja 26,4Den røde trådenVi tilber Gud når vistoler på ham.Vann fra berget?«Mamma! Det kommer ikke noe vann fraspringen. Hva er det som har skjedd? Jeg vil ha etglass vann!» ropte Daniella.«Det var leit, kjære deg,» svarte mor. «Det måvære et brudd på vannrørene. Jeg ringer til vannverketmed en gang.»I to dager var det ikke noe vann i kranenehjemme hos Daniella. De måtte kjøpe vann i storetanker, og de måtte ikke sløse bort en eneste dråpe.Endelig ble vannrørene reparert. Da Daniella skruddepå kranen, strømmet vannet ut igjen.For mange år siden ba Gud Moses om åføre israelittene ut av Egypt. Det gjorde Moses,og der ute i ørkenen fikk de også problemermed vannet. Her får du høre hva som skjedde:Israelittene hadde gått tom for vann –igjen. Derfor begynte de å klage til Moses –igjen. «Hvorfor tok du oss med ut i ørkenen barefor å dø?» klaget de. «Det finnes ikke noe godt åspise her, og ikke noe vann å drikke!» De klagetikke over dette bare en eller to ganger, menigjen og igjen gjorde de det. Stemmene deresble høyere og høyere.Hvor mange ganger hadde Moses hørt altdette? Folket hadde faktisk klaget over ikke å hanok vann på akkurat det samme stedet for 40år siden. Den gangen hadde Gud bedt Mosesom å slå på berget, og vannet hadde strømmetut. Massevis av vann. Vannet hadde flommetfram fra berget like lenge som israelittene var påstedet.Nå var de altså her igjen – uten vann.Istedenfor å stole på at Gud ville ta vare pådem, og sørge for at de hadde det detrengte, klaget og sutret de. Moses gjordesom han alltid pleide å gjøre, han vendteseg til Gud for å få hjelp av ham.Gud ba Moses om å ta den staven hanbrukte å støtte seg til når han vandretav sted i ørkenen, og han ba ham omå hente Aron. Så skulle de samle helefolket.«Snakk til berget mens de ser på. Daskal det gi fra seg vann,» sa Gud.(4. Mosebok 20,6-8)Moses hadde vært tålmodig svært, sværtlenge. Etter å ha hørt på klaging og sutring fraisraelittene i 40 år, hadde han fått nok. Han varsint. Han var trett. Han var antagelig varm ogtørst også. Hva enn grunnen var, så glemteMoses hvor tålmodig Gud alltid hadde vært medham. Han glemte hvor tilgivende Gud alltidhadde vært. Han glemte hvor mild Gud haddevært mot ham.Fordi han var sint, klarte ikke Moses å visemildhet. Ikke overfor folket og ikke overfor berget.Han hadde nok mest lyst til å skrike ogsparke.«Hør nå, dere trassige menn! Tror dere vikan få vann til å strømme framfor dere fra detteberget? « ropte Moses til folket. Han snakketikke til berget slik Gud hadde bedt ham om. Såløftet Moses hånden og slo to ganger på bergetmed staven sin, og Gud lot vannet strømme ut.Moses kan nok ha vært ganske fornøydmed seg selv i et kort øyeblikk. Han hadde antagelighatt lyst til å rope høyt til folket lenge.Kanskje kjentes det riktig godt å slå et par kraftigeslag i berget. Når alt kom til alt, så hadde joslagene fått vannet til å strømme ut.Så snakket Gud til Moses igjen. Han haddeen rolig og mild stemme. «Moses, dere stolteikke på meg. Ikke engang nok til å ære megsom den Hellige for israelittenes øyne,» sa Gud.«Derfor skal dere ikke få føre dette folket inn idet landet jeg har gitt dem.»Med det samme skjønte Moses hva hanhadde gjort. Han hadde også glemt å stole påGud. Han hadde glemt Guds frelsende nåde –hans tålmodighet, kjærlighet og tilgivelse. Moseshadde til og med glemt, i et kort øye-blikk,hvem som hadde sendt vannet til dem.I 40 år hadde Moses og Aron kjempet i villmarken.I 40 år hadde de ledet Guds folk.Likevel kunne ikke Moses og Aron gå inn i detlovede landet. Alt fordi de hadde glemt å stolepå Gud. De hadde ikke æret ham overfor israelittene.Gud ønsker at vi skal ære og tilbe ham.Han ønsker at vi skal stole på ham. Han vil at viskal vite at han er med oss hver eneste dag. Vi88