omslag 02 2011:omslagsmal.qxd - Jazznytt

Recommendations

Info

den lydbaserte verden som introduseres først, ikke forkastes, men derimot felles ned i det som er den intervallbaserte delen av musikken. – Sammenholdt med ditt verk, «Opus 42», kan man da si at «popmelodien» kan jevnføres med folketonaliteten? – Ja! – Men du får det smeltet sammen i et helhetlig lydbilde. Mens her blir det ikke helt sugd opp på den måten, men står kanskje mer som en slags referanseramme. – Det gjør det, men dette er noe av det bedre jeg har hørt. Det funker. Det er nemlig ikke spesielt lett å integrere disse to verdener. – Maja Ratkje medvirker med sin elektronikk og sang, og hun er jo sterkt eksperimenterende. Men det er primært japaneren Iku Mori og amerikaneren Zeena Parker, som er de musikalsk «ansvarlige» og krediterte komponister. – Dette var artig å høre. Maja har jo vært min student, og her hører man at hun har utviklet meget av det jeg tenkte, ganske langt videre! MICHEL GODARD «Magnificat» Fra «Castel del Monte» (ENJA, 1998) M.G. (arr, serpent, tuba), Linda Bsiri (voc), Gianluigi Trovesi (bcl), Renaud Garcia-Fons (b), Pierre Favre (perc) – «Maria lovsang», synes jeg at jeg gjenkjenner? – Ja, det er en folketonal magnificat, som de har tatt opp og gjort en masse ved. – Det er musikk som ikke gjør meg direkte henrykt, må jeg si. – Aha?! – Men okey, du kan si at det er en måte å bruke de lydbaserte tingene på som er mer emosjonelt baserte enn egentlig lydlig basert, og man sklir ut og inn av et tradisjonelt idiom. Jeg synes ikke det var noen spesielt smart relasjon mellom disse to tingene. Jeg kjeder meg litt av denne musikken, det må jeg innrømme. – Kan du si litt mer om det? – Den engasjerte meg ikke noe særlig. Den er litt for mye én «tralt». De kjører rundt med den samme riffen hele tiden, i den samme takten, og med de samme vanlige rollefordelingene, og så er det noen mere «freaka» utbrudd, men jeg synes ikke de utbruddene alltid er så motiverte, eller at de perspektiverer det tradisjonelle. På en måte forblir det en type tonika, som er litt forutsigbar, så her mangler jeg noe mer dyptgripende… eller et bedre grep, altså. – Det er i mange henseender sådan en måte å lage jazz på. Men som altså her blir anvendt på noe folketonalt. Og det er jo et område som jazzen har tatt seg inn på, som jeg synes er interessant. Norske jazzmusikeres folketonemusikk er noe jeg ofte har talt varmt om. F.eks. Arild Andersen har gjort noe der. – Ja, med Kirsten Bråten Berg. For ikke å snakke om «Eventyr» av Jan Garbarek (1980). Tonalt sett var det veldig spennende, den måten han strakk den forutsigbare tonaliteten med tanke på temperert tonebruk; det er sånt som var skjellsettende for meg. Og det springer sånn sett ut fra folkemusikkens vanlige farging av en tone, som du forventer skal inntreffe akkurat der, og så er den litt høy eller ørlite for lav. Og det hører du også her, særlig i åpningen, at sangeren har grep på den form for tonal farging, og det er fint. – Det er italienere og franskmenn, som arbeider [44] jazznytt med røttene i en italiensk folketones middelhavsmelodikk …! Men du synes det var meget emosjonelt!? – Ja, altså det som skjer av lydmessige avvik fra et tradisjonelt jazzidiom virker mer emosjonelt enn klanglig motivert. Det må være begge deler for å være godt. Jeg synes ikke det er godt samarbeidet. Jeg synes ikke de første skrikene fra sangeren egentlig var motivert ut fra situasjonen som det springer ut fra. Og jeg tror ikke heller det er dypt nedfelt i det som skjer senere. – Når du legger rom for improvisasjon inn i et verk som «Opus 42», hvilke former for grep tar du da? – Det er ikke mange slike elementer i «Opus 42», men det er et par tilfeller hvor jeg rett og slett lager en musikalsk vending som musikeren/sangeren kan gjenta med en individuell timing uten koordinering med de andre, og noterer en overordnet varighet, sånn omtrentlig hvor lenge det skal foregå. Og i et par tilfeller har jeg også satt et mønster og sluppet dem helt løs til å gjøre noe over og med det mønsteret, og i den spesielle atmosfæren, som stykket har lagt opp til. Men jeg kan ikke si at det improvisatoriske har noen veldig stor plass i de verkene jeg skriver, for utøveren. Det som er en av samtidsmusikkens erobringer er notasjonsteknikker, som har gitt mulighet til å skrive ting som er løsere koordinert enn hva det er med et metrisk dirigert tempo. LEMUR «Saragasso» Fra «Aigéan» (+3DB, 2010) Bjørnar Habbestad (fls), Hild Sofie Tafjord (frh), Lene Grenager (cel), Michael Duch (b) – Dette er stykke rent lydbasert musikk, uten intervaller osv. En musikkform som ofte går galt, altså. Men dette er et utsøkt eksempel, som virkelig fungerer. For å prøve å si det kort og populært har det noe å gjøre med de klangene, som de forskjellige medvirkende i ensemblet velger. De har en fellesnevner, og det er en raskt itererende eller vibrerende kvalitet. Noen ganger fremkalt av at lyden er veldig grovkor- net, noen ganger i form av raske mini-bevegelser eller tremoloer, for den saks skyld. Og det at den samme kvaliteten gjenspeiles i mange ulike realiseringer gjør at hele lydverdenen de opererer i, blir integrert. Det blir på en måte som at de holder seg i en toneart, hvis man skal oversette det til tonalt musikkspråk. – Hva som kan integrere lyd, som bare er lyd, er et ganske åpent spørsmål ennå; men én måte er at man velger lydkarakterer, som man så spiller med. Det interessante er at det som spilles med de ulike lydkarakterene – bevegelsen av opp og ned, osv. – ikke er det som integrerer musikken her, men derimot selve de lydlige fellestrekk mellom karakterene. Det er liksom en «snuing» på hele problematikken i tradisjonell, intervallbasert musikk, der man tar klangen som gitt, og så spiller man noe karakteristisk med den klangen. – Noe av denne formen for integrasjon finner man også f.eks. i musikken til Helmut Lachenmann, men det er veldig lite kartlagt, musikkteorisk. Og jeg vil si at ensemblet her klarer å holde seg på matta, at de unngår å gå ut i en eller annen krampemessig improvisatorisk ekstase over å ha funnet en lyd som de så kjører helt ut. Noen ganger skjer det i sånne improvisasjoner at noen går amok i sitt hjørne. Men her holder de hele tiden en kontakt med hverandre, gjennom øret, og forsvinner ikke inn i sin egen lydorgasme. – De er kollektive, og formentlig er det en helt åpen improvisasjon, evt. bare med noen enkle ord om retningen det skal ta. Man lytter mens man spiller. Og så lenge man fortsetter med å lytte, går man jo ikke amok i de der solo-fres. En skribent fremhevet begrepet ’instant composing’ som en mer edel form for improvisasjon enn den man kanskje oftest assosierer med spontanitet. Har du støtt på det? – Ja, jeg har tenkt en del over det, selvsagt. Improvisasjon er jo en del av komponering, kan man si, så det er ikke noe som er fremmed for en noterende musiker som meg. Jeg spilte for
øvrig også i en spontan musikkgruppe som het Symfrones på 70-tallet sammen med Olav Anton Thommessen. Der hadde vi en tendens til å gå sånn mer emosjonelt amok på hvert vårt hold. – Jeg har hatt en veldig interessant dialog med en student, i forbindelse med masterarbeidet hans, Jan Smørdal, som også er mest ute i jazzfeltet. Vi kom frem til en paradoksal kombinasjon av to faktorer, som vi fant viktige for at musikken skulle være god. Den ene er at den trenger en type gestaltkvalitet, som gir den en avgrensning og en karakter og en struktur. Den helt motsatte kvaliteten er hendelseskvaliteten: det som man føler utspiller seg der og da og i øyeblikket. Så kan man si at den klassiske, noterte musikken har en overvekt av gestalt og struktur, så mye noen ganger at den «dreper» hendelseskvaliteten. Det blir liksom en mekanisk reproduksjon, og musikken dør ofte. Og på den ekstremt motsatte siden finner du da den helt uplanlagte improvisasjonen, som i utgangspunktet bare er hendelse, men hvor altså gestalt også noen ganger oppstår som hendelse, men dessverre ikke alltid. Oppstår det gestalt, så er det nesten en mystisk, autentisk kvalitet – gjennom at det er noe som skjer, og ikke noe som bare er planlagt og pålagt lyden. Og det gir en annen meningsvalør. Men jeg tror likevel på at en god improvisasjon ikke er bare er en øyeblikksoppfinnelse. Som Churchill sa en gang: «Ikke noe er så godt forberedt som en improvisasjon». Jeg tror også at jeg – når jeg komponerer – improviserer på en måte, får en idé… helt mentalt uten at jeg er i nærheten av et instrument i det hele tatt, og så forsøker jeg da å fange den musikken i et nett av muligheter, Agder Folkehøgskole, Søgne 31 Juli - 7 August, <strong>2011</strong> Lærere: Torun Eriksen - vokal Fredrik Ljungkvist - sax Eckhardt Baur- trompet Susan Weinert - gitar Jørn Øien - piano Ole Morten Vågan - bass Roger Johansen - trommer Knut Værnes - gitar/adm Torgrim Sollid - tromet/div/adm Det tradisjonsrike sommmerkurset arrangeres i år for 23 gang. Her treffes profesjonelle musikere, studenter og spilleglade amatører for en ukes sammenhengende jazzhappening! NYTT AV ÅRET: gjennom utvidet samarbeid med Norges Musikkhøgskole gir sommerkurset studiepoeng hvis du har studiekompetanse! For mer info og påmelding: www.sommerkursene.no post@sommerkursene.no Påmeldingsfrist 20 mai. som er kanskje mer teknisk fundert, mer økonomiserende med virkemidler. Jeg engasjerer meg da i en type krystallisering av den improviserte hendelsen, og tilfører det altså en mengde av gestaltkvaliteter. Det kan være en plagsom prosess, og jeg skriver ting om igjen, kanskje 6- 8 ganger, før jeg synes, det virkelig sitter. Ikke fordi jeg forkaster den første improvisatoriske ideen, men jeg søker mot en form for foredling av det jeg startet med. Og den foredlingsprosessen mener jeg er en kvalitet som den improviserte musikken ofte mangler. – Kan da ’instant composing’ betraktes som noe intuitivt som fødes i det interaktive? At man hele tiden er i lytteposisjon til hverandre, som vi begge synes det var her? – Ja – her lykkes det virkelig bra! – De har satt seg fore å være likestilte. Ingen fører an med sine egne historier – slik som det ellers kjennes i den klassiske form for jazzimprovisasjon, og som jeg ofte synes det kommer mye fint ut av, og som kan ha karakter av en ny komposisjon, en ny historie, en event… – Ja, jazzen har jo noen sånne talende kvaliteter. – Her i dette kollektivet var Lene Grenager med sin cello og sitt bestandige nærvær vel et slags mentalt anker. – Ja, jeg var imponert over den celloinnsatsen, for den viste at hun hadde skjønt innsiden av de lydene som gikk forut for den innsatsen der. Det var artig å høre - og hun er jo også en av våre forhenværende studenter. Og Hild Sofie kjenner jeg også. – Du har underveis vist til noen jazzidiomer. Men noe av det vi har hørt, kan jeg forestille meg musikerne ikke selv vil kalle «jazz». Men vi opererer jo 8080_0 Inhouse N litt med et utvidet jazzbegrep, og hvis noen skal bli oppmerksom på denne musikken, tror jeg de finnes i jazzens verden – og i samtidsmusikken, selvfølgelig. Grenager er jo desidert samtidsmusiker. Og det gjelder likeledes det som Maja Ratkje var med i. Og AKKU har jo også en annen orientering enn spesifikk jazz. – Absolutt, ja. Det virker som om det er en bevegelse nå, i veldig mye av jazzmiljøet, hvor det er mindre av den tradisjonelle combo-spillingen, og jeg synes mye av det er spennende. Og i forhold til samtidskomponister har jazzmusikere ofte et bedre øre, det må vi bare si. De lytter bedre og er selvsagt også mye mer integrerte i sitt instrument… når de frembringer ulike lyder… enn hva en (klassisk) musiker er, når han får beskjed om hva han skal gjøre på sitt instrument. – Utfordringen i mye av den improviserte musikken mener jeg er formen. Formen som gestalt. Jeg har hørt mye jazzmusikk, hvor også det er veldig godt mestret. Jeg synes det skjer veldig, veldig mye mer spennende der, på lissom ytterste front mot fremtiden, mer enn i mye av det jeg hører av notert samtidsmusikk. Jeg liker også ved jazzen at den lar seg påvirke av annen musikk enn bare den rene «stammemusikken». – En veldig aktuell problemstilling er da den vanskelige «meglingen» mellom intervallbasert og lydbasert musikk. Det så å si megles, forhandles, prøves mot hverandre, og det synes jeg er spennende, for, som komponist, har jeg bestemt meg for ikke å oppgi intervallet, men heller ikke kaste på båten det som er gjort av erfaringer med lydeksperimenter i de siste 50- 60 årene. Rolig, vi hjelper deg Det er de praktiske hindringene som er verst om du skulle være så uheldig å få skadet ditt instrument to dager før den store konserten. Derfor hjelper vi deg ikke bare med det økonomiske etter en skade. Vi gjør også vårt beste for å hjelpe deg med andre problemer som dukker opp i forbindelse med skaden. Norsk Jazzforum har inngått en samarbeidsavtale med If. Ønsker du mer informasjon om vårt forsikringstilbud besøker du www.jazzforum.no eller ring 22 00 56 60. jazznytt [45]
Page 3 and 4: Lizz Wright på Kongsberg Jazzfesti
Page 5 and 6: Så er vi endelig ferdig med det fo
Page 7 and 8: TOMASZ STANKOxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
Page 9 and 10: SCOFIELD, MENDOZA, HADEN, PEYROUX M
Page 11 and 12: JESPER ZEUTHEN MED ÅRETS PLATE I D
Page 13 and 14: Foto: Ann Iren Ødeby jazznytt [13]
Page 15 and 16: jazznytt [15]
Page 23 and 24: - Hva jazzpublikumet vil tenke? Jeg
Page 27 and 28: - Låten «Piano Break Song» hadde
Page 29 and 30: ETHAN IVERSON OG DO THE MATH Ethan
Page 31 and 32: hadde også jobber live og var gans
Page 33 and 34: morsom tilbakemelding fra en anmeld
Page 35 and 36: fra våre brukere, som fullroser ko
Page 37 and 38: OSLO JAZZ CIRCLE - JAZZOASE FOR VOK
Page 39 and 40: Tromsø storband under innspillinge
Page 41 and 42: TIPS TIL BEDRE FESTIVALSIKKERHET Fr
Page 43: musikkformen, der de bruker litt s
Page 47 and 48: Like før hadde Rolv Wesenlund kast
Page 49 and 50: MARION BROWN [08.09.1931 - 18.10.20
Page 51 and 52: tinental trio med røtter i Austral
Page 53 and 54: litt senere i uka: Vi slipper i all
Page 55 and 56: jakke Keith Richards og Mick Jagger
Page 57 and 58: ERNESTINE ANDERSON «Nightlife» HI
Page 59 and 60: EPLE TRIO «In The Clearing. In The
Page 61 and 62: spennende intervallspring. Begge er
Page 63 and 64: OLGA KONKOVA «My Voice» Olga Konk
Page 65 and 66: ek, Arild Andersen og Jon Christens
Page 67 and 68: NORDNORSK JAZZSENTER ISBN: 97882818
Page 69 and 70: GEORG REISS KVARTETT «For All We K
Page 71 and 72: PI RECORDINGS - FEM KONKRETE KREATI
Page 73 and 74: TRONDHEIM VOICES «Improvoicing» S

omslag 02 2011:omslagsmal.qxd - Jazznytt

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?