omslag 02 2011:omslagsmal.qxd - Jazznytt

Recommendations

Info

ANMELDELSER MATHIAS EICK «Skala» Mathias Eick (tp, vib, g, b), Andreas Ulvo (p), Audun Erlien (b), Torstein Lofthus (dr), Gard Nilssen (dr), Morten Qvenild (keys), Tore Brunborg (ts), Sidsel Walstad (harpe) ECM 2187 Er det mulig å reise saklige innvendinger mot den stjerna som for tida skinner aller heftigst på den norske jazzhimmelen? Det måtte i så fall være dette: På «Skala» skjer intet uventa. Men hva gjør vel det, så lenge alt låter fenomenalt fint? Mathias Eick og hans band spiller jazz sånn som Pink Floyd spiller pop/rock. Låtene er som regel bygd over relativt enkle akkordrekker, et strikt oppbygd harmonisk mønster solisten så får leke seg temmelig fritt oppå – nøyaktig som David Gilmour gjør i Pink Floyd. Lange linjer. Og – NB! – her er ikke mye kvarttone-tematikk! Her spilles knapt én tone som ikke naturlig «hører hjemme» i det harmoniske grunnlaget. Den åpenbart Esbjörn Svensson-inspirerte pianisten Andreas Ulvo forsterker dette inntrykket. Likevel låter det dødsens moderne! «Skala» er ACKER BILK AND HIS PARAMOUNT JAZZ BAND «Vintage Acker Bilk, 1958-1959» LAKE LACD 281(2 CD) Under min pubertet var Radio Luxembourg, «The Station Of The Stars», uten sammenligning den mest populære musikkradioen i Europa. Den kunne vi få inn på langbølgen (208m) eller mellombølgen. Stasjonen sendte populærmusikk døgnet rundt. Der kunne man lytte til alle de artistene man ikke hadde råd til å kjøpe plater av. I løpet av 1958 begynte den tradisjonelle jazzen for alvor å slå gjennom som alternativ til rock & roll og annen popmusikk. Dette ble spesielt et fenomen i UK. Musikkstilen ble forkortet til trad., et begrep som etter hvert ble et skjellsord blant de som sverget til mer moderne jazzstilarter. Jeg hadde lenge før de sene femtiårene blitt bitt av jazzbasillen, først og fremst av jazzen fra New Orleans, Chicago og New York i perioden 1923 til utbruddet av bopen på midten av førtitallet, og tilhørte da en gruppe som likte den etter hvert utskjelte trad’en best. I 1959 dukket Mr. Acker Bilk’s Paramount Jazz Band plutselig opp på Radio Lux. De sendte en halv time med bandet hver tirsdag klokken 21:30. Jeg lyttet på den tiden kun på BBC, for de sendte flere jazzprogrammer i løpet av uken, og fra USA via Munchen kunne vi få inn amerikansk jazz hver dag. Det var en skolekamerat som hadde en Huldra 4 (en meget avansert radio) og han hadde oppfattet at jazz ble sendt fra Lux. Jeg tente på alle pluggene, og vi rigget oss til med en Tandberg båndopptaker (som også var i huset til min gode venn), og [58] jazznytt GJENUT- GIVELSER sånn sett nok et bevis på at modernitet ikke har noen verdens ting med nymotens lyd-duppeditter å gjøre. (De fins her, men i svært beskjedent omfang.) Det melodiske? Vakkert, vakkert. Tittelkuttet har faktisk hit-potensiale på linje med Jan Garbareks «Molde Canticle» og noen av Nils Petter Molværs mest folkekjære komposisjoner. Som trompeter framstår Mathias Eick som det klassiske trompetspillets mann i jazzen. Han ville nok ikke spilt Haydns trompetkonsert med samme teknikk, men han spiller like klart og reint og åpent som Tine Thing Helseth. Tore Brunborgs solistvirksomhet er tidvis atskillig mer utagerende. I løpet av ei knapp uke har jeg rukket å høre «Skala» minst 20 ganger. Og så mye kan jeg si: Jeg kommer aldri til å bli lei dette albumet. Arild Rønsen tok opp hvert eneste program med Bilk. Disse opptakene, med støy og fading inn og ut har jeg digitalisert, og jazzfolk med litt hår som har hørt dem har fått bakover sveis. Jeg var strålende fornøyd da jeg fikk i oppdrag av redaktøren å skrive noen ord om dette albumet. Han kunne absolutt ikke truffet bedre! Acker Bilk er, uansett beskyldninger om kommersialisering av seg selv og sin musikk, et av de største klarinettalentene verden har hørt, og det var de første årene som profesjonell orkesterleder som var hans desidert beste i jazzsammenheng. Han hadde på den tiden en usedvanlig potent stil og samtidig vakker tone, først på femtitallet sikkert mest inspirert av George Lewis, men senere kan man høre inspirasjonen fra Edmond Hall. Skal jeg velge ut et par spor som illustrerer hans eminente spill på en god måte, må det bli de to siste på CD 2. «Sweet and Hot» er absolutt en betegnelse på Ackers meget personlige stil. Senere, ut mot syttitallet forandret han stilen, ble mer teknisk og mistet litt av «potensen», kanskje mye grunnet sin popularitet som «sweet-klarinettist», og omlegging til en mainstream preget jazzmusikk. Resten av orkesteret var på slutten av femtitallet og i begynnelsen av sekstiårene blant de aller beste innenfor revivaljazzen. Hvert orkestermedlem kunne sine horn, ja. Her er det ikke noe amatørtrad. CD 1 består av opptak på et lite platemerke som ble kalt 77, kort og greit, oppkalt etter 77 Charing Cross Road i London City. Der lå plate- og boksjappa til Doug. Dobell. Den var på slutten av 60 tallet, da jeg først fikk reist til England, en åpenbaring for min jazzinfiserte sjel. Musikken på CD 1 er preget av inspirasjonen fra New Orleans, og vi kan tydelig høre at Acker er på vei til noe stort. På CD 2 springer både han og orkesteret ut i full blomst. Foruten å være en fantastisk klarinettist var han også en god vokalist, kanskje litt inspirert av Jack Teagarden. Legenden Denis Preston produserte Ackers Band både for Pye og senere EMI, og heldig vis ble han de første årene produsert som jazzmusiker. Jeg kunne skrevet mangt og meget om fenomenet Acker Bilk og «The Trad Boom» i Storbritannia, men da må jeg nok ha langt mer spalteplass. Det er vel unødvendig å poengtere at jeg vil anbefale dette albumet. Til dere som liker profesjonell og topp tradisjonell jazz og ikke har hørt Ackers band fra denne perioden, styrt ned til en jazzbutikk i Grensen, Oslo og kjøp. Til de som har samlet på de gamle vinylutgavene, er det bare å si at det er mye her dere ikke har hørt, som er vel verdt å spandere et par hundrelapper på. Trygve Hernæs JERRY BERGONZI «Convergence» SAVANT SCD 2110 Tidlig på 1970-tallet fikk den lovende, unge amerikanske jazzsaksofonisten Jerry Bergonzi plass i rekkene til de store jazzorkestrene. Dave Brubeck Qvartet var først ute og inviterte den unge og lovende saksofonisten inn i varmen. Han ble i denne tiden mye brukt som kvartettens gjesteartist. Det endte med en permanent plass i orkesteret og et samarbeid som gav ungdommen muligheter for å få en fremtidig plass på jazzhimmelen. Michael Brecker ble en gang spurt om han øvde daglig. «Så lenge Jerry Bergonzi er aktiv musiker, kan ingen tenorsaksofonist hvile på sine laurbær», hadde Brecker svart tørt. Jerrry Bergonzi er muligens også den jazzmusikeren som har satt flest spor etter seg. Følgende plateselskap har hatt Jerry Bergonzi i sine rekker: Blue Note, Concord, Atlantic, Label Bleu, Columbia, Musidisc, Ram og Freelance recording for å nevne noen. Jerry Begonzis samarbeid med Dave Brubeck tok slutt i 1981. Det ble til sammen 9 album med denne kvartetten. «Convergence» består av ni komposisjoner signert av ham selv. Den første opp tempo låten har en god start som gir lytteren sterke assosiasjoner til tidligere store amerikanske saksofonister. «Lend Me a Dream» har et ok driv. «I´ve got a Crush On You» som er en gammel Gershwin-sviske, blir litt tam og monoton i selskap med det resterende egenproduserte materiale som har gode solopartier. Kvartetten på dette albumet kan til tider virke litt uinspirert, men heldigvis er det partier med nytelse og boblende individuelle solopartier. Lasse Haugen DAVID BINNEY «Graylen Epicenter» MYTHOLOGY MR0008 Alt- og sopransaksofonisten David Binney har vi hørt i en rekke forskjellige sammenhenger de senere årene. Han må regnes som en av de mest kreative og interessante musikerne på New York-scenen per i dag, noe den nye innspillingen «Graylen Epicenter» beviser. Med seg i studio har han fått et stjernelag av relativt unge musikere innenfor den delen av New Yorkscenen som det er noen vits i å høre
EPLE TRIO «In The Clearing. In The Cavern» Andreas Ulvo (keys), Sigurd Hole (b), Jonas Howden Sjøvaag (dr, elec) NORCD1099 Eple trio har vore på vitjing ei vekes tid hjå Sjur Miljateig og Peder Kjellsby djupt inne i dei svenske skogane. Dette har det blitt dobbel-CD av. At det er blitt dobbel-CD kan ein undrast over, for den samla speletida er ikkje meir enn 65 min. No er dette underordna berre dei kom ut av skogen med bra musikk, og det har dei, karane i Eple trio. Mytane om norsk og nordisk musikk er skapt for fleire tiår sidan og lever i beste velgåande, om enn ikkje så uimotsagt som før. Metaforar henta frå naturen er det som oftast blir brukt når norsk jazz skal omtalast i plate- og konsertmeldingar. Med «In The Clearing. In The Cavern» har ein å gjera med ein trio som vedkjenner seg mytane og metaforikken. «Influenced more than ever by Scandinavia - our nature, our cold, our summers and our wildlife - this is in many ways programme music and a tonal description of part of the northern hemisphere». Trommeslagar Jonas Howden Sjøvaag er klar i sin tale på <strong>omslag</strong>et. Trioen skal ha honnør både for klare mål og openheit rundt det. Dei to CDane inneheld tilsaman ni komposisjonar. fire er signert Ulvo, tre har Howden Sjøvaag på samvitet, og to er kreditert kollektivet. Etter det eg har fått opplyst er musikken fordelt på to CDar for å samla ‘dei tonale landskapsmaleria’ på ein CD og dei meir straighte låtane på den andre. Ein sympatisk tanke, og det fungerer etter intensjonen. Musikalsk hentar Epletrio like gjerne inspirasjon frå den klassiske banehalvdelen som frå jazzen. på, med vokalisten Gretchen Parlato, trompetisten Ambrose Akinmusire, tenorsaksofonisten Chris Potter, gitaristen Wayne Krantz, pianisten Craig Taborn, bassisten Eivind Opsvik og trommeslagerne og perkusjonistene Brian Blade, Dan Weiss, Kenny Wollesen og Rogerio Boccato. All musikken er gjort av Binney, og beviser at dette er en herre med oversikt og gode ideer. Musikken er enkel å fatte, samtidig som den er kompleks. Det skjer mye i hver låt, og det virker som om Binney har hatt veldig mye han ville ha formidlet på denne plata. Det kunne raskt blitt kaotisk og kjedelig, men jeg synes han varierer mye fra parti til parti, slik at det hele blir en fryd for øret. Binney er selv den mest benyttede solisten. Med en tone som ikke ligger så veldig langt unna Phil Woods i hans glansdager, racer han av gårde med utsøkte kor, og sammen med pianisten Taborn blir dette innimellom en svært heftig og svingende affære. Dette er jazz for en litt større besetning slik jazz for en litt større besetning skal spilles. Det er fine arrangementer, strålende enkeltprestasjoner og godt lagspill. Innimellom litt 70-tall i stemningen, og ikke Lydbiletet til Epletrio er i hovudsak akustisk, og i den grad dei nyttar elektronikk så er det gjort diskret for å tilføra klangfargar. Stort sett går det føre seg i sakte tempo, men ved nokre høve byggjer dei opp komposisjonane på godt, minimalistisk vis mot eit kontrollert klimaks. Dei tek seg tid i oppbygginga. Det ligg som ein føresetnad i den estetiske logikken, men i den elles så vakre «The Greatest Joy on Earth» synest eg det går litt på tomgang. Ein sit att med ei kjensla av at det ikkje er noko som står på spel. Likevel tykkjer eg Epletrio er på sitt beste i dei så veldig langt unna det Robert Wyatt, Soft Machine og en del andre frilynte engelskmenn holdt på med en periode. Men det er adskillig mer jazz/jazz, det er oppdatert, både lydmessig, og ikke minst teknisk og det svinger som ei kule, noe det norske bidraget, Eivind Opsvik absolutt er delaktig i. Ei flott plate, som vil bli en god følgesvenn de neste månedene og årene. Kanskje snakker vi til og med om en liten klassiker. Jan Granlie KETIL BJØRNSTAD/ SVANTE HENRYSON «Night Song» Ketil Bjørnstad (p), Svante Henryson (c) ECM 2108 Her fins åpenbart elementer av improvisasjon. Men dette er veldig skreven musikk. For å si det litt tabloid: Samtidsmusikk, med populært potensial. Den fantastisk flinke, ekvilibristiske pianisten Ketil Bjørnstad, avstår denne gang fra å vise hvor flink han er. Det han foretar seg ved flygelet i denne sammenheng, ville mange elever ved Barrat Due ha kunnet utføre etter et par døgns intens øving. Hensikten er altså en helt annen. I par med cellisten Svante Henryson, er det de vâre stemninger som står i fokus. Svante Henryson? Han har bakgrunn fra opptredener med pop- og heavy metalmusikere som Elvis Costello og Yngwie Malmsteen! En mangslungen karriere, som også omfatter samarbeid med Jon Balke, Oslo Filharmoniske Orkester og Anne Sofie von Otter. Men i «Night Song», der musikerne deler på komponistoppgaven, ligger alt helt nede. Stille flyter Don. Alt er nydelig utført. Som å våkne opp til at kjæresten stryker deg over brystet, med et varmt smil om munnen. Har du kjent den følelsen? Arild Rønsen VAL BONETTI «Wait» BARABAN RECORDS Val Bonetti begynte å spille klassisk gitar som 11-åring, og etter runder med folk, blues og funk endte han opp med jazz. Den italienske gitarmester Franco Cerri var hans lærer under jazzutdanningen i Milano. I 2008 vant han flere konkurranser, blant annet for beste arrangement på en gitarfestival. «Wait» er hans ANMELDELSER sakte ballade-prega låtane når Ulvos delikate akkordrekkjer får luft og rom, og Howden Sjøvaag fargelegg fint med perkusjon og Hole nyttar bass og boge på like utsøkt vis. Faktisk er det som tiltalar meg mest CDen med programmusikk «In The Cavern». Den er ei Zareptas krukke av stemningar. Ulvos «Kölviken» er eit godt døme på ein hypnotisk musikalsk invitasjon, men eigentleg er denne CDen noko ein bør lytta på frå første til siste tone. Vonar det ikkje blir lenge til Epletrio pakkar ryggsekken og dreg til skogs. Lars Mossefinn debut på plate, og arrangementsvinnerlåta, Jaco Pastorius’ «Three Views of a Secret» er med. Resten er hans egne komposisjoner. Bonetti skrider ikke forsiktig til verket som platedebutant. Ikke et eneste instrument kan han gjemme gitarspillet sitt bak. Her er nemlig kun Val Bonetti og en akustisk gitar. De åtte låtene viser spennet i Bonettis musikalitet, og han trekker utvilsomt veksler på sin bakgrunn både fra klassisk, funk og blues. Heldigvis blir ikke plata noen show-off av hans åpenbare tekniske kvaliteter. Bonettis fokus virker å være på det rent musikalske, der han til tider viser at stillheten mellom tonene er vel så viktig som gitartonene selv. På andre låter kan det derimot ta helt av med funky rytmikk og heftig spill med både høyre- og venstrehånd på gitaren. «Wait» blir nemlig aldri ensformig og kjedelig. Til det er både låtvalg og ikke minst Bonettis traktering av gitaren for variert. Er du glad i Antiono Forcione, vil du like Val Bonetti også. Roy Ervin Solstad abonnér på www.jazznytt.no jazznytt [59]
Page 3 and 4:
Lizz Wright på Kongsberg Jazzfesti
Page 5 and 6:
Så er vi endelig ferdig med det fo
Page 7 and 8: TOMASZ STANKOxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
Page 9 and 10: SCOFIELD, MENDOZA, HADEN, PEYROUX M
Page 11 and 12: JESPER ZEUTHEN MED ÅRETS PLATE I D
Page 13 and 14: Foto: Ann Iren Ødeby jazznytt [13]
Page 15 and 16: jazznytt [15]
Page 23 and 24: - Hva jazzpublikumet vil tenke? Jeg
Page 27 and 28: - Låten «Piano Break Song» hadde
Page 29 and 30: ETHAN IVERSON OG DO THE MATH Ethan
Page 31 and 32: hadde også jobber live og var gans
Page 33 and 34: morsom tilbakemelding fra en anmeld
Page 35 and 36: fra våre brukere, som fullroser ko
Page 37 and 38: OSLO JAZZ CIRCLE - JAZZOASE FOR VOK
Page 39 and 40: Tromsø storband under innspillinge
Page 41 and 42: TIPS TIL BEDRE FESTIVALSIKKERHET Fr
Page 43 and 44: musikkformen, der de bruker litt s
Page 45 and 46: øvrig også i en spontan musikkgru
Page 47 and 48: Like før hadde Rolv Wesenlund kast
Page 49 and 50: MARION BROWN [08.09.1931 - 18.10.20
Page 51 and 52: tinental trio med røtter i Austral
Page 53 and 54: litt senere i uka: Vi slipper i all
Page 55 and 56: jakke Keith Richards og Mick Jagger
Page 57: ERNESTINE ANDERSON «Nightlife» HI
Page 61 and 62: spennende intervallspring. Begge er
Page 63 and 64: OLGA KONKOVA «My Voice» Olga Konk
Page 65 and 66: ek, Arild Andersen og Jon Christens
Page 67 and 68: NORDNORSK JAZZSENTER ISBN: 97882818
Page 69 and 70: GEORG REISS KVARTETT «For All We K
Page 71 and 72: PI RECORDINGS - FEM KONKRETE KREATI
Page 73 and 74: TRONDHEIM VOICES «Improvoicing» S
show all

omslag 02 2011:omslagsmal.qxd - Jazznytt

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?