Gull av gråstein

synkrone: Yrkeslærerne har sine syn på hva bedriftene bør tilby, mens bedriftene har
sine syn på hva elevene bør ha lært i skolen før de kommer.
Hovedproblemene med yrkesopplæring i bedrift er at læreplassene er for få og at
de fordeles skjevt – og skjevt langs flere akser: etter skoleprestasjoner, geografi, kjønn
og etnisitet. I noen tilfeller er det tale om diskriminering, for eksempel med hensyn
til lærlinger med innvandrerbakgrunn – og diskriminering vil fort påvirke motivering.
I andre tilfeller slår geografi ut – for eksempel ved at tilgangen på læreplasser varierer
sterkt mellom fylker.
Spørsmålet er derfor hvordan man kan øke tilbudet og trekke flere inn. Her er det
flere grep som kan tas.
For det første utmerker den offentlige sektor – stat, fylker, kommuner, etater og
bedrifter – seg ikke med å stille flere plasser til disposisjon. Og det til tross for at den
mulige tilgangen på læreplasser i den offentlige sektor er stor. Det gjelder ikke bare i for
eksempel kontorfag eller vekterfag, men også innen transport, mekaniske fag, snekring
eller søm – ja, selv offentlige teatre har systuer og NRKs avdelinger har elektrikere – det
samme har helseforetakene. På tilsvarende vis er det i fylker og kommuner. Men per i
dag «foreligger det ingen nasjonale tall over antall lærlinger i offentlig sektor.» 96 Her
må det etableres et langt sterkere press med tydeligere rapportering. For noen deler av
det offentlige gjør en særdeles god jobb. Forsvaret i Harstad arrangerer for eksempel
en «Forsvarets dag» for lærekandidater fra hele Nord-Norge, der de ikke bare presenterer
sine aktiviteter, men der elevene informeres om hvordan de kan kombinere
førstegangstjeneste med læretid – ja, noen kan til og med ta to fagbrev. I Forsvaret er
det ellers 500 læreplasser i 30 fag. Men Forsvarets innsats er ikke representativ for den
offentlige sektor.
For det andre er det offentlige en stor oppdragsgiver, innen alt fra vei og anlegg til
transport og oljeutvinning. Det offentlige kan stille krav om læreplasser som del av
sine anbudsbetingelser.
Det tredje problemet man står overfor ved inntak av lærlinger er ikke sjelden følgende:
Noen bedrifter kan – særlig hvis det ikke er konkurranse om arbeidskraft – se seg
tjent med ikke å ta inn lærlinger: de vil tross alt være mindre erfarne og produktive enn
fullt utdannete fagfolk med lang praksis. Og selv om andre trener lærlingene, kan de jo
etter læretidens slutt hyre en utdannet person med fag- eller svennebrev uten selv å ha
hatt besværet som av og til følger med. Tenker alle slik, vil det selvsagt redusere tilgangen
på læreplasser samlet sett – det er det man kaller et typisk gratispassasjerproblem. Skal
dette unngås, må de som høster fruktene av andres innsats betale for det.
96
Karlsenutvalget, NOU 2008: 18, s. 35.
76