Boligforsyning og boligmarkedet - Helseetaten

Kommunene har endret sine tomtestrategier på 1990-tallet. Det kommunale tomtetilbudet er
nå mer begrenset og attraktive tomter kjøpes opp av profesjonelle aktører. Tomteeiere går
oftere inn som investorer sammen med utbyggere og ferdighusprodusenter. En vridning fra
feltutbygging til fortettingsprosjekter har også foregått. I tillegg var boligkooperasjonen
tidligere i mindre grad styrt av markedsmessige hensyn i sin boligbygging.
Kommuner med sterk befolkningsvekst og store investeringer i infrastruktur vil på grunn av
kriterier for tildeling av rammetilskudd fra staten, opplever en sterk tidsforskyvning i
rammeoverføringene. Det er investeringer som ikke kan belastes innbyggerne gjennom
kommunale avgifter som bekymrer kommunene. Hver ny innbygger krever en kommunal
investering på 65 000 kroner, av dette 60 prosent til skoleformål i følge Agenda. Investeringer
i sosial og teknisk infrastruktur vil være forskjellig ved fortetting, knutepunktutvikling og i
nye utbyggingsområder. I tillegg til å styre hvor utbyggingen skal foregå, kan kommunene
komme i en forhandlingsposisjon der de gjennom utbyggingsavtaler kan velte store deler av
investeringskostnadene over på privat sektor. I et slikt forhandlingsspill vil belastningen
kunne tilfalle både boligkjøpere, utbyggere og grunneiere. Ofte er en mest bekymret for
boligkjøperene, men mange utbyggere må ta salgsprisen som et gitt parameter og sikre seg en
avkastning gjennom opsjonsavtaler på tomtekjøp, der usikkerheten omkring kommunale krav
innarbeides. Kommer kravene inn på et tidlig tidspunkt i planprosessen, vil grunneiere kunne
belastes gjennom lavere tomtepriser. For strenge kommunale krav kan imidlertid føre til at
grunneiere ikke vil selge og at utbyggere finner en annen kommune å bygge i.
Den generelle økonomiske utviklingen, og høykonjunkturen spesielt, har gitt større
inntektsforskjeller. Fra 1993 har boligprisene steget mest der nivået fra før var høyest.
Flytteaktiviteten har derfor trolig ført til større geografisk segregering. På grunn av det høye
prisnivået på boliger i enkelte av Oslos omegnskommuner har disse fått problemer med å
rekruttere nødvendig personell, som lærere, sykepleiere, bussjåfører for å nevne noen
yrkesgrupper.
Mange unge enslige synes å løse sine boligproblem i høyprisområder med i større grad å
danne bofellesskap, oftest i sentralt leide boliger, men noen kjøper også bolig sammen.
Boligdekningen i Oslos sentrale indre bydeler har av denne grunn gått ned. En utskifting av
den eldre befolkningen har trolig framskyndet denne prosessen. Til tross for høye boligpriser
flytter en økende andel av hvert årskull av landets tjueåringer inn til Oslo.
En økt andel av tjueåringer under høyere utdanning og forlenget etableringsfase har gitt et
ekstra press på leiemarkedet i Oslos indre bydeler. Dette har bidratt til å forsinke den
tradisjonelle utflyttingen til omegnskommunene. Høy innflytting av tjueåringer til Oslo gir en
stor utflytting av trettiåringer til omegnskommunene i årene som kommer. Akershus må
derfor forvente en sterk økning i antall personer i trettiårene, noe som vil være en utfordring
for nybyggingen og utnyttelsen av den eksisterende boligmassen.
5