omslag 02 2011:omslagsmal.qxd - Jazznytt

Recommendations

Info

LEVENDE LYD EUROPEAN JAZZ NIGHTS, NASJONAL JAZZSCENE, OSLO [10.-13.02] Åtte band på tre kvelder gir vel ikke noe helhetlig bilde av ståa i europeisk jazz, men et fint innblikk fikk vi. Og skal vi dømme etter hva som skjedde på Nasjonal jazzscene på Victora, står det musikalsk sett faktisk ganske bra til i EU. Det åpna med en halvt italiensk, halvt japansk duo. Takumi Fukushima trakterer fiolin på særdeles kraftfullt vis, mens Paolo Angeli spiller på et sjøllaga instrument som best kan karakteriseres som en blanding av barytongitar og ståbass. På oversida av de seks vanlige strengene, fins tre «luftstrenger», pluss en hel haug elektro-duppeditter, som utøveren hovedsakelig trakterer med bare føtter. Uten at det på noen måter låter techno, får han innimellom instrumentet til for eksempel til å låte som et trekkspill. Både Fukushima og Angeli bruker sine instrument i perkussive roller, hvilket jeg satte pris på – for innimellom kunne dette i mine ører bli vel mye «felegnikking». Akkurat det inntrykket ble forsterka av at Fukushimas talent som vokalist sender tankene til en Yoko Ono på sitt mest utagerende, og diktopplesing på japansk, riktignok til instru- Nils Wogram Nostalgia Trio [54] jazznytt mentalt akkompagnement, ble aldeles i overkant. Da var det langt enklere å forholde seg til en plystrende Angeli. Det ble i det hele tatt adskillig mer lett tilgjengelig, da Jeroen van Vljet Trio entra scenen. Nederlenderne er flinke, moderne, og tradisjonelle. Utprega melodisk; det er aldri vanskelig å vite hva som er grunntonen i deres låter. Bandlederen, pianisten van Vljet, er åpenbart klassisk utdanna, og spiller som … Ketil Bjørnstad, kanskje – og hans kompanjonger har helt sikkert lånt øre til Arild Andersen og Jon Christensen. De spiller utelukkende egenkomponert materiale, men spesielt avslutninga låt nøyaktig som «Belonging»-kvartetten, uten saksofon. Et svært trivelig bekjentskap. Likevel ingenting – ingenting! – målt mot møtet med Donkey Monkey! Makan til damer! De framfører Carla Bleys «Can’t Get My Motor to Start», sannsynligvis uten at rettighetshaveren ville kjent igjen sitt originale verk. Den franske pianisten Eve Risser og den japanske trommeslageren Yuko Oshima er ute av stand til å gjøre en «coverversjon». I Donkey Monkey er alt hundre prosent originalt. Dette er så bra! Så organisk! Så distinkt! Så sammensveisa! Risser befinner seg like mye inni flygelet som på utsida – ofte med venstrehånda på tangentene, og høyrehånda «inni strengene», med klubbe. Det låter fantastisk! Måten de veksler blikk på …! Jeg tar meg i å ha bevega meg så godt som opp på scenen. For en kommunikasjon! - Denne komposisjonen heter «Fleur», sier Risser. – Eller, altså – «Flower». Eller, altså – «Hanah» (?), på japansk! Mens den neste låta heter «Blues Nippon», som altså – ifølge Risser, er det samme som «Nippon Blues». Som om vi ikke for lengst hadde forstått det? Det pianistiske er voldsomt – i alle betydninger av ordet. Risser er voldsomt flink, og hun angriper tidvis sitt instrument som om hun var i ferd med å utøve voldtekt. Flygelet nede på Nasjonal jazzscene må uten tvil stemmes før neste forestilling. Og kollega Oshima? Hun kunne når som helst danka ut Matt Cameron på audition om jobben som trommeslager i Pearl Jam! Noen ganger ser man lyset. Dette er det fineste jeg kan huske å ha hørt siden jeg var privilegert nok til å bli tildelt en tidlig utgave av «Khmer». Det er ytterst vanskelig å hoppe etter Donkey Monkey. Spesielt når man spiller trombone – og jeg medgir mine fordommer. Trombone må være det mest kjønnsløse instrumentet som er oppfunnet. Uansett hvor fint utøveren spiller, så låter det bare «u-coolt». Trombonen hører hjemme i større en- Yuko Oshima i Donkey Monkey sembler, som i et storband, for å lage den lyden som er midt i mellom. Eventuelt i en utvida blåserseksjon i et jazzrockband a la Chicago – men også der; for å gjøre lydbildet komplett. Ikke som soloinstrument! Altså har trombonisten Nils Wogram et problem – i flere par ører enn mine, vil jeg anta. Han er dyktig, for all del – men det tar aldri av. Det kan faktisk aldri ta av, så lenge hovedinstrumentet er trombone. Dermed kommer det muligens ikke som noen overraskelse at de fineste øyeblikkene i denne konserten inntreffer når organisten Florian Ross og trommeslageren Dejan Terzic tar makta. Jeg veit ikke helt hvorfor jeg får så dilla på trommiser disse kveldene, men det er helt sant: Dejan Terzic kommer ufortjent i skyggen av Wogram i denne settinga; det er jo Terzic som utvilsomt er den musikalske sjefen! Fredag kveld kom til sin avslutning med irske Cormac Kenevey Quartet, leda av crooner-vokalisten bandet er oppkalt etter. Helt grei opptreden, men la det for en gangs skyld være lov å anmelde det utenom-musikalske. Man skal være stilig i denne sjangeren; man kunne liksom aldri ta The Rat Pack på kostymet. Dette har denne kvartetten muligens forstått, i og med at de kommer på scenen i like dresser. Men da kan ikke trommeslageren plutselig sitte i oppbretta skjermeermer, og fottøyet kan så absolutt ikke være alt fra brune og slitte boots til dårlige joggesko! «Skal det være, så skal det være», er det noe som heter. Rolling Stones er nok tilsynelatende casual kledd – men kom ikke her og fortell meg at det er tilfeldig hvilken t-skjorte, bukse og
jakke Keith Richards og Mick Jagger bærer på scenen! Musikalsk var Kenevey-kvartetten en helt grei opplevelse. Hyggelig taffelmusikk. Lørdag ble vokalistenes aften. Først ei jente som hadde valgt å kle seg i en potetsekk, men med ungpikesjarm i bøtter og spann. Angela Tröndle og hennes fire medmusikanter holder en mellow tone, og låter akkurat så mellomeuropeisk som man kan forestille seg, når det geografiske utspringet er Salzburg. Der vandrer man langs elvebredden, og blir innimellom så inspirert at man skriver en sang som «Influence» – nærmest programmusikk; velkomponert, velarrangert, veldig lett å like. Der Sting kan betegnes som popmusikkens jazzmusiker, er Tröndle jazzens popvokalist. Hun tok farvel med sitt norske publikum med «Eleven Electric Elephants» – praktfullt framført som scatting, med tonefølge av bassklarinett. Og bassklarinett skulle det blir mer av! Den svensk/finske trioen Elifantree spiller hva jeg velger å kalle abrupt jazz. Pauli Lyytinen trakterer en rekke instrumenter, men holder seg mest til bassklarinetten. Det gjør han på glimrende vis, der han kommuniserer like glimrende med sitt vokale stjerneskudd, svenskfødte Anni Elif Egecioglu. Bak sitter Tatu Rönkkö og styrer med tidvis løs, tidvis fast hånd – og hvor effektivt er det ikke å gjøre noe så enkelt som å klappe på 2, 3, og 4 i annenhver takt i streit fire fjerdedel? Det heter visstnok glockenspiel på fagspråket; for meg ser det ut som en mini-xylofon. Det vesentlige er at den funker – og det gjør den, både i Egecioglus og Lyytinens hender. Lyytinen overtar de små klubbene idet hans vokalist konsentrerer seg om en mystisk fiolinvariant. Det skjer kort og godt mye spennende i band som velger å uttrykke seg akkordløst. Og hvor mye spennende kan man ikke vente seg av polsk jazz? Er det ikke der alt kan skje? Nettopp, og Grzegorz Karnas er et lysende eksempel. Piano, cello, ståbass, trommer og vokal. Han tok stemninga på kornet, bandlederen, da han oppsummerte slik: - It’s been great to really feel that you like what we do! Da hadde han vært innom en lengre historie i forkant av en låt som handla om en slange med bein å gå på, hvorpå «kompet» fikk bevist at de kunne ha fungert perfekt som en rein pianotrio. Høydepunktet? «Roxanne». Hun som sto ved siden av meg var faktisk ikke lite imponert over at jeg gjenkjente den etter to takter, og jeg innrømmer at det er fordi jeg kan teksten utenat. Utover det, var det umulig å skjønne at dette var en sang som i original form ble framført av rockebandet Police. Dette var sjette utgave av European Jazz Nights på Nasjonal Jazzscene, og den sjuende er forhåpentligvis bare noen måneder unna. Tekst: Arild Rønsen Foto: Ann Iren Ødeby Jon Christensen FRODE BARTH: NOR-POL Frode Barth (g), Arild Andersen (b), Grzech Piotrowski (s), Marcin Warilewski (p), Jon Christensen (dr) NASJONAL JAZZSCENE 02.02.2011 Utgangspunktet – Grieg møter Chopin = norske jazzmusikere møter polske jazzmusikere. En smått søkt setting? Mulig det. Men EU bevilga penger. Og det skal EU ha kreditt for! Initiativtakere er den norske gitaristen Frode Barth og den polske saksofonisten Grzech Piotrowski. Fem mann på scenen - to polakker, tre nordmenn. Den polske pianisten Marcin Wasilewski er veldig god, spesielt i langsomme partier - og aller helst der han bevisst «henger etter». Men det er liten grunn til å skjule hvem som stjeler showet. Ringrevene. Jon Christensen og Arild Andersen. I særdeleshet Jon Christensen. I enkelte sammenhenger er det blitt litt av et munnhell; at det er like viktig å holde kjeft, som å prate. «Less is more,» som amerikanerne sier. Men om noen kan Frode Barths Nor-Pol kreve opphavsrett til denne innstillinga, så må det være Jon Christensen. Ikke bare sitter han i ro når dét synes mest passende; idet han beveger seg, gjør han også det på listig vis. Han kan smyge seg inn, med cymbalet – og bare det! - på 1’ern. Eventuelt på 1’ern, 2’ern, 3’ern og 4’ern. Poenget er at han får disse enkle grepene til å funke, nettopp fordi han veit når han skal forholde seg helt i ro. Strikte komposisjoner ligger til grunn - enten det handler om Grieg og Chopin, eller om det serveres originalskrevet materiale. Eller polsk folkemusikk. Personlig faller jeg vel aller dypest for Arild Andersens sanger. Han er så melodisk, Andersen! Til Moldefestivalens avis Fire Flate, sa Nils Petter Molvær i fjor sommer at Arild A. kalte det livets melodi – den kommer når han lar basslinja gli nedover skalaen. Fra C, og nedover – H (evt. Bb), A, G, … gjerne enda lenger; til F, E (evt. Eb), D - og så helt ned, eventuelt opp, til C igjen. Slik får han jazz til å låte like iørefallende som Dire Straits og Sting. Var de innom partier som kunne tilhørt Pink Floyds «Shine On You Crazy Diamond»? Og kanskje «Money»? Antageligvis – men hvem var det som lærte Jon Christensen å spille reinspikka rock? Kanskje var det Arild Andersen og Jon Christensen som burde vært hyra inn til den studiosession som dessverre aldri kom til å finne sted – da Jimi Hendrix og Miles Davis skulle bryna seg på hverandre? Så hvor forsvant Grieg og Chopin? Inte i dimman – men kanskje fikk vi en slags forfriskende «Opus 1423», signert begge disse romantiske mesterne? Og når Arild Andersen og Frode Barth spiller oppå en sequencer? Da låter det pop. Men er det jazz? Selvfølgelig er det jazz. Tekst: Arild Rønsen Foto: Ann Iren Ødeby jazznytt [55]
Page 3 and 4: Lizz Wright på Kongsberg Jazzfesti
Page 5 and 6: Så er vi endelig ferdig med det fo
Page 7 and 8: TOMASZ STANKOxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
Page 9 and 10: SCOFIELD, MENDOZA, HADEN, PEYROUX M
Page 11 and 12: JESPER ZEUTHEN MED ÅRETS PLATE I D
Page 13 and 14: Foto: Ann Iren Ødeby jazznytt [13]
Page 15 and 16: jazznytt [15]
Page 23 and 24: - Hva jazzpublikumet vil tenke? Jeg
Page 27 and 28: - Låten «Piano Break Song» hadde
Page 29 and 30: ETHAN IVERSON OG DO THE MATH Ethan
Page 31 and 32: hadde også jobber live og var gans
Page 33 and 34: morsom tilbakemelding fra en anmeld
Page 35 and 36: fra våre brukere, som fullroser ko
Page 37 and 38: OSLO JAZZ CIRCLE - JAZZOASE FOR VOK
Page 39 and 40: Tromsø storband under innspillinge
Page 41 and 42: TIPS TIL BEDRE FESTIVALSIKKERHET Fr
Page 43 and 44: musikkformen, der de bruker litt s
Page 45 and 46: øvrig også i en spontan musikkgru
Page 47 and 48: Like før hadde Rolv Wesenlund kast
Page 49 and 50: MARION BROWN [08.09.1931 - 18.10.20
Page 51 and 52: tinental trio med røtter i Austral
Page 53: litt senere i uka: Vi slipper i all
Page 57 and 58: ERNESTINE ANDERSON «Nightlife» HI
Page 59 and 60: EPLE TRIO «In The Clearing. In The
Page 61 and 62: spennende intervallspring. Begge er
Page 63 and 64: OLGA KONKOVA «My Voice» Olga Konk
Page 65 and 66: ek, Arild Andersen og Jon Christens
Page 67 and 68: NORDNORSK JAZZSENTER ISBN: 97882818
Page 69 and 70: GEORG REISS KVARTETT «For All We K
Page 71 and 72: PI RECORDINGS - FEM KONKRETE KREATI
Page 73 and 74: TRONDHEIM VOICES «Improvoicing» S

omslag 02 2011:omslagsmal.qxd - Jazznytt

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?