27.07.2013 Views

omslag 02 2011:omslagsmal.qxd - Jazznytt

omslag 02 2011:omslagsmal.qxd - Jazznytt

omslag 02 2011:omslagsmal.qxd - Jazznytt

SHOW MORE
SHOW LESS

Create successful ePaper yourself

Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.

OLGA KONKOVA<br />

«My Voice»<br />

Olga Konkova (p, lydeffektar (6)), Wenche Losnegård (v), Per Hillestad (perk, dr (1, 2, 4, 5,6)), Paolo Vinaccia (perk (9)), Knut Hem (lydeffektar (2))<br />

LOSEN RECORDS, LOS 1<strong>02</strong>-2<br />

Ein av dei CDane som har snurra<br />

hyppigast på spelaren i det siste<br />

er Olga Konkovas «My Voice».<br />

Olga Konkova har skrive sju av<br />

dei ni låtane på plata, og fått hjelp<br />

av Wenche Losnegård og Hans Mathiesen som<br />

har levert eit bidrag kvar. Tekstane er skrivne av<br />

den ukrainsk-russiske forfattaren Anna Akhmatova<br />

(1889 - 1966). Fire av hennar tekstar er<br />

nytta. Konkova bidreg med tre. Elles er Emily<br />

Dickinson og Karin Bang Brynildsen representerte<br />

med kvar sin tekst.<br />

Eg er sikkert ikkje aleine om å ha eit bilete av<br />

Konkova som ein virtuos, hardtsvingande jazzpianist,<br />

og det høyrer definitivt med, men med «My<br />

Voice» gjev ho oss ei ny side. Inspirert av vokal og<br />

piano-komposisjonane til Schubert og Mahler,<br />

seier ho i <strong>omslag</strong>steksten, men dei musikalske impulsane<br />

kjem frå eit vidare nedslagsfelt - jazz,<br />

blues og country.<br />

Instrumenteringa er sparsam. Det er den store<br />

roen, dei sakte tempi og dei frekvente pausane i<br />

musikken som pregar plata utan at intenisteten<br />

blir fråverande. Det er ei gjennomgåande nerve i<br />

Konkovas pianospel som er utgjevingas store velsigning.<br />

Konkova legg akkordane med sikker<br />

formsans og lar dei stå fram vel vitande om at<br />

dette er det einaste rette. Sjølv om grunnstemninga<br />

på plata er der heile vegen, er det eit langt<br />

sprang mellom det svingande blues-koret ho vartar<br />

opp med på «I’ll Be Leaving» og det klassisk,<br />

romantiske pianokompet på «Snowflakes». Førstnemnde<br />

må elles stå som eit lysande døme på<br />

kunsten å ymta.<br />

Wenche Losnegård er «My Voice» i denne<br />

nummer tre.<br />

Musikalsk hører Frydenlund fortsatt<br />

hjemme i strøkene rundt Hot Club<br />

med stringswing, swing og mainstream<br />

som fundament. Tekstene<br />

hans er både underfundige og tildels<br />

morsomme, men noe forteller meg<br />

likevel at Per Frydenlund neppe<br />

kommer til å bli tildelt Nobelprisen<br />

i litteratur…<br />

Noen stor sanger er heller ikke Per<br />

Frydenlund, men han er i besittelse<br />

av en stor porsjon melankolsk sjarm.<br />

Gitaristene Carsten Boe og Axel<br />

Viale, som har vært Frydenlund- og<br />

Hot Club-tilhengere i årevis, og<br />

bassist Audun Ellingsen, som treffes<br />

i mye mer moderne toneganger med<br />

sitt eget band Auduns Automat om<br />

dagen, passer Frydenlund, som også<br />

spiller sopransaksofon i tillegg til å<br />

spille gitar og synge, utmerket. Mesterfiolinist<br />

Ola Kvernberg gjester<br />

også med pondus på ei låt.<br />

Tor Hammerø<br />

CHRISTIAN HOWES<br />

M/ ROBBEN FORD<br />

«Out of the Blue»<br />

RESONANCE RCD-1016<br />

Med Robben Ford i bildet, vil nok<br />

de fleste tenke i retning Yellowjackets<br />

eller Miles Davis. Det blir helt<br />

samanhengen, og valet av stemme er lukkeleg.<br />

Stemma til Losnegård er prega av ein nøktern<br />

melankoli. Det estetiske idealet som ligg til grunn<br />

for Losnegårds vokaluttrykk er for såvidt godt representert<br />

i norsk jazz og populærmusikk. Slik<br />

sett serverer ikkje Losnegård noko oppsiktsvekkjande<br />

originalt, men det er noko trygt og avklara<br />

i den vevre stemma.<br />

Ein kunne ynskja fleire nyansar i fraseringa i til<br />

dømes «As Before» for å matcha pianospelet til<br />

Konkova. Perfekt fungerer Losnegård i «I’ll Be<br />

Leaving». Konkova har her også skrive teksten.<br />

«I’ll be leaving this town/ today/ I’ll be leaving<br />

this town/ I’ll never come back/ I’ll be leaving<br />

this town/ for good/ i’ll drive to the ocean/ I love<br />

feil. Soundmessig er dette faktisk<br />

mye mindre moderne. De viktigste<br />

kompinstrumentene her er hammondorgel<br />

og piano – og da snakker<br />

vi jo om tidløse instrumenter. Legg<br />

til at Robben Ford spiller tilbakelent<br />

og «stille» – ikke mye fuzz-pedaler å<br />

snakke om – ja, så blir resultatet et<br />

album som heller mer til det akustiske<br />

enn det elektriske lydbildet.<br />

Den felespillende bandlederen veit<br />

jeg ikke mye om, men det går klart<br />

fram av musikken at han har røtter<br />

både i klassisk musikk, jazz og blues<br />

– med hovedvekt på jazzen. Derfor<br />

bærer komponistene navn som<br />

Chick Corea, Horace Silver, Carla<br />

Bley, og Ornette Coleman, men<br />

også Fats Domino, ved siden av at<br />

Howes har skrevet et par låter sjøl.<br />

Gjennomgående er dette et hardtswingende<br />

boporkester. De er kjempeflinke,<br />

og skeier aldri ut i noen<br />

som helst ekstremvariant, reint<br />

bortsett fra at de altså er – nettopp,<br />

kjempeflinke. De kunne når som<br />

helst begeistra et fullsatt konserthus<br />

i Oslo, eller en voksen forsamling i<br />

Bjørnsonhuset. Men de hadde ikke<br />

passa så godt inn på Blå.<br />

Og bandlederens spillestil? Nærmere<br />

Stéphane Grappelli enn Michael<br />

Urbaniak og Jerry Goodman.<br />

Men ikke misforstå; dette låter på<br />

ingen måte «gammeldags». Dette til<br />

tross for at deler av repertoaret blir<br />

vel pent og pyntelig i mine ører.<br />

Arild Rønsen<br />

JENNY HVAL<br />

«viscera»<br />

Jenny Hval (v, g, org, zither), Håvard<br />

Volden (g, barg, psaltery),<br />

Kyrre Laastad (dr, synth, drmaskhine,<br />

org)<br />

RUNE GRAMMOFON RCD2108<br />

Jenny Hval, eller Rockettothesky<br />

som hun tidligere har kalt seg, er et<br />

godt bevis på at skillet mellom nyere<br />

jazz fremført av stort sett unge, tenkende<br />

damer, og «knirkepop» ikke<br />

er stor. Dette er musikk som mange<br />

kaller anorektisk og «pinglete», men<br />

uansett hva man kaller det, er det et<br />

faktum at denne typen musikk er<br />

med på å trekke en rekke unge mennesker<br />

inn i den merkelige, spennende<br />

og kreative jazzen – uten at<br />

de selv (i mange tilfeller) er klar<br />

over det.<br />

Og slik har vel jazz alltid vært. En<br />

type musikk som stjeler og låner fra<br />

andre musikksjangere uten skrupler,<br />

og hvor man kommer opp med noe<br />

nytt og spennende etter at musikken<br />

har vært gjennom «jazzkverna». Så<br />

ANMELDELSER<br />

water and wind». Konkova ser ikkje på seg sjølv<br />

som poet. Tekstane skal skal berre nøra opp om<br />

steminga i komposisjonen. Med denne teksten og<br />

komposisjonen har Konkova laga noko som må<br />

vera den perfekte signaturmelodien til ein amerikansk<br />

roadmovie.<br />

Høgdepunkta er mange. Det er kjappare å nemna<br />

dei som ikkje er det. «This record is my first attempt<br />

to write music for voice and piano»,<br />

innleier Konkova <strong>omslag</strong>steksten med. Med «As<br />

Before» leverer Konkova det perfekte. Spenninga<br />

og tvetydigheita i Akhmatovas tekst blir suverent<br />

teken vare på. «My Voice» fortener mange,<br />

dedikerte lyttarar.<br />

Lars Mossefinn<br />

hvorfor ikke gjøre det andre veien<br />

også? At andre musikksjangere låner<br />

elementer fra jazzen?<br />

Jenny Hval er ei sangerinne som<br />

med «viscera» beveger seg inn i det<br />

område som enhver jazzklubb bør<br />

kunne putte inn i programmet uten<br />

å skjemmes. Det er gjennomgående<br />

vakkert. Hennes stemme kan i<br />

mange tilfeller mistenkes å ha fått et<br />

dryss av irsk folkemusikk over seg,<br />

men dette endrer seg ettersom<br />

Hvals stemme beveger seg som en<br />

slange gjennom det sparsomt arrangerte<br />

musikklandskapet.<br />

Hun skriver flotte låter, arrangementene<br />

er åpne og storslåtte på<br />

samme måte som Helge Steens nydelige<br />

produksjon.<br />

Hval har historier å fortelle på «viscera»<br />

(som betyr noe sånt som indre<br />

organer), en tittel som passer perfekt<br />

på denne musikken – og ikke<br />

minst tekstene. Sjelden har man vel<br />

fått servert mer ærlige og kroppslige<br />

tekster innenfor den jazzrelaterte<br />

musikken. Ikke sånn å forstå at Hval<br />

gransker nyrer og galleblære osv. på<br />

plata og at plata kan brukes i utdannelsen<br />

av helsepersonell, men jeg<br />

føler det fungerer mer som at dette<br />

er musikk som kroppen reagerer på,<br />

på en svært positiv måte.<br />

jazznytt [63]

Hooray! Your file is uploaded and ready to be published.

Saved successfully!

Ooh no, something went wrong!