h vis Lizz Wrights debutplate «Salt» fra 2003, ga de første indikasjoner på en utrolig vakker og enormt sterk stemme, så tar hennes nyeste album «Fellowship» lytteren med inn i nye og fascinerende landskaper. Hennes fjerde utgivelse tar deg med tilbakr til hennes gospelrøtter, hennes personlige historie, og langt inn i hennes musikalske sjel. For tiden bor hun et godt stykke inn i fjellene i Nord-Carolina («det er kaldt, men det er vakkert og klart, og jeg kan se langt inn i de dype skogene», forteller hun på telefonen), men hvis du ser på platecoveret på «Fellowship» ser du at hun fremdeles har sitt hjerte i fødebyen i Georgia. Hjemtraktene er synlige overalt. Hennes samarbeidspartnere inkluderer Dr Bearnice Johnson Reagon, fra Georgia og en av hjernene bak a capella ensemblet Sweet Honey On The Rock. Hans datter, Toshi, har jobbet tett med Wright i lang tid, og hun er med som co-produsent på «Fellowship». Med øyne og ører for både det verdslige og det sjelfulle i musikken. Hun har vært med på utvalget av materialet til plata, bl.a. en episk gospel-medley som får en skikkelig «kick off» med «I’ve Got A Feeling», en klassisk African-American bedehussang som Lizz vokste opp med. «Amazing Grace» er også med, som hun sang som 19-åring på en klubb på Peachtree street i Atlanta, som markerte starten på hennes musikalske reise. Wright inkluderer også «Imagination», gjort kjent av det Atlanta-baserte familiebandet Gladys Knight & the Pips (nok en lenke til Georgia), som fremføres med brennende engasjement. Hvis alle låtene på albumet – med Meshell Ndegeocello’s tittelspor, kult-indie rockeren Joan As Police Woman’s «Feed The Light» og to låter av Angelique Kidjo, er låter som Wright fortaper seg i, så gjelder det spesielt i Bernice Reagons «I Remember, I Believe». Den forteller at hun ikke bare covrer låta, men at det høres ut som hun har selveste den hellige ånd med seg. Denne musikken kan til tider virke som uendelig dyrebar for Wright, og hennes intensitet og iver for prosjektet tyder på at dette er veldig viktig for henne å fremføre.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Da jeg satte sammen låtlisten for plata og jeg kom på Dr Reagons sang «I Remember, I Believe» føltes det så stort inni meg at jeg sa at dette skulle være selv hjertet på plata som alt det andre skulle bygges rundt. Den låta var et sterkt referansepunkt for meg. Jeg velger alltid låter hvor jeg kan si noe jeg virkelig trenger å si. [14] jazznytt For en som har hatt gleden av å høre Sweet Honey On The Rock gjøre «I Remember, I Believe» på konsert på Barbican i London i 1995, på den tiden de gjorde plata «Sacred Ground», kan underskrive på den forløsende kraften denne låta besitter. Med kun fire stemmer, alle i utrolig vakre harmonier, en klassisk «call and response»låt – var en fantasktisk opplevelse. Som i første vers: «I don’t know how my mother walked her trouble down. I don’t know how my father stood his ground. I don’t know how my people survive slavery. I do remember, that’s why I believe». Hvert påfølgende vers slutter med ordene «I Believe».x Den sterke kraften i disse rituelle repetisjonene, i klassisk sammenheng kalt epiphora, (brukt på samme måte som den amerikanske presidenten når han til stadighet sier (ehhh, sa) «Yes, We can!»), forklarer på mange måter sangens sterke seremonielle styrke. Lett å forstå og huske, akkurat som hele «Fellowship». Sangerens gospelbakgrunn er vel dokumentert. Pressen har i omtale av den nye plata, flittig snakket om hennes bruk av røttene og at hun har funnet veien hjem. Men hennes tilknytning til gospel er så sterk og så rotfestet og sitter godt plantet i sangerinnens DNA, så man kan lure på om hun noen gang egentlig har forlatt denne musikken, eller om den alltid har vært en slags basis?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Ja, gospelen har alltid vært viktig sier hun. – Og jeg setter virkelig pris på at jeg har hatt det i bunn for musikkutøvelsen min. Jeg har brukt mye tid og energi på å få denne musikken ut og fram i lyset. Men dette arbeidet er helt ok, og jeg bryr meg ikke så mye om at det har krevd mye, for under det hele ligger et ønske om å «styre» folk mot en slags helbredelse. Og jeg er svært glad for at noen har tatt det til seg og at mange har vært med på dette. Den gospel-influerte låtlista lokker fram hennes mest brennende og åpne sang. Bruken av mat-relaterte metaforer – sangeren gikk på kokkeskole i 2009 – er som om hun viser oss ingre- diensene som skapte hennes unike og ekspressive stemme, som i den nedstrippede «Amazing Grace». Det må ha vært en emosjonell opplevelse å endelig spille inn dette stoffet?xxxxxxxxxxx – Ja, det var det, og det har vært som å holde på ditt beste kort en stund før du spiller det ut. Og jeg tenkte en periode, hvorfor holder jeg på de gode kortene? Jeg føler at slektskapet med denne sangen er veldig sterk, og min historie sammen med den er også veldig sterk. Så jeg tenkte – hvorfor kan jeg ikke bare gjøre det, så blir det plass til at nye ting kan komme til meg etterpå. Jeg har mange fans som hadde sterke oppfatninger om hvorvidt jeg skulle spille inn «Amazing Grace» og spre den ut over verden, eller om det var ei låt jeg bare skulle gjøre på konserter. Så jeg bestemte meg for å ikke være «gnien» og holde på den som noe eksklusivt, men heller gi min versjon av den til verden. - Har tolkningen av denne låta endret seg over tid? - Tolkningen forandrer seg etter hvem jeg spiller med, svarer Wright. – I Atlanta spiller jeg ofte med min bror, Kenny Banks. Kenny har studert med Ray Charles og når vi spilte den så gjorde vi den i en «upright, strided 12/8 shuffle» noe som ble en morsom versjon. For første gang i mitt liv så brølte jeg! Og så har jeg gjort den med gitaristen Marvin Sewell, som låter veldig country. Det er noe med hans villskap og «little bit-of-themap» måte å spille på, slide og veldig amerikansk. Det minnet meg om landskapet vi passerte på vei til kirken i barndommen. Vi pleide å kjøre til kirken, ca 45 minutter, hver søndag. Den måten Marvin spiller på og den stemmen jeg finner i musikken, gjør at det blir en helt egen versjon vi gjør på scenen. Jeg merket at denne versjonen visualiserte «hjem» for meg, og at det var denne versjonen jeg gjerne ville dokumentere på platen. Sammenlignet med hennes tidligere album, ble «Fellowship» laget på svært kort tid. De brukte ikke mer enn ca en måned i studio. Grunnen til det kan være at hun har brukt flere år på å teste ut og finslipe materialet, å få fram det personlige, det familiære og røttene. Det må vel ha vært et godt sikkerhetsnett å ha da hun skulle gå i studio?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Ja, selvsagt. Spesielt når du er under et visst press, så kan man velge enten gå utenom og velge det sikre eller å gå rett på og utfordre. Jeg er ikke så god på å ha dårlig tid. Jeg trenger å være på steder hvor jeg ikke har dårlig tid og blir stresset, hvor stoffet får den tiden det trenger for å komme riktig ut. Det er noe med å komme fra
jazznytt [15]