omslag 02 2011:omslagsmal.qxd - Jazznytt
omslag 02 2011:omslagsmal.qxd - Jazznytt
omslag 02 2011:omslagsmal.qxd - Jazznytt
Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
ANMELDELSER<br />
FLATEN / KORNSTAD / CHRISTENSEN<br />
«Mitt hjerte alltid vanker»<br />
Håkon Kornstad (s, flutonette), Ingebrigt Håker Flaten<br />
(b), Jon Christensen (dr)<br />
COMPUNCTIO COMPCD005<br />
For et par, tre år siden kom duoen<br />
Kornstad/Flaten med sin litt hemmelige<br />
innspilling «Til Elise», en<br />
samling låter Ingebrigt hadde<br />
plukket opp fra sin bestemor på<br />
Oppdal.<br />
Nå er de endelig tilbake, denne gangen utvidet til<br />
trio med mester«klasker» Jon Christensen som<br />
tredjemann. Og hvilken plate det er blitt!<br />
For den som var tilstede under opptaket, i Kulturkirken<br />
Jacob under Oslo Jazzfestival den 13.<br />
august 2009, vil nok dette være ei plate man må<br />
ha som et minne for livet. For oss andre er det<br />
bare å sette seg rolig tilbake å nyte en himmelsk<br />
musikalsk opplevelse.<br />
Det hele starter med Christensens utrolige trommeintro<br />
før de to «ungsauene» kommer inn og vi<br />
får servert Keith Jarretts vakre «Death and the<br />
flower» på sølvfat. Derfra og ut er platen satt<br />
sammen av religiøse folketoner som fremføres<br />
maiestetisk, sårt og usigelig vakkert.<br />
Når det hele rundes av med tittellåta, er vi totalt<br />
satt ut av den storslåtte musikken.<br />
I 2003 kom den finske saksofonisten Juhani Aal-<br />
BRUFORD LEVIN<br />
UPPER EXTREMITIES<br />
«B.L.U.E. Nights»<br />
GONZO MEDIA GROUP HST<strong>02</strong>1CD<br />
«Bill Bruford & Tony Levin with<br />
David Torn & Chris Botti»<br />
GONZO MEDIA GROUP HST<strong>02</strong>2CD<br />
Den engelske trommeslageren Bill<br />
Bruford er en veteran på 61 år som<br />
har gjort det meste – i alle fall er det<br />
grunn til å tro at han mener det sjøl.<br />
Den 1. januar 2009 gjorde han nemlig<br />
som en del fotballspillere gjør<br />
(noen faktisk for seint) – han la opp;<br />
han slutta enkelt og greit å spille<br />
trommer og musikk offentlig!<br />
Bruford begynte allerede på slutten<br />
av 60-tallet å spille profesjonelt og<br />
han var en svært viktig del av den<br />
engelske art rock-bevegelsen og<br />
spilte ei sentral rolle i banebrytende<br />
band som King Crimson, Yes og<br />
Genesis. Etter hvert etablerte han<br />
egne band som Bruford og Earthworks<br />
og King Crimson hadde også<br />
ei gjenforening på begynnelsen av<br />
80-tallet.<br />
På 90-tallet satte Bruford sammen<br />
et stjernelag sammen med bassisten<br />
Tony Levin der trompeteren Chris<br />
Botti og gitaristen David Torn utgjorde<br />
resten av den kreative kvartetten.<br />
Her får vi høre bandet i to<br />
forskjellige utgaver – både i studio<br />
og live – med stor sett det samme<br />
materialet.<br />
Vi har med fire meget langt framskredne<br />
musikanter å gjøre som alle<br />
befinner seg i grenselandet mellom<br />
et avansert rockeuttrykk og moderne<br />
improvisert musikk. Studioinnspillinga<br />
befinner seg på en<br />
[60] jazznytt<br />
tonen ut med sitt album «Mother Tongue»<br />
(TUM Records). Her gjør han bl.a. den gamle<br />
släger «Nature Boy» i verdens vakreste og såreste<br />
versjon. På «Mitt hjerte alltid vanker» er alle låtene<br />
slik. Kornstads saksofon ligger i samme såre<br />
leie som Aaltonens, men kompet er helt annerledes.<br />
Håker Flaten har ører så store som en middels<br />
boligblokk og Christensen … Han er bare en<br />
himmelsk trommeslager. En musiker man aldri<br />
vet hvor beveger seg. Fra pludring med stikkene i<br />
enkelt-CD, mens livealbumet strekker<br />
seg over en dobbelt-CD. Musikken<br />
låter, som alltid med slike<br />
hender, hjerter og hjerner involvert,<br />
ganske så annerledes ut i liveformatet<br />
– låtene blir ofte kun brukt som<br />
utskytingsramper for videre utforskning.<br />
Har jeg skjønt det rett – dette er<br />
nemlig ikke så lett å finne ut av – så<br />
er musikken unnfanga mot slutten<br />
av 90-tallet og har muligens vært utgitt<br />
tidligere. Det har uansett gått<br />
meg, og sikkert mange med meg,<br />
hus forbi og det som er hyggelig å<br />
melde er at musikken er tidløs og så<br />
avgjort holder mål også i <strong>2011</strong>.<br />
Tor Hammerø<br />
CRUMP / LEHMAN<br />
«Kaleidoscope & Collage»<br />
INTAKT CD 184<br />
De to New Yorkbaserte musikerne<br />
Stephan Crump og Steve Lehman<br />
nøyer seg ikke med å ta den enkle<br />
løsningen som ligger oppe i dagen:<br />
improvisere litt fritt sammen, og så<br />
gi det rett ut på plate. På «Kaleidoscope<br />
& Collage» er improvisasjonene<br />
tatt opp, organisert, tatt opp på<br />
nytt, klippet fra hverandre og mikset<br />
i en nøye uttenkt rekkefølge. De to<br />
gir med andre ord den evinnelige<br />
mølla improvisasjon / komposisjon<br />
en helt ny omdreining med sin lille<br />
plate. For de enkelte bestanddelene<br />
her er fritt improvisert frem, men<br />
altså satt inn i nye sammenhenger i<br />
ettertid.<br />
Dette fører til et ganske springende<br />
uttrykk, som det ene øyeblikket er<br />
neddempet og kjølig avventende, for<br />
i neste øyeblikk å eksplodere i et fargerikt<br />
groove eller ekspresjonistisk<br />
altissimohyling. Denne formen for<br />
kompo/impro faller nok en del improvisasjonspurister<br />
tungt for brystet,<br />
men de enkelte elementene er<br />
her så smakfullt utført og intelligent<br />
satt sammen at jeg bare må ta av<br />
meg hatten. Alle med hjerte for frijazz<br />
og impro: sjekk ut denne!<br />
Svein Magnus Furu<br />
DELLBECK<br />
«Sparring»<br />
GATEWAY PELLECD0<strong>02</strong><br />
«Dellbeck» er tydeligvis de «bedre<br />
halvdeler» av etternavnene til de to<br />
tenorister Pelle Fridell og Jan Harbeck.<br />
Det hadde dog passet bedre<br />
om de brukte de første halvdelene,<br />
og i omvendt rekkefølge: «Harfri»,<br />
for her spiller det som om de har fri<br />
- dvs. ganske upretensiøst, hjemme i<br />
«Pelles Room», i skikkelig cooljazztradisjon.<br />
Ikke mindre enn 72 minutters<br />
musikk, når man nå «likevel<br />
er i gang», liksom. Den svenskfødte<br />
veteran, Fridell, med lang karriere i<br />
Danmark, har med seg tre jyder av<br />
beste ætt: den oppstigende, mainstream-suksess<br />
Jan Harbeck, den<br />
fryktløse free-jazzer Adam Pultz<br />
Melbye, hvis energiske, stødige basspill<br />
var med til å spille Jesper Zeuthens<br />
trioplate frem til kåringen som<br />
siste års beste danske jazzplate i Jazz<br />
Special; og endelig den purunge<br />
Thomas Fryland-lillebror, Andreas,<br />
som med finpusset teknikk og høy<br />
lyttekapasitet spiller knitrende og<br />
stimulerende trommer.<br />
Tolv stykker bakt fra egne ovner,<br />
Foto: Per Ljungkvist<br />
ene øyeblikket til dundrende angrep i neste, og<br />
som hele veien passer perfekt som kommentator<br />
og bidragsyter til hva de andre to holder på med.<br />
Dette er ikke noe annet enn et komplett, maiestetisk,<br />
vakkert og utrolig sårt album fra tre av<br />
våre absolutte topper innenfor den rytmiske musikken.<br />
Man kan rett og slett risikere å bli religiøs<br />
av mindre. Strålende!<br />
Jan Granlie<br />
mer eller mindre etter Tristano-Konitz-Marsh<br />
oppskriftene, er det blitt<br />
til. Faktisk generelt best i nettopp<br />
disse standard-harmonibaserte stykkene,<br />
der de tette harmoniskift utfordrer<br />
til skarp oppmerksomhet i<br />
spillet. De fleste temaer spilles unisont,<br />
hvilket kan bli litt ensformig,<br />
men ellers improviseres det raskt i<br />
vei med hovedvekt på tenorspillet.<br />
Fridell spiller med kraftfylt tone og<br />
helning mot bopfrasering, med<br />
trekk fra så forskjellige navn som Al<br />
Cohn og Sonny Stitt. Harbeck spiller<br />
en lysere, soft tone à la Stan<br />
Getz, men fraserer løsere, pludrende<br />
som en Paul Gonsalves.<br />
Dessverre synes det tidvis som om<br />
Fridell taper konsentrasjonen<br />
og/eller skifter posisjoner i sine egne<br />
føringer, så opplevelsen blir manglende<br />
sammenheng. Harbeck er<br />
uforutsigbar på en mer fruktbar<br />
måte. Han vrir sine toner i et vev<br />
over et større spenn av instrumentregistret<br />
og utforsker (for det<br />
meste) mulighetene i musikkens<br />
grunnlag, med en sunn tillit til sin<br />
intuisjon. Ynglingene Fryland og<br />
Melbye er uunnværlige og fullt pålitelige<br />
bærebjelker for rytme og harmonier,<br />
og de spiller overalt med<br />
avpasset energi og åpenhet.<br />
Ujevnheten i konsentrasjon og inspirasjon<br />
kan utelukkende lastes tenoristene.<br />
Slappest blir det i to<br />
modale stykker, «Foregn» og<br />
«Cykel» av Fridell, som også er den<br />
som er mest diffus, når skalaspillet<br />
skal utfolde seg. I cool-bop-idiomet<br />
trives de bedre, og Harbechs komponerte<br />
melodilinjer rommer ofte