Gull av gråstein

fullføre sin utdannelse.» 45 Den implisitte forestilling her er at «teorien må kuttes»,
slik at flere kan komme igjennom. Mer enn det: lærere som skal møte de som har
vansker i skolen kan abdisere. Prøver skolen for mye der de naturgitte forutsetninger
mangler, vil det bare skape frustrasjoner, både skade og hemme – foruten å hindre at
arbeidslivet får de fagarbeidere som trengs. Derfor: Når det ikke går så bra for mange,
skyldes det ikke dårlig undervisning, dårlige opplegg eller dårlige lærere. Det skyldes
rett og slett at mange elever og studenter som kommer er for dårlige. Da kan man like
gjerne skille bukkene fra fårene og inndele dem i evnegrupper.
Fellesnevneren er å se på evner som noe medfødt man ikke kan påvirke i særlig grad.
Og elever som ikke får det til, må ta inn over seg dette: «Jeg er ikke noe jeg kan gjøre
noe med!» Livet er skjebne. Fasiten er gitt i genene. Løper er kjørt før man starter i
videregående. Så hvorfor bry seg så mye om et samfunn som setter deg utenfor – eller
venter at ditt liv blir et liv på NAV?
Og myndighetene kan i hovedsak nøye seg med å beskrive frafall og forklare situasjonen.
8 Idealtype 2: Alle er overutstyrt
Det alternative syn er å starte med at fra naturens side er alle overutstyrt! Ingen – uansett
hvordan de bruker sine liv – kommer i nærheten av å bruke alle de muskler, de evner,
de talenter naturen har utstyrt dem med. Ingen synger så rent, løper så fort, spiller så
godt, skriver så bra eller holder ut så lenge som de kunne. Derfor er det med skolen
som med all annen trening: Man kan ikke drømme seg i form, man må jobbe seg i
form. Muskler styrkes ved bruk.
Slik er det også med generelle evner til å stille seg og løse oppgaver: De er ikke primært
under genetisk kontroll – de kan utvikles og vokse gjennom hele livet. 46 Livet er
32
45
Se Dagbladet, 26.1.2010, «Mindre teori i yrkesfagene!». Dekningen for påstanden tas ikke opp her.
46
Det er en omfattende og heftig faglig debatt om disse spørsmål – I Norge popularisert i Harald Eias
programserie «Hjernevask» i NRK våren 2010. Det som kjennetegner de to retninger – og de har gamle
røtter – er at representantene for dem ofte ikke anerkjenner hverandres funn som «vitenskap». De
metoder som brukes, de data som samles inn, de fenomener man vil forklare – alt er under kontinuerlig
debatt. Og det begge leire velger ut er selektivt – man søker gjerne prov på det man tror på forhånd og
finner gjerne det som passer med det paradigme man har valgt. Det er ikke ellers sjelden innen forsking:
man overbevises mer av en argumentasjonsrekke enn av «bevis». En bok som støtter opp under det andre
syn som er presentert ovenfor, er professor Richard E. Nisbetts bok Intelligence and how to get it. Why
schools and cultures count (New York: W. W. Norton & Company, 2009). Den søker å dokumentere at
evner – enten det er tale om å kunne resonnere, stille og løse problemer eller bruke kunnskap mer direkte,
det er ikke primært under genetisk kontroll – altså noe du har eller ikke har. Evner kan utvikles og vokse
livet gjennom. Intelligens er et spørsmål om intervensjon – altså om å lage de miljøer som får den til å gro.