Gull av gråstein

av lærere ikke er godt nok rettet inn mot praktisk lærerarbeid. Det er flere vitnesbyrd i
den retning. For eksempel skrev Håvard Tjora i Magasinet 30. januar 2010 en kronikk
som er vel verd å gjengi:
Læreryrket er på mange måter et serviceyrke. Daglig møter læreren flere titalls barn som
alle skal ivaretas, ses, undervises og følges opp. I tillegg skal læreren forholde seg til foreldrenes
ønsker om hva som er det beste for akkurat deres barn. En lærer skal også være
rustet til å takle barns små og enorme kriser i livet, hun skal uttrykke seg muntlig og skriftlig
med tyngde om barns faglige og sosiale nivå, hun skal lede foreldremøter, utviklingssamtaler,
team- og fellesmøter, hun skal ha oversikt over hva som er normalt og unormalt i
barns væremåte, hun skal til slutt være barnas beskytter, åpne døra inn i de familiene som
ikke fungerer, og snakke med foreldrene. I siste instans melde fra til barnevernet.
Lærerens evne til å gjøre denne jobben skikkelig, avgjør hvilken forskjell hun spiller i
barnas liv.
I 2001 var jeg ferdig med fire års utdannelse ved lærerhøgskolen i Oslo. Da hadde vi ikke
hatt én undervisningstime, ikke én diskusjon eller ett case om noen av de ovennevnte
temaene. Jeg hadde aldri vært med på – eller lært noe om – skole-hjem-samarbeidet,
utviklingssamtaler eller foreldremøter.
Den pedagogiske delen av lærerutdanningen dreide seg i all hovedsak om norsk skolehistorie
og forskjellige pedagogiske grunnteorier, fullstendig blottet for diskusjoner rundt
det praksisnære. Kanskje ikke så rart, når flere av de som underviser ikke har vært i klasserommet
siden de selv var elever.
Noen vil kalle det uheldig at unge, motiverte lærere står nakne foran foreldregruppa uten
andre hjelpemidler enn sin egen integritet og intuisjon.
Jeg kaller det et svik.
Et svik mot de som valgte å bli lærere, mot foreldrene, mot barna og mot lærerstanden.
Selv leseopplæringen, den mest grunnleggende ferdigheten som må være på plass for
å takle skolen og møte arbeidslivet, hadde vi begrenset undervisning om. Vi lærte om
LTG-metoden – «lesing på talens grunn» – som er en av mange metoder for begynnende
leseopplæring. Denne metoden var på vei ut på mange skoler da jeg var ferdig utdannet,
og hvor ble det av alle de andre lesemetodene, og ikke minst, hva gjør læreren etter at
barna har begynt å lese?
Hvor ble det av lesestrategiene, leseutviklingstrinnene, fokuset på hva de skal lese når, og
hvor mye? Hvis man sammenligner min opplæring på leseutvikling med opplæringen av
en kirurg, så lærte jeg å skjære opp pasienten, men ikke å operere eller sy igjen.
«Praksissjokket» kalles det, tilstanden som ferske lærere settes i når de går fra skolebenken
til tavla. Det har blitt en akseptert tilstand for lærere. Den erfarne kollegaen trekker litt
på skuldrene og trøster med at «det går over i løpet av et par år», når den nyutdannede
fortvilet spør «hva gjør jeg nå?».
68