klikk her for å laste ned hele boka som pdf. - TannaMi

nemlig svært høy. Ja, sier mannen. Han vil ikke lure seg selv. Det er greit, svarer ekspeditøren, men
vit at prisen er din opplevelse av trygghet.
Historien forteller noe viktig om hvorfor livsløgnen er en del av menneskets identitet. De holdningene
vi tar for gitt, som vi ikke stiller spørsmål ved er med på å gi oss en illusjon av stabilitet og trygghet.
Dette er en av grunnene til at det er vanskelig å endre holdninger. I dag, i en flerkulturell og
globalisert verden blir denne rigiditeten utfordret. Et svar er å bli enda mer fastlåst, å bli en fundamentalist
som har alle svarene. En annen måte å takle utfordringene knyttet til en verden i rask
endring, er å bli i stand til å se at vi kan ha flere roller og identiteter som alle kan være like gyldige.
For meg, som tannlege handler dette om å innta en åpen holdning i møtet med alle de forskjellige
pasientene jeg møter gjennom et arbeidsår. Det handler om å glede seg over den utfordringen det
kan være, å få til gode møter med mennesker du ikke kjenner. For mine redde pasienter er det et
spørsmål om å klare å leve med den usikkerheten som følger med økende valgfrihet, når informert
samtykke har overtatt for fasitsvar fra en autoritet.
Å skifte sannhet, forandre tilstand, utvikle følehorn
Da jeg i 1981 som tannlegestudent begynte å behandle pasienter, opplevde jeg dette som veldig vanskelig. Det tok meg flere år å
forstå hvorfor. Den empatiske delen av meg, og sannheten som sa meg at dette var den eneste siden av meg som var av verdi,
hindret meg i å arbeide i munnen på folk. Jeg klarte ikke å være profesjonell. Det var vanskelig for meg å borre, stikke, skjære og
skrape i munnen på pasientene uten å oppleve ubehag selv. Flere år senere observerte jeg en kollega behandle en pasient. Hun
er i stand til å skifte “sannhet” eller kall det filter eller tilstand, fortere enn du kan blunke, og det er veldig tydelig å se det på henne.
Jeg hadde begynt på en operasjon for å fjerne en visdomstann. Der kjørte jeg meg fast, og siden hun var i rommet ved siden av
og jeg visste hun hadde mye kirurgisk erfaring, hentet jeg henne for å se på pasienten jeg holdt på med. Først ga hun pasienten
blikk-kontakt og håndhilste. Så bekreftet hun pasientens opplevelse. Hun sa at han sikkert var sliten nå, og fortsatte med å gi ros
for hvor utholdende han var, mens hun orienterte seg om hvordan resten av roten til visdomstannen lå. Så begynte hun å jobbe
med og få ut roten, samtidig som hun vekslet med å gi pasienten kontakt. Når hun merket hvor gjenstridig resten av roten var å
få ut, skiftet hun gir og fjernet det benet som måtte fjernes, for så å ta ut roten. Dette var første gang jeg på nært hold observerte
en så dyktig kollega i aksjon, og at jeg kunne se hvordan ulike ressurser er koblet opp mot ulike tilstander. Det var veldig tydelig
å se på henne hvor hun var i prosessen. Samspillet mellom henne og pasienten utgjorde en finstilt dialog av tillit.
Min unaturlige atferd og et merkelig valg
Professor i psykiatri Nils Johann Lavik skrev i en kronikk i Aftenposten, om soldatene under første
verdenskrig, at de knapt var i stand til å sikte på motstanderne sine. Det faller ikke naturlig for oss
mennesker å drepe hverandre, heldigvis. Det er noe vi må trenes opp til, eller hjernevaskes til. For
37 TANNLEGESKREKK