klikk her for å laste ned hele boka som pdf. - TannaMi

linger i fargebilder er ingen spøk å håndtere, de sitter som klistret. Selv en varm og imøtekommende
fyr som Geir fikk monsterstempelet, bare fordi han var tannlege.
Tenner hadde jeg heller ikke vakre minner om. Alt henger sammen; når jeg tenkte på tenner var det
slett ingen hvit og lytefri perlerad som dukket frem i hodet. Det var en brunguffen jeksel på lang rot.
En diger tann med sete i midten, sølvfarget amalgam tytende ut på begge sider og to lange taggete
stifter. Den motbydeligste, syke og stygge tann. Det var mitt visuelle forhold til tenner. Ideen om
smerte satt løst, tann var lik vondt, forestillingene kom raskt til netthinnen. Kombinasjonen grusom
tannlegemann og stygg, brun jeksel på rot spikret tannlegeskrekken fast med i bilder under ufri villig
gjentagende fremkalling. Så lenge et sånt bilde er fastlåst, vil jeg påstå at det er vanskelig å komme
videre. Jeg var ufrivillig medlem av foreningen som vedlikeholder mytene om tannleger.
Etter at jeg begynte hos Geir, klarte jeg etter hvert å komme inn på et bedre spor. Jeg kom f.eks til å
huske på alle de jeg kjenner som hadde utdannet seg til å bli tannleger, og som (utrolig nok) var og
er riktig hyggelige, varme mennesker. Når jeg møtte mennesker tilfeldig på gaten, kunne jeg tenke -
kanskje han er en tannlege. Og han, og hun. Jeg så for meg Geir i omtenksomme situasjoner, jeg forsterket
hans milde karakter, knipset nye bilder til min forestillingsverden. Sakte og etter flere år, kom
en ny og sympatisk tannlege til syne. En som ikke ville meg vondt, som ikke gledet seg over min smerte.
Jeg diskuterte aldri dette med Geir, jeg bare brukte ham som indeks. En å måle andre mot, en hyggelig
mann som fantes for meg i egenskap av å være tannlege. Dette var en merkelig er faring fordi det
aldri hadde slått meg at en tannlege nettopp kan være av det gode, varme slaget. Og merkelig fordi
jeg var overrasket over min egen fordomsfullhet, at jeg overhodet hadde vært i stand til å tenke på
en annen måte, tillate fordommene å lime seg fast. At nettopp jeg helte bensin på mytenes bål.
Fordommer til hinder
Mye av jobben med å forandre forestillinger dreide seg for meg om å få tak i egne fordommer. Vi
liker vel å tenke på oss selv som tolerante, fordomsfrie og åpne. Det er sympatiske trekk ved et
menneske, og hvem vil ikke se seg selv slik, eller i hvert fall ønske å være sånn. I det minste håpe
at andre opplever deg sånn. Å oppdage og avkle egne fordommer når de er negative, er en seig
og ubehagelig jobb. Det er så mye som stritter imot, hele selvbildet protesterer - jeg er da egentlig
TRINE SIN HISTORIE
14