omslag 02 2011:omslagsmal.qxd - Jazznytt

BLINDEBUKK
Jazznytter et tidsskrift som anskuer jazz bredt og ut til beslektede genre. For eksempel har Tom
Waits og Robert Wyatt vært presentert med artikkel og portrett på forsiden.
Når nå vår egen samtidskomponist Lasse Thoresen, som i høst mottok Nordisk Råds Musikkpris anno
2010 for sitt verk «Opus 42», gis plass i spaltene, hjelper det godt at nettopp hans «vinner-verk»
viser slektskap til jazzen - eller i alle fall burde kunne interessere den nyere jazzens publikum. Min
hardt prøvede redaktør Granlie viste da heller ikke den minste nervøse trekning over mitt forslag
om å gjøre en presentasjon. TEKST: BJARNE SØLTOFT FOTO: LAILA MEYRICK/VELOUR.NO
NORDISK RÅDS MUSIKKPRISVINNER ANNO 2010: LASSE THORESEN
EN SAMTIDSKOMPONIST PÅ «BLINDLYTTING»
«Opus 42» er skrevet for og utviklet sammen
med den unike, norske, verdensbereiste, à capella
sekstett Nordic Voices. Og når prisjuryen
erklærte det «banebrytende» at Thoresen her
«har funnet måter å integrere (folkemusikkens)
finstilte mikrotonalitet, overtonespekter, harmonikk
og puls med vår egen tids modernistiske prosjekt»,
rammet den egenskaper som alle kjennes i
blues og jazz.
Med bruk av egenutviklet notasjonssystem har
det lykkes Thoresen å skape en musikk, som
virker sterkt organisk og umiddelbar. Hans
«variant» av samtidsmusikk er verken elitær
eller eksklusiv, men tvert imot åpen og inkluderende,
og intenderer å gi uttrykk for mennesket
og dets samhørighet i samfunnet.
Hans kontakt med «selve» jazzen omfatter
visse ungdomsaktiviteter i tillegg til en jazzplatesamling,
som slutter noenlunde med LPepoken.
Med varmt hjerte fremviser han spesielt en
LP fra 1969 med George Russells samarbeid
med bl.a. norske musikere, «Electronic Sonata
For Souls Loved By Nature», og han har lyttet
til nyere norsk jazz med eksempelvis Nils-Petter
Molvær og Albatrosh.
Thoresen fikk ikke forhåndsopplysninger om
musikken han lyttet til.
OMRI ZIEGELE WHERE’S AFRICA TRIO
«Summertime»
fra: «Can Walk On Sand» (INTAKT, 2009).
Omri Ziegele (as, v)
- Det synes jeg var et spennende stykke. Instrumentbehandlingen
var kjempeflott, og det
interesserer meg også som komponist, fordi jeg
føler meg litt beslektet i det å ta en gjenkjennelig
tonal frase og deformere den, og oppløse
den i lyd; for det som skjer her er at noe, som
har en form blir visket ut og smurt ut til smuler.
Men den som fremfører dette er jo en mye
bedre saksofonist enn sanger. Likevel er det et
veldig interessant perspektiv med denne sungne
gesten, så vedkommende må bare fortsette å
synge. Helheten blir spennende - god nok til å
bære over med sangen.
Jeg har skrevet en saksofonkvartett, som heter
«Roman for saksofonkvartett» (1988). Der
brukte jeg mange teknikker som jazzmusikere
[42] jazznytt
også bruker. F.eks. hørte jeg noen soloer av Anthony
Braxton som var helt usannsynlig flotte,
og mange sånne ting krøp inn i min saksofonkvartett.
Det er et ganske vilt stykke, som varer
i nesten 35 minutter. Den norske kvartetten Saxofon
Concentus brukte ett år på å øve den inn,
og den ble plateinnspilt (Simax, 2000).
- Altså med klassiske instrumentalister?
- Ja, og det er jo ganske stor forskjell på måten
å spille saksofon. Når man lærer å spille klassisk
sax, ligger man på maksimalt høy intonasjon -
noe som jeg må ta hensyn til når jeg skriver
musikken. Men i jazzen har man ytet et veldig
bidrag, der man klemmer all verdens muligheter
ut av et instrument. I den smokingkledde
saksofontradisjonen går det bare på én tonekvalitet,
som er helt standardisert.
- Dette her var helt solo. Meget «afro», men Ziegele
er israeler, bosatt i Sveits.
- Du kan høre at han ikke var afrikaner, for han
sang såpass dårlig engelsk at han kunne vært
norsk! (Latter.)
AKKU
«Hjondo»
fra «Akku» (NORCD, 2001)
Ruth Wilhelmine Meyer (voc), Elfi Sverdrup
(voc), Lars Andreas Haug (tuba, voc)
– Dette er kanskje ikke noe jeg er så imponert
av som komposisjon. Det er klart at her er det
en utforskning av noen lydtyper, som jeg også
har interessert meg for, som går ut på å «massere»
lydene spektralt. Egentlig tenkte jeg at
her utforskes samme verden som en didgeridoo
gjør, antagelig er det en tuba, og det er jo en
oppdagelse at det finnes musikk inni musikkens
lyder, og det er vel verdt å utforske.
– Vårt århundres store erkjennelse når det gjelder
forhold til lyd, sprang jo delvis ut av utforskningen
av lyd i elektronisk studio og
fortsatte gjennom oppdagelsen av at det finnes
kulturer som dyrker spektrale fenomener som
f.eks. overtonesang og spilleteknikker som å
synge i instrumentet, evt. med growl og howl.
– Her har man således satt en eksperimental
verden mot en etnisk sangstil, og jeg spør meg
selv: Hvorfor er de i kommunikasjon, liksom?
Hvorfor står sangeren der og synger det samme
om igjen og om igjen med åpenbart stor pasjon,
mens bassbevegelsene er eksperimentale og på
en måte fremmed, som kanskje nok gir en type
differensialmening? Men de står bare der og
holder på sitt, så de to verdener ikke møtes helt
- den ene litt pasjonerte og den andre litt mere
utforskende. Men samtidig er dette veldig originalt,
det er ikke noe fikling her med lettvint
publikumsappell, og det liker jeg.
– Hører du noe forløp? Der kjører denne «hjondo»,
og så kommer der en stemme med noen strupegreier
og så denne tuba, som blåser litt didgeridoo-aktig i
blant, som du sier. Jeg hører ikke at de står med
hvert sitt, som ikke har med hverandre å gjøre. Den
første stemmen fører en melodisk linje som de andre
så legger seg opp til, eksperimentelt. Og knyttes i en
god porsjon harmonikk…!
– Hva mener du med harmonikk, da?
– De er i en skala.
– Ja, de er ikke helt fra hverandre. Tubaen og
overtonesangen er absolutt i harmoni. Det er et
eksperiment, som adopterer noen etniske elementer.
– Ja, det er deres prosjekt!
– Det er en retning jeg absolutt sympatiserer
med. Og det er kanskje bedre det som skjedde i
bakgrunnen enn selve forgrunnssangen; den er
investert emosjonelt – jeg savner dette spillet på
spektrum av overtoner, som er i de andre instrumentene.
– Jeg tenker de har en avtale om å fordele rollene
slik på dette stykket.
– Ja, det er sant, det.
– Det er norsk.
– Er det Akku?
– Ja, og den er noen år gammel nå. Den gang forsket
de på noen helt basale ting, noen ur- elementer,
noe grønlandsk og noe fra Bali, bl.a.….
– Jeg synes det er veldig spennende, så jeg gir
det klart over middels karakter!
TOSHIKO AKIYOSHI BIG BAND
«Kogun»
Fra «Kogun» (RCA, 1974)
T.A. (comp, p), Hiromitsu Nishikawa (tsusumidr,
voc), Masakazu Yoshisawa (shakuhachi-fl),
Lew Tabackin (fl)
– Jeg har et forslag til tittel: «Pakketur til gagaku-land».
(Latter.) Det er jo den japanske