omslag 02 2011:omslagsmal.qxd - Jazznytt

den lydbaserte verden som introduseres først,
ikke forkastes, men derimot felles ned i det som
er den intervallbaserte delen av musikken.
– Sammenholdt med ditt verk, «Opus 42», kan
man da si at «popmelodien» kan jevnføres med folketonaliteten?
– Ja!
– Men du får det smeltet sammen i et helhetlig lydbilde.
Mens her blir det ikke helt sugd opp på den
måten, men står kanskje mer som en slags referanseramme.
– Det gjør det, men dette er noe av det bedre
jeg har hørt. Det funker. Det er nemlig ikke
spesielt lett å integrere disse to verdener.
– Maja Ratkje medvirker med sin elektronikk og
sang, og hun er jo sterkt eksperimenterende. Men
det er primært japaneren Iku Mori og amerikaneren
Zeena Parker, som er de musikalsk «ansvarlige»
og krediterte komponister.
– Dette var artig å høre. Maja har jo vært min
student, og her hører man at hun har utviklet
meget av det jeg tenkte, ganske langt videre!
MICHEL GODARD
«Magnificat»
Fra «Castel del Monte» (ENJA, 1998)
M.G. (arr, serpent, tuba), Linda Bsiri (voc), Gianluigi
Trovesi (bcl), Renaud Garcia-Fons (b),
Pierre Favre (perc)
– «Maria lovsang», synes jeg at jeg gjenkjenner?
– Ja, det er en folketonal magnificat, som de har
tatt opp og gjort en masse ved.
– Det er musikk som ikke gjør meg direkte
henrykt, må jeg si.
– Aha?!
– Men okey, du kan si at det er en måte å bruke
de lydbaserte tingene på som er mer emosjonelt
baserte enn egentlig lydlig basert, og man sklir
ut og inn av et tradisjonelt idiom. Jeg synes ikke
det var noen spesielt smart relasjon mellom
disse to tingene. Jeg kjeder meg litt av denne
musikken, det må jeg innrømme.
– Kan du si litt mer om det?
– Den engasjerte meg ikke noe særlig. Den er
litt for mye én «tralt». De kjører rundt med
den samme riffen hele tiden, i den samme takten,
og med de samme vanlige rollefordelingene,
og så er det noen mere «freaka» utbrudd,
men jeg synes ikke de utbruddene alltid er så
motiverte, eller at de perspektiverer det tradisjonelle.
På en måte forblir det en type tonika,
som er litt forutsigbar, så her mangler jeg noe
mer dyptgripende… eller et bedre grep, altså.
– Det er i mange henseender sådan en måte å lage
jazz på. Men som altså her blir anvendt på noe folketonalt.
Og det er jo et område som jazzen har tatt
seg inn på, som jeg synes er interessant. Norske
jazzmusikeres folketonemusikk er noe jeg ofte har
talt varmt om. F.eks. Arild Andersen har gjort noe
der.
– Ja, med Kirsten Bråten Berg. For ikke å
snakke om «Eventyr» av Jan Garbarek (1980).
Tonalt sett var det veldig spennende, den måten
han strakk den forutsigbare tonaliteten med
tanke på temperert tonebruk; det er sånt som
var skjellsettende for meg. Og det springer sånn
sett ut fra folkemusikkens vanlige farging av en
tone, som du forventer skal inntreffe akkurat
der, og så er den litt høy eller ørlite for lav. Og
det hører du også her, særlig i åpningen, at
sangeren har grep på den form for tonal farging,
og det er fint.
– Det er italienere og franskmenn, som arbeider
[44] jazznytt
med røttene i en italiensk folketones middelhavsmelodikk
…! Men du synes det var meget emosjonelt!?
– Ja, altså det som skjer av lydmessige avvik fra
et tradisjonelt jazzidiom virker mer emosjonelt
enn klanglig motivert. Det må være begge deler
for å være godt. Jeg synes ikke det er godt samarbeidet.
Jeg synes ikke de første skrikene fra
sangeren egentlig var motivert ut fra situasjonen
som det springer ut fra. Og jeg tror ikke
heller det er dypt nedfelt i det som skjer senere.
– Når du legger rom for improvisasjon inn i et verk
som «Opus 42», hvilke former for grep tar du da?
– Det er ikke mange slike elementer i «Opus
42», men det er et par tilfeller hvor jeg rett og
slett lager en musikalsk vending som musikeren/sangeren
kan gjenta med en individuell timing
uten koordinering med de andre, og
noterer en overordnet varighet, sånn omtrentlig
hvor lenge det skal foregå. Og i et par tilfeller
har jeg også satt et mønster og sluppet dem
helt løs til å gjøre noe over og med det mønsteret,
og i den spesielle atmosfæren, som stykket
har lagt opp til. Men jeg kan ikke si at det improvisatoriske
har noen veldig stor plass i de
verkene jeg skriver, for utøveren. Det som er en
av samtidsmusikkens erobringer er notasjonsteknikker,
som har gitt mulighet til å skrive ting
som er løsere koordinert enn hva det er med et
metrisk dirigert tempo.
LEMUR
«Saragasso»
Fra «Aigéan» (+3DB, 2010)
Bjørnar Habbestad (fls), Hild Sofie Tafjord
(frh), Lene Grenager (cel), Michael Duch (b)
– Dette er stykke rent lydbasert musikk, uten
intervaller osv. En musikkform som ofte går
galt, altså. Men dette er et utsøkt eksempel,
som virkelig fungerer. For å prøve å si det kort
og populært har det noe å gjøre med de klangene,
som de forskjellige medvirkende i ensemblet
velger. De har en fellesnevner, og det er en
raskt itererende eller vibrerende kvalitet. Noen
ganger fremkalt av at lyden er veldig grovkor-
net, noen ganger i form av raske mini-bevegelser
eller tremoloer, for den saks skyld. Og
det at den samme kvaliteten gjenspeiles i mange
ulike realiseringer gjør at hele lydverdenen de
opererer i, blir integrert. Det blir på en måte
som at de holder seg i en toneart, hvis man skal
oversette det til tonalt musikkspråk.
– Hva som kan integrere lyd, som bare er lyd,
er et ganske åpent spørsmål ennå; men én måte
er at man velger lydkarakterer, som man så spiller
med. Det interessante er at det som spilles
med de ulike lydkarakterene – bevegelsen av
opp og ned, osv. – ikke er det som integrerer
musikken her, men derimot selve de lydlige fellestrekk
mellom karakterene. Det er liksom en
«snuing» på hele problematikken i tradisjonell,
intervallbasert musikk, der man tar klangen
som gitt, og så spiller man noe karakteristisk
med den klangen.
– Noe av denne formen for integrasjon finner
man også f.eks. i musikken til Helmut Lachenmann,
men det er veldig lite kartlagt, musikkteorisk.
Og jeg vil si at ensemblet her klarer å
holde seg på matta, at de unngår å gå ut i en
eller annen krampemessig improvisatorisk ekstase
over å ha funnet en lyd som de så kjører
helt ut. Noen ganger skjer det i sånne improvisasjoner
at noen går amok i sitt hjørne. Men
her holder de hele tiden en kontakt med hverandre,
gjennom øret, og forsvinner ikke inn i
sin egen lydorgasme.
– De er kollektive, og formentlig er det en helt åpen
improvisasjon, evt. bare med noen enkle ord om retningen
det skal ta. Man lytter mens man spiller.
Og så lenge man fortsetter med å lytte, går man jo
ikke amok i de der solo-fres. En skribent fremhevet
begrepet ’instant composing’ som en mer edel form
for improvisasjon enn den man kanskje oftest assosierer
med spontanitet. Har du støtt på det?
– Ja, jeg har tenkt en del over det, selvsagt. Improvisasjon
er jo en del av komponering, kan
man si, så det er ikke noe som er fremmed for
en noterende musiker som meg. Jeg spilte for