Boligforsyning og boligmarkedet - Helseetaten

For unge innflyttere til en storby er arbeid og utdanning det viktigste flyttemotivet. De velger
ofte en leid bolig. I Stavanger-regionen kunne denne boligen gjerne ligge i en av Stavangers
nabokommuner, og ofte være en sokkelbolig. Selve Stavanger kommune er liten i utstrekning,
vegnettet er godt utbygd og effektivt, slik at reisetiden inn til sentrum er kort også fra
nabokommunene. Kort reisetid inn til Oslo er ikke alltid tilfelle for Oslos omegnskommuner,
om en ikke er bosatt i nærheten av jernbane. Preferansene for å bo sentralt, og spesielt i de
indre bydelene av Oslo, synes å være stor, og større enn i Stavanger. Men her mangler det
opplagt bedre data for Oslo.
En undersøkelse av flyttere inn og ut av Oslo-Akershus regionen som helhet viste at 58
prosent av innflytterne oppga arbeidsforhold og 16 prosent utdanningsforhold som viktigste
flyttemotiv (Pedersen 2000). I denne undersøkelsen er flyttinger innen regionen ikke med.
Blant utflytterne oppga 27 prosent arbeidsforhold, 14 prosent boforhold og 18 prosent sosialt
nettverk (familie, slekt, venner) som viktigste flyttemotiv. Innflytterne var betydelig yngre enn
utflytterne.
I Stavanger var mønsteret at unge familier med barn nevnte ønsket om en større bolig, en eid
bolig og en lokalisering med et godt bomiljø for barn som de viktigste grunnene for å flytte.
Mange yngre barnefamilier kjøpte seg derfor et småhus i Stavanger eller i en av
nabokommunene. Også leietakere som akkurat hadde flyttet, ble bedt om å oppgi sine
framtidige flytteplaner og preferanser. Disse avvek ikke fra begrunnelsene som de noe eldre
hadde gitt for sin siste flytting.
Den sterke områderettede boligetterspørselen i Oslo, spesielt i indre øst som omtalt ovenfor,
har bidratt til store områdemessige prisforskjeller i bruktboligmarkedet. Høye bolig- og
leiepriser kombinert med områdenes økende tiltrekningskraft på unge har trolig også bidratt til
at boligmassen er blitt høyere utnyttet (Barlindhaug og Gulbrandsen, 2000b). Denne
preferansestrukturen kan også ha vært en av grunnene til lav boligbygging i områder med lave
bruktboligpriser til tross for at det i disse områdene har vært tilstrekkelig med arealer for
boligformål. Dersom boligmarkedet i de indre bydelene av Oslo fungerer slik vi har beskrevet
ovenfor, vil det ikke lenger være noen entydig sammenheng mellom boligbygging og
befolkningsvekst verken for disse enkeltområdene eller for byen som helhet. Først når Folkeog
boligtellingen i 2001 foreligger vil vi få bedre svar på dette.
Vi kan forvente at de som i en periode nå har etablert seg i Oslos indre bydeler, vil søke etter
småhus i ytterkanten av byen eller i Oslos nabokommuner ved etablering av familie med barn.
Som vi så tidligere, vil andelen 30-39 åringer fortsatt øke, slik at denne typen flyttinger vil
forsterkes. Samtidig bidrar små kull i aldersgruppen 20-29 år til å minske presset på Oslos
indre bydeler. Dersom en stadig større del av hvert kull velger å flytte til Oslo for en kortere
eller lengre periode, vil dette trekke i motsatt retning. I alle fall tror vi at det er en utfordring å
bosette den store gruppen av 30-39 åringer som ønsker seg et småhus med et godt
oppvekstmiljø for barn.
34