Utdanning nummer 07 2013 - Utdanningsnytt.no

14 | UTDANNING nr 7/12. april 2013
Hovedsaken
DE UTSATTE ELEVENE
«Det gjelder å fi nne den lille
fl iken som kan løfte dem.»
Audhild Schei
Audhild var læreren som gjorde livet til Marius
levelig. Uten at hun ante det selv.
TEKST Sonja Holterman | sh@utdanningsnytt.no og Kari Oliv Vedvik | kov@utdanningsnytt.no
FOTO Bo Mathisen
Når læreren
er den eneste
– Det er det som er så rart, sier Marius Sørensen-
Sjømæling (28).
Han smiler og rister lett oppgitt på hodet. Han
har nettopp fått referert Utdannings prat med den
tidligere læreren hans, Audhild Schei (62).
Audhild hadde ingen anelse om at de små tingene
hun gjorde for den tøff e gutten på ungdomsskolen,
reddet barndommen hans.
– Noen ganger er det så lite som skal til. Jeg forstår
at lærerne ikke aner hvor mye de kan bety for
et barn, sier Marius.
Han vokste opp i Trondheim med en mor som
var alvorlig psykisk syk og rusmisbruker. I perioder
fi kk han bo hos besteforeldrene, men mesteparten
av barndommen måtte han passe på seg
selv, og på moren.
– Det var mye opp og ned hjemme. Etter netter
med festing og bråk i leiligheten kom jeg ofte for
seint på skolen, sier Marius.
Han gikk på en off entlig barneskole, men i sjette
klasse skiftet han over til Steinerskolen i Trondheim.
Kom for seint
Utdanning treff er Audhild Schei på skolen der hun
har undervist i 24 år. Hun har møtt mange elever
og husker alle sammen, også Marius.
Det var bestefaren hans som tok kontakt med
Steinerskolen, han så at barnebarnet ikke hadde
det bra.
– I utgangspunktet hadde jeg full klasse og
ikke anledning til å ta inn fl ere. Jeg gikk med på å
treff e Marius og bestefaren. Jeg kunne ikke si nei,
så Marius fi kk begynne, sier Audhild.
På skolen han kom fra, hadde han mistrivdes.
Han kom ofte for seint, fi kk mye kjeft, og det var
ikke mange av de andre barna som ville leke med
sønnen til en rusmisbruker. Steinerskolen i Trondheim
ble et godt alternativ.
– Første morgenen jeg kom for seint til hennes
time, sa hun at hun var glad for at jeg kom. Hun
kjeftet ikke, slik de andre lærerne hadde gjort. Det
satte meg helt ut, sier Marius.
Hans tidligere skoledager hadde begynt med
en irritert lærer som overså ham eller kjeftet, og
Marius kjeftet tilbake. Å bli ønsket velkommen
var noe nytt. Denne morgenen ble et vendepunkt.
– Jeg sa ingenting, men inni meg ble jeg sint og
tenkte at hun ikke skulle komme her og bry seg
om meg, sier han.
Det gjorde imidlertid Audhild.
– Hun var blid mot meg, og når jeg fi kk tilbakemeldinger
på skolearbeidet, sa hun alltid: «Dette
er du fl ink til, dette er dine styrker, og her er det
muligheter for forbedring.»
Frivillig gjensitting
Skoledagene ble lange for Marius. På ettermiddagene
åpnet Audhild arbeidsrommet og lot Marius
sitte der og jobbe med skolearbeid. Mens Audhild
rettet innleveringer eller forberedte seg til neste
skoledag, var Marius der også.
– Vi snakket sammen, eller vi kunne være stille.