JEG FØLER AT, PGA MIN EGEN OG MITT FOLKS HISTORIE, AT JEG I FØRSTE REKKE ER EN AMERIKANSK SANGER. JEG HAR BARE VÆRT HELDIG Å VÆRE TILSTEDE I EN REKKE FINE KRYSNINGSPUNKTER - DEN AMERIKANSKE HISTORIEN OG DE AMERIKANSKE EVENTYRENE. OG DET ER IKKE BARE HISTORIENE OM MITT FOLK OGGOSPELMUSIKKEN, MEN OGSÅ FOLKE- SANGER OG COUNTRY, SOM JEG HØRTE MYE PÅ I UNGDOMMEN Georgia og folket der, og til og med de jeg har lært meg å kjenne innenfor plateindustrien, de klarer å holde meg avslappet, og det er mye lærdom å hente der. Jeg lærte en masse av Craig Street (produsenten på «Dreaming Wide Awake» og «The Orchard»), bl.a. at det beste innspillingsresultatet kommer når du involverer medspillerne så mye som mulig i historiene og prosessene. Du gir dem rammeverket og skissene og en retning på hvor du vil med musikken og historien. Og med en gang du har klart å engasjere dem så forstår de hvor du vil med arrangementene. Du inviterer dem med på en reise som ikke bare blir din, men en felles reise for alle involverte. Den avgjørende historiefortellingen, som ofte skiller en god jazzsanger fra en dårlig, er en lærdom Lizz Wright har fått fra kolleger som Abbey Lincoln og Billie Holiday. De var svært opptatt av å strippe sangen ned til kun følelser. (Publikum ble først oppmerksom på Lizz Wright i 20<strong>02</strong> da hun gjorde en serie hyllestkonserter for Billie Holiday.) Og av nålevende sangerinner er det i alle fall en som Lizz mener har samme tilnærmingsform.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Av de som fremdeles er med oss, er Dianne Reeves blitt en av mine favoritter. Det har egentlig ingenting med Grammyer eller noe av det å gjøre. Jeg har kjent henne i flere år, og jeg har hatt gleden av å jobbe tett med henne det siste året, og jeg elsker hennes musikalske og personlige integritet. «She’s an unannounced kind of minister». Hver gang hun åpner munnen så føler jeg det nesten som om jeg blir healet på en måte. Hun trekker fram noen ting fra sitt indre som virker legende eller helbredende om du vil. Fra tid til annen blir det nesten litt overveldende. Hennes stemme og sjel er bare så stor, og jeg føler på en måte at jeg kommer på innsiden av den. Du står bare der og føler at du nesten blir sprengt av hennes kjærlighet og styrke. Til tross for hennes egne tilnærming til musikken, som kreativt ligger nær både Billie Holiday og Abbey Lincoln, så er det nærliggende å trekke fram debatten om hun på sitt seneste album er en jazzsanger eller ikke. Men det ser ikke ut til at [16] jazznytt hun bryr seg noe særlig om det.xxxxxxxxxxxxxxxx - Nei, jeg bryr meg ikke så mye om det. På grunn av min egen og mitt folks historie, føler jeg at jeg i første rekke er en amerikansk sanger. Jeg har bare vært heldig å være tilstede i en rekke fine krysningspunkter - den amerikanske historien og de amerikanske eventyrene. Og det er ikke bare historiene om mitt folk og gospelmusikken, men også folkesanger og country, som jeg hørte mye på i ungdommen. Jeg hørte mye på country-gospel, noe jeg aldri har snakket noe særlig om, men jeg hørte virkelig mye på den type musikk. Og det er en veldig enkel musikk å like. Der hvor jeg bor akkurat nå, så hører jeg mye på strålende bluegrass. Jeg tror vel kanskje ikke jeg noen gang vil begynne å spille bluegrass, men jeg får inspirasjon fra den musikken og vil prøve å gi noe tilbake, uten at jeg setter min egen signatur på den. Jeg er bare 30 år og er mer interessert i å bli kjent med verden og vise min respekt for den, for dens store historie. Jeg vet definitivt hvor jeg kommer fra, det er jeg veldig klar på. Jeg setter pris på hvor jeg befinner meg, jeg klager ikke, jeg har det bra, og alt jeg trenger er her. En del av å lære verden å kjenne har vært å bo en periode i New York, hvor hun oppholdt seg en periode fram til 2009, et opphold hun likte, men som også var preget av en viss realisme.xxxxx - Jeg bodde i New York en periode fordi folk sa at jeg måtte det hvis jeg ville komme noen vei i musikkbransjen - «pay your dues». Jeg er glad for den perioden, fordi det var det rette tidspunkt for meg å dra dit. Jeg var ung, og full av energi, og jeg elsket alt rundt meg og jeg var i ferd med å oppdage verden. Men jeg ble så overstimulert at jeg ikke klarte å roe meg ned etter at jeg hadde vært på turné. Så det var nok fornuftig av meg å vende tilbake til den måten å leve på som jeg var vokst opp med, med begge beina godt plantet på bakken. Når jeg nå er på turné så gleder jeg meg hemningsløst til å komme hjem. Behovet for hele tiden å skulle gjøre musikk, samtidig som du skal ha begge beina på bakken og være ærlig musikalsk, er blitt en sentral del av sangerinnens personlige visjon.xxxxxxxxxxxxxxxxx - Jeg tror jeg vil være mer effektiv hvis jeg ikke bruker så mye tid på å snakke om det. Men når jeg setter meg ned og tenker på det, så føler jeg at jeg gjør de rette tingene. Det som er viktig for meg er å gjøre en skikkelig jobb. Jeg syntes det er godt å jobbe med stemmen og den måten jeg lever på, og jeg prøver å ta vare på de tingene som jeg blir opptatt av. Jeg trenger å bygge opp disse periodene når jeg skal grave meg ned i nytt stoff og lære nye ting, perioder da jeg bruker mye tid med min bestemor. I slike perioder trenger jeg å få ny input, noe jeg også får gjennom den måten jeg lever på, fordi jeg vil vokse som musiker og som menneske. Intervjuet er tidligere publisert i det britiske magasinet Jazzwise (februar <strong>2011</strong>) og gjengis med godkjennelse fra våre britiske kolleger Lizz Wright slår seg i sommer sammen med Angelique Kidjo og Dianne Reeves for å gjøre prosjektet «Sing the Truth!» De blir å høre under årets Moldejazz i Bjørnsonhuset 19. juli.
jazznytt [17]
Change language