Gull av gråstein

34
I praksis er det et samspill mellom det de unge har fått fra naturens side og det miljøet
rundt dem lar dem og får dem til å gjøre med det de har fått. Og i praksis vil de fleste ikke
se på skoleretningene som et enten/eller – de fleste har et bein i begge leire: Naturen
kan sette grenser – men innenfor dem er det stort rom for påvirkning.
I denne rapporten hviler vekten på det beinet som tar som utgangspunkt at alle
har fått en større utrustning enn de makter å bruke – og at skolens og opplæringens
oppgave er å vekke de unges interesse for eget talent, og så å spore dem til å yte mest
mulig av det de kan makte.
Dette perspektivet kan også begrunnes på andre måter. For det første ved at Norge
nå faktisk har et utdanningssystem som kan føre de fleste dit de vil. For det andre at
det brukes mer ressurser enn noen gang tidligere på landets utdanningssystem. For det
tredje at landets videre utvikling, plass og rolle i verden avhenger av hva utdanningsverket
får til med dem som kommer inn i det.
Samtidig kommer de unge til skolen med ulike forutsetninger som ikke skyldes
naturgitte evner. En rekke forhold spiller inn: alt fra hjemmemiljø til kameratflokk,
fra et endret arbeidsmarked til et nytt mediemiljø – og selvsagt hvordan de blir møtt
av og ført videre av grunnskolen før de kommer til videregående opplæring.
Dette er det en må ta tak i. Men det kan ikke skje ved et enkelt tak. For å redusere
frafall og bedre gjennomstrømning, gjelder det en kan kalle «teppetesen»: at et teppe
ikke bare kan løftes fra ett hjørne. Det er et sammensatt sett av tiltak som må til, og
det må løftes fra mange kanter og sider på én gang.
Men selv om tiltakene er mangfoldige, er det felles formålet for dem dette: At elevene
lærer at det er så mye de kan makte og at det de selv gjør i skolen, gjør en forskjell
for deres hele liv – og ikke minst: at det er håp for dem alle, plass for dem alle og bruk
for dem alle.