Last ned som .pdf - Flyktninghjelpen

tema:
hjelPen skal frem
Mange på flukt er overlatt til seg selv. Årsakene til dette er mange og
komplekse – og representerer en av de største utfordringene internasjonale humanitære
organisasjoner står overfor i dag.
På Sri Lanka ble omlag 280 000 mennesker fordrevet av kampene
som i mai 2009 endte med regjeringens seier over Tamil tigrene
etter 25 års borgerkrig.
I Pakistan strandet minst 300 000 fordrevne i regionene D.I. Khan
og Tank etter myndighetenes offensiv mot Taliban i Sør-Waziristan.
I Somalia førte en intensivering av kamphandlingene til at et ukjent
antall mennesker forlot sine hjem i hovedstaden Mogadishu og flere
andre områder i sørlige og sentrale deler av landet.
Felles for alle disse konfliktområdene var at det internasjonale
hjelpeapparatet, av ulike årsaker, slet med å få tilgang til å gi sivilbefolkningen
assistanse og beskyttelse.
På Sri Lanka ble de fordrevne til å begynne med plassert bak
piggtrådgjerder i militært kontrollerte flyktningleirer, uten bevegelsesfrihet
og i strid med internasjonal
rett. I praksis var de interneringsleire,
og hjelpeorganisasjonene hadde
be grenset adgang. FN og andre hjelpeorganisa
sjoner besluttet å be grense sin
assistanse til livsviktig hjelp da arbeidsforholdene
var uholdbare. I Pakistan
fikk ikke internasjonalt personell fra
hjelpeorganisasjoner slippe inn i området
der de fordrevne fra Sør-Waziristan
oppholdt seg. I Somalia har sikkerhetssituasjonen
vært så uholdbar at de fleste
hjelpeorganisasjoner, bortsett fra Flyktninghjelpen og noen andre,
har måttet trekke sine folk ut av landet. I et land der den humanitære
krisen stadig blir omtalt som en av verdens verste, er det altså
bare de færreste som får hjelp.
komPlekst årsaksbilde Hjelpeorganisasjonene beskriver ofte
situasjonen som at «det humanitære rommet»– deres operasjonelle
virkeområde – har krympet. At den «humanitære tilgangen» til ofre
for kriger og konflikter begrenses i stadig større grad.
At fordrevne blir overlatt til seg selv, uten å få hjelp til det mest
grunnleggende – som tak over hodet, mat og vann eller helsehjelp
– er ikke en ny utfordring. Hjelpearbeid drives per definisjon i kompliserte
og til dels farlige områder som det kan være vanskelig å
operere i. Siden 1990-tallet har hjelpeorganisasjoner dessuten økt
«På Sri Lanka ble de fordrevne
til å begynne med plassert bak
piggtrådgjerder i militært kontrollerte
flyktningleire, uten
bevegelsesfrihet og i strid med
internasjonal rett.»
RRR
sine aktiviteter i krigssoner, noe som naturlig nok har ført til at
utfordringene med å nå frem har økt. Det nye er en markant og tiltagende
forverring, særlig det siste tiåret.
Årsakene til den manglende tilgangen er mange og komplekse.
Tidligere var for eksempel konflikter i større grad mellomstatlige,
mens de i dag som oftest er interne. Før måtte hjelpeorganisasjonene
forhandle med statlige myndigheter for å slippe til. I de interne
konfliktene er det ofte en broket gruppe aktører, der mange er ikkestatlige
grupper, som det er mer komplisert å forholde seg til. Krigens
folkerett, de internasjonale reglene som regulerer staters krigføring
og krever at partene sikrer et humanitært rom, blir i mindre
grad tatt hensyn til av ikke-statlige grupper og utfordres også av
mange stater. I mange land nekter myndighetene det internasjonale
samfunnet adgang til sivilbefolkningen
i visse områder, benekter beho-
vene eller legger byråkratiske hindre i
veien – som å stoppe nødhjelpssendinger
i tollen eller forsinke pengeoverføringer.
Den nye krigføringen, med mange
aktører og fronter, skaper også et mer
uoversiktlig konfliktbilde der sikkerhetssituasjonen
raskt og uforutsigbart
kan bli endret til det uholdbare.
Sist, men ikke minst, begrenses det
humanitære rommet av at hjelpeorganisasjoner i mindre grad enn
før oppfattes som nøytrale, upartiske og uavhengige.
uavhengigheten utfordres Hjelpeorganisasjonene har det siste
tiåret – i kjølvannet av «krigen mot terror» – i stadig større grad blitt
oppfattet som en del av et vestlig politisk prosjekt. Særlig i muslimske
land som Afghanistan, Sudan, Somalia og Irak, men også i et
land som Sri Lanka.
Selv om organisasjonene arbeider ut fra de humanitære prinsippene
om ikke å ta stilling i en konflikt, yte hjelp til alle uavhengig av
deres opprinnelse, kjønn, politiske eller religiøse tilhørighet og at
hjelpearbeidet skal være tydelig adskilt fra politiske og militære interesser,
er det ikke nødvendigvis slik de oppfattes av myndighetene
i et land. Eller av deler av befolkningen selv, for den saks skyld.
31
RRR