Last ned som .pdf - Flyktninghjelpen

Å nå frem med humanitær assistanse til internt fordrevne i den krigsherjede somaliske hovedstaden Mogadishu,
er en krevende oppgave.
behovet for å reformere det internasjonale humanitære systemet.
Hvordan oppnår man så aksept på bakken? Først og fremst må
hjelpen som tilbys være relevant, av god kvalitet og til rett tid – og
selvsagt tilbudt på rent humanitært grunnlag. Det er grunnfjellet.
Bedre behovsanalyser kan derfor bidra til økt tilgang.
Forøvrig kan organisasjonene jobbe langs en rekke mulige spor.
Det er for eksempel et dilemma at sikkerhetstiltakene bidrar til å
innsnevre det humanitære rommet de er ment å øke. Sikkerhetstiltak
er selvsagt tvingende nødvendige i mange situasjoner, men tiltakene
må gjennomføres på bakgrunn av en grunnleggende forståelse
av mulig negativ effekt. Når hjelpearbeidere kjører rundt med
væpnet eskorte i pansrede biler og omgir seg med høye murer og
overvåkningskameraer, øker avstanden til samfunnene man jobber i.
Hvite, vestlige hjelpearbeidere, som bor i fine hus, kjører dyre
biler og bidrar til en dollarøkonomi, stiller i utgangspunktet med et
handicap. Flyktninghjelpen har en bevisst strategi om å bruke lokalt
ansatte i så stor grad som mulig, også i lederposisjoner, for å øke
lokal aksept og organisasjonens evne til å forstå konteksten.
For organisasjoner med mange internasjonalt ansatte, som blir
trukket ut av sikkerhetsgrunner, kan det imidlertid bli problematisk
å la lokalt ansatte steppe inn. Det kan oppfattes som utilbørlig overføring
av risiko og forringe aksepten. Fjernstyring av hjelpeoperasjoner
slik som i Somalia, der brorparten av hjelpeinnsatsen koordineres
fra Kenyas hovedstad Nairobi, kan være fremmedgjørende.
nye allianser? En årsak til at hjelpearbeidet oppleves som del av
et vestlig prosjekt, kan være at donorene i stor grad også er vestlige
– og ofte statlige. Det finnes en rekke mulige samarbeidspartnere utenfor
det etablerte humanitære systemet, i blant annet Gulf-statene og
Sørøst-Asia, som kan åpne nye dører og skape humanitære allianser
på tvers av kontinenter.
Dialog er en annen, viktig akseptstrategi. Flyktninghjelpen var
for eksempel tidligere forhindret fra å bistå urbefolkningen i Colombia,
fordi gruppens ledere ikke følte seg sikre på organisasjonens motiver
og plass i det særdeles kompliserte konfliktbildet. Etter hvert,
gjennom dialog og tillitsbygging, kunne organisasjonen innlede samarbeid
med et utvalg urfolkorganisasjoner og bidra med rådgivning
og støtte til utdannings- og fri rettshjelpsprosjekter rettet mot denne
gruppen internt fordrevne.
Å gå i partnerskap med lokale organisasjoner, som nyter folkelig
respekt og aksept, er også en mulig akseptstrategi i enkelte land.
Dilemmaet blir da at man som operasjonell humanitær organisasjon
blir redusert til en pengedonor med en begrenset nytteverdi.
På sikt kan man utspille sin operasjonelle rolle fullstendig.
For å slippe til i områder utenfor myndighetenes kontroll, kan
ytterligere en strategi være å gå i dialog med ikke-statlige grupper.
Men denne fremgangsmåten er både kontroversiell og problematisk
i mange land, og må i så fall skje i full forståelse av risikoen. Slik
dialog kan nemlig bidra til økt tilgang, men kan også oppleves som
anerkjennelse av disse gruppene. I et land som Somalia kjemper
nettopp de ulike opprørsfraksjonene om å være dem som kan skape
sikkerhet og livsgrunnlag for folket. Gjennom det forsøker også
de å vinne folkets aksept.
Dette er bare noen smakebiter på mulige strategier for å oppnå
økt aksept – og dilemmaene de skaper. Selve begrepet «humanitært
rom» er i seg selv problematisk når det defineres som organisasjonenes
manøvreringsrom. Stadig flere tar til orde for å angripe problematikken
fra motsatt kant – som de nødstiltes manglende mulighet
til å få hjelp. Nyansen er viktig når utfordringene skal møtes og
særlig når man streber etter aksept.
Av Marianne Alfsen
RRR
Kildeliste: UNHCR: Creating Humanitarian space: a case study of Somalia
(2009), av Erik Abild, Safeguarding humanitarian space: a review of key challenges
for UNHCR (Februar 2010), Providing aid in insecure enfironments: 2009
Update (Humanitarian Policy Group, April 2009), An Unlikely Securitising Actor?
UNHCR, the securitisation of forced migration and its impact on the international
refugee regime, Anne Hammerstad, i Gil Loescher og Alex Betts, red., Refugees
in International Relations (Oxford University Press, 2010), diverse interne dokumenter
i Flyktninghjelpen, samtaler med Eric Sevrin (Flyktninghjelpen).
33
Foto: Reuters / Feisel Omar