omslag 02 2011:omslagsmal.qxd - Jazznytt
omslag 02 2011:omslagsmal.qxd - Jazznytt
omslag 02 2011:omslagsmal.qxd - Jazznytt
Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
OLGA KONKOVA<br />
«My Voice»<br />
Olga Konkova (p, lydeffektar (6)), Wenche Losnegård (v), Per Hillestad (perk, dr (1, 2, 4, 5,6)), Paolo Vinaccia (perk (9)), Knut Hem (lydeffektar (2))<br />
LOSEN RECORDS, LOS 1<strong>02</strong>-2<br />
Ein av dei CDane som har snurra<br />
hyppigast på spelaren i det siste<br />
er Olga Konkovas «My Voice».<br />
Olga Konkova har skrive sju av<br />
dei ni låtane på plata, og fått hjelp<br />
av Wenche Losnegård og Hans Mathiesen som<br />
har levert eit bidrag kvar. Tekstane er skrivne av<br />
den ukrainsk-russiske forfattaren Anna Akhmatova<br />
(1889 - 1966). Fire av hennar tekstar er<br />
nytta. Konkova bidreg med tre. Elles er Emily<br />
Dickinson og Karin Bang Brynildsen representerte<br />
med kvar sin tekst.<br />
Eg er sikkert ikkje aleine om å ha eit bilete av<br />
Konkova som ein virtuos, hardtsvingande jazzpianist,<br />
og det høyrer definitivt med, men med «My<br />
Voice» gjev ho oss ei ny side. Inspirert av vokal og<br />
piano-komposisjonane til Schubert og Mahler,<br />
seier ho i <strong>omslag</strong>steksten, men dei musikalske impulsane<br />
kjem frå eit vidare nedslagsfelt - jazz,<br />
blues og country.<br />
Instrumenteringa er sparsam. Det er den store<br />
roen, dei sakte tempi og dei frekvente pausane i<br />
musikken som pregar plata utan at intenisteten<br />
blir fråverande. Det er ei gjennomgåande nerve i<br />
Konkovas pianospel som er utgjevingas store velsigning.<br />
Konkova legg akkordane med sikker<br />
formsans og lar dei stå fram vel vitande om at<br />
dette er det einaste rette. Sjølv om grunnstemninga<br />
på plata er der heile vegen, er det eit langt<br />
sprang mellom det svingande blues-koret ho vartar<br />
opp med på «I’ll Be Leaving» og det klassisk,<br />
romantiske pianokompet på «Snowflakes». Førstnemnde<br />
må elles stå som eit lysande døme på<br />
kunsten å ymta.<br />
Wenche Losnegård er «My Voice» i denne<br />
nummer tre.<br />
Musikalsk hører Frydenlund fortsatt<br />
hjemme i strøkene rundt Hot Club<br />
med stringswing, swing og mainstream<br />
som fundament. Tekstene<br />
hans er både underfundige og tildels<br />
morsomme, men noe forteller meg<br />
likevel at Per Frydenlund neppe<br />
kommer til å bli tildelt Nobelprisen<br />
i litteratur…<br />
Noen stor sanger er heller ikke Per<br />
Frydenlund, men han er i besittelse<br />
av en stor porsjon melankolsk sjarm.<br />
Gitaristene Carsten Boe og Axel<br />
Viale, som har vært Frydenlund- og<br />
Hot Club-tilhengere i årevis, og<br />
bassist Audun Ellingsen, som treffes<br />
i mye mer moderne toneganger med<br />
sitt eget band Auduns Automat om<br />
dagen, passer Frydenlund, som også<br />
spiller sopransaksofon i tillegg til å<br />
spille gitar og synge, utmerket. Mesterfiolinist<br />
Ola Kvernberg gjester<br />
også med pondus på ei låt.<br />
Tor Hammerø<br />
CHRISTIAN HOWES<br />
M/ ROBBEN FORD<br />
«Out of the Blue»<br />
RESONANCE RCD-1016<br />
Med Robben Ford i bildet, vil nok<br />
de fleste tenke i retning Yellowjackets<br />
eller Miles Davis. Det blir helt<br />
samanhengen, og valet av stemme er lukkeleg.<br />
Stemma til Losnegård er prega av ein nøktern<br />
melankoli. Det estetiske idealet som ligg til grunn<br />
for Losnegårds vokaluttrykk er for såvidt godt representert<br />
i norsk jazz og populærmusikk. Slik<br />
sett serverer ikkje Losnegård noko oppsiktsvekkjande<br />
originalt, men det er noko trygt og avklara<br />
i den vevre stemma.<br />
Ein kunne ynskja fleire nyansar i fraseringa i til<br />
dømes «As Before» for å matcha pianospelet til<br />
Konkova. Perfekt fungerer Losnegård i «I’ll Be<br />
Leaving». Konkova har her også skrive teksten.<br />
«I’ll be leaving this town/ today/ I’ll be leaving<br />
this town/ I’ll never come back/ I’ll be leaving<br />
this town/ for good/ i’ll drive to the ocean/ I love<br />
feil. Soundmessig er dette faktisk<br />
mye mindre moderne. De viktigste<br />
kompinstrumentene her er hammondorgel<br />
og piano – og da snakker<br />
vi jo om tidløse instrumenter. Legg<br />
til at Robben Ford spiller tilbakelent<br />
og «stille» – ikke mye fuzz-pedaler å<br />
snakke om – ja, så blir resultatet et<br />
album som heller mer til det akustiske<br />
enn det elektriske lydbildet.<br />
Den felespillende bandlederen veit<br />
jeg ikke mye om, men det går klart<br />
fram av musikken at han har røtter<br />
både i klassisk musikk, jazz og blues<br />
– med hovedvekt på jazzen. Derfor<br />
bærer komponistene navn som<br />
Chick Corea, Horace Silver, Carla<br />
Bley, og Ornette Coleman, men<br />
også Fats Domino, ved siden av at<br />
Howes har skrevet et par låter sjøl.<br />
Gjennomgående er dette et hardtswingende<br />
boporkester. De er kjempeflinke,<br />
og skeier aldri ut i noen<br />
som helst ekstremvariant, reint<br />
bortsett fra at de altså er – nettopp,<br />
kjempeflinke. De kunne når som<br />
helst begeistra et fullsatt konserthus<br />
i Oslo, eller en voksen forsamling i<br />
Bjørnsonhuset. Men de hadde ikke<br />
passa så godt inn på Blå.<br />
Og bandlederens spillestil? Nærmere<br />
Stéphane Grappelli enn Michael<br />
Urbaniak og Jerry Goodman.<br />
Men ikke misforstå; dette låter på<br />
ingen måte «gammeldags». Dette til<br />
tross for at deler av repertoaret blir<br />
vel pent og pyntelig i mine ører.<br />
Arild Rønsen<br />
JENNY HVAL<br />
«viscera»<br />
Jenny Hval (v, g, org, zither), Håvard<br />
Volden (g, barg, psaltery),<br />
Kyrre Laastad (dr, synth, drmaskhine,<br />
org)<br />
RUNE GRAMMOFON RCD2108<br />
Jenny Hval, eller Rockettothesky<br />
som hun tidligere har kalt seg, er et<br />
godt bevis på at skillet mellom nyere<br />
jazz fremført av stort sett unge, tenkende<br />
damer, og «knirkepop» ikke<br />
er stor. Dette er musikk som mange<br />
kaller anorektisk og «pinglete», men<br />
uansett hva man kaller det, er det et<br />
faktum at denne typen musikk er<br />
med på å trekke en rekke unge mennesker<br />
inn i den merkelige, spennende<br />
og kreative jazzen – uten at<br />
de selv (i mange tilfeller) er klar<br />
over det.<br />
Og slik har vel jazz alltid vært. En<br />
type musikk som stjeler og låner fra<br />
andre musikksjangere uten skrupler,<br />
og hvor man kommer opp med noe<br />
nytt og spennende etter at musikken<br />
har vært gjennom «jazzkverna». Så<br />
ANMELDELSER<br />
water and wind». Konkova ser ikkje på seg sjølv<br />
som poet. Tekstane skal skal berre nøra opp om<br />
steminga i komposisjonen. Med denne teksten og<br />
komposisjonen har Konkova laga noko som må<br />
vera den perfekte signaturmelodien til ein amerikansk<br />
roadmovie.<br />
Høgdepunkta er mange. Det er kjappare å nemna<br />
dei som ikkje er det. «This record is my first attempt<br />
to write music for voice and piano»,<br />
innleier Konkova <strong>omslag</strong>steksten med. Med «As<br />
Before» leverer Konkova det perfekte. Spenninga<br />
og tvetydigheita i Akhmatovas tekst blir suverent<br />
teken vare på. «My Voice» fortener mange,<br />
dedikerte lyttarar.<br />
Lars Mossefinn<br />
hvorfor ikke gjøre det andre veien<br />
også? At andre musikksjangere låner<br />
elementer fra jazzen?<br />
Jenny Hval er ei sangerinne som<br />
med «viscera» beveger seg inn i det<br />
område som enhver jazzklubb bør<br />
kunne putte inn i programmet uten<br />
å skjemmes. Det er gjennomgående<br />
vakkert. Hennes stemme kan i<br />
mange tilfeller mistenkes å ha fått et<br />
dryss av irsk folkemusikk over seg,<br />
men dette endrer seg ettersom<br />
Hvals stemme beveger seg som en<br />
slange gjennom det sparsomt arrangerte<br />
musikklandskapet.<br />
Hun skriver flotte låter, arrangementene<br />
er åpne og storslåtte på<br />
samme måte som Helge Steens nydelige<br />
produksjon.<br />
Hval har historier å fortelle på «viscera»<br />
(som betyr noe sånt som indre<br />
organer), en tittel som passer perfekt<br />
på denne musikken – og ikke<br />
minst tekstene. Sjelden har man vel<br />
fått servert mer ærlige og kroppslige<br />
tekster innenfor den jazzrelaterte<br />
musikken. Ikke sånn å forstå at Hval<br />
gransker nyrer og galleblære osv. på<br />
plata og at plata kan brukes i utdannelsen<br />
av helsepersonell, men jeg<br />
føler det fungerer mer som at dette<br />
er musikk som kroppen reagerer på,<br />
på en svært positiv måte.<br />
jazznytt [63]