27.07.2013 Views

omslag 02 2011:omslagsmal.qxd - Jazznytt

omslag 02 2011:omslagsmal.qxd - Jazznytt

omslag 02 2011:omslagsmal.qxd - Jazznytt

SHOW MORE
SHOW LESS

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.

hadde også jobber live og var ganske kompromissløse.<br />

Vi kunne gjøre de mest kompliserte og<br />

sprø ting på for eksempel en festivalåpning og få<br />

det til å funke overfor publikum, fordi – tror jeg<br />

– vi kunne musikken bak fram, var i stand til å<br />

formidle den, og i tillegg var det umulig å ikke<br />

bli påvirket av gleden og entusiasmen i bandet.<br />

- Det er ofte en spesiell humor i musikken din. Si noe<br />

om humor i musikk.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx<br />

- Jeg hadde en drøm – jeg tror det var før jeg<br />

hadde hatt noen spillejobb – jeg drømte jeg spilte<br />

for et publikum, og de gråt, og jeg husker jeg<br />

våknet opp og tenkte: Wow, jeg skulle ønske<br />

dette var virkelighet. Det betyr selvsagt ikke at<br />

jeg vil få folk til å gråte, men at sterk respons er<br />

noe å strekke seg etter. Jeg er kresen på alle områder,<br />

men ekstra kresen på humor. Dårlig «morsom»<br />

musikk er forferdelig. Men jeg vokste altså<br />

opp med gammel jazzmusikk – som Jelly Roll<br />

Morton, forbløffende sofistikert og strålende<br />

spilt. Det er morsom musikk for meg. Ikke fordi<br />

han prøver å være morsom; men jeg tror det er<br />

fordi han er så ekstrem, og det ekstreme krever<br />

respons. Ikke alt som får folk til å le er nødvendigvis<br />

morsomt i seg selv, det har mer å gjøre<br />

med at folk bare må reagere, le, komme med utbrudd,<br />

trampe med føttene – ett eller annet. Jeg<br />

hørte Miles og Coltrane i Paris, og på et punkt i<br />

«All of you», hvor de går inn i en overgang,<br />

finner Coltrane en to-toners multifonisk figur på<br />

saxen, som funker de to første taktene, og så<br />

finner han en annen som funker de neste to. Så<br />

tenker han: Ah, dette liker jeg, dette må jeg utforske<br />

videre, og så gjør han det enda en gang,<br />

med en liten rytmisk vri, men det er fortsatt det<br />

samme intervallet, og så er det som om han blir<br />

fullstendig opphengt i dette, og jeg ønsket det<br />

ville vare evig, fordi det var så crazy. Men så begynner<br />

publikum å pipe – fransk publikum har<br />

ofte to fullstendig atskilte leirer – noen syntes det<br />

var fantastisk mens andre syntes det var noe møl.<br />

Og først etter at han registrerer publikumsreaksjonen<br />

er han i stand til å utvikle soloen videre.<br />

Jeg hørte det igjen på toget tilbake, og måtte<br />

skoggerle. Ikke fordi det var en spøk, men fordi<br />

det var en slik fantastisk hyllest til musikalsk liv<br />

og hva som kan gjøres på saksofon.<br />

- Jeg mener også det er viktig – ikke med humor i<br />

tradisjonell forstand – men å underholde, gjøre en<br />

forestilling. Musikerne du snakker om, Jelly Roll,<br />

Monk, ja til og med Coltrane, hadde et bevisst og inkluderende<br />

forhold til publikum. Det virker som også<br />

du er ute etter å tenne en ild som får folk til å reagere<br />

med «Ja visst, dette er spennende», eller oppsiktsvekkende<br />

eller hva det måtte være. Etter min mening<br />

framstår for mye av dagens jazz som en undervisningstime.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx<br />

- Javisst, en konsert bør være en slags event; folk<br />

har forlatt sofakroken og gått ut for å oppleve<br />

noe. Det ville være merkelig å gå ut og bevisst<br />

oppsøke en forestilling der du ikke opplever noe.<br />

Så jeg skjønner hva du mener. En del konserter<br />

oppleves som fjerne. Det virker som mange synes<br />

det er farlig å bli ansett underholdende. Jeg tenker<br />

ofte på det når jeg skriver også, og når jeg<br />

underviser i komposisjon. Tanken på at alt du<br />

skriver har en virkning på lytterne kan virke forbløffende,<br />

men det er jo slik det er. Og det er vel<br />

derfor vi gjør det, du ville ikke sette noter på papiret<br />

hvis det ikke var for å påvirke.<br />

- Nå underviser du i København.xxxxxxxxxxxxxxxx<br />

- Jeg begynte ved konservatoriet i 2005. Før<br />

hadde jeg undervist litt hist og pist, noe som var<br />

lite tilfredsstillende. Så kom dette tilbudet om et<br />

fast opplegg, som gjør det hele mer fokusert, og<br />

som har medført unike muligheter. Å ha 19 musikere<br />

inne til øving hver fredag er noe jeg ikke<br />

har hatt anledning til siden Loose Tubes. Det<br />

åpner muligheter for alle slags eksperimenter.<br />

Etter at jeg hadde vært der i omtrent to år kom<br />

det første platefestete resultatet med «Spring Is<br />

Here (Shall We Dance?)»<br />

- Tatt i betraktning at dette framføres av et studentband<br />

er dette en vanvittig plate. De forskjellige taktartene<br />

gjør at det er uhyre komplisert musikk rent<br />

teknisk, men også innholdsmessig er det både dypt og<br />

sammensatt. Skal det være noen vits i å bry seg om å<br />

ha jazz i akademia, bør det gjøres som i ditt tilfelle,<br />

hvor man får inn en person med klare og dristige visjoner,<br />

som er i stand til å lære elevene denne kompliserte<br />

musikkformen. Mange av dem vil sikkert ikke<br />

lage musikk som låter i nærheten av det du har lært<br />

dem, men de har i alle fall opplevd din «Spring is<br />

here» og vært med i prosessen på en strukturert måte,<br />

noe som også er en del av utdannelsen – å erfare hvor<br />

seriøs prosessen med å skape musikk virkelig er. Men<br />

du er også ute med pianotrioplate?xxxxxxxxxxxxxxx<br />

- Da jeg begynte i København kunne jeg ikke<br />

drasse keyboards rundt på alle rom, så jeg satt<br />

meg ved pianoet for å illustrere forskjellige ting,<br />

og ble umiddelbart påminnet om hva slags fantastisk<br />

instrument det er – ikke det at jeg noen<br />

gang hadde glemt det – men det brakte meg likevel<br />

tilbake til instrumentet på et vis. Så fant jeg<br />

Petter Eldh på bass og Peter Bruun på trommer,<br />

flotte musikere jeg mente kunne bidra til å skape<br />

en egen sound. Petter er en svært perkussiv bassist<br />

og driver mye med polyrytmikk – og du vet<br />

jo hvordan noen trommeslagere fyller opp alle<br />

frekvenser så det er umulig å høre pianoet. Peter<br />

Bruun er det motsatte, til og med på sitt mest intense.<br />

I begynnelsen hyra vi bare et lokale og<br />

spilte – uten noe snakk om materiale eller hva og<br />

hvorfor. Da jeg ble spurt om å være med på en<br />

feiring av Charlie Parker med en jobb på Copenhagen<br />

Jazz House syntes jeg det hørtes interessant<br />

ut. Jeg gjorde det med pianotrioen som<br />

redskap, og unngikk bevisst å sette en stakkars<br />

saksofonist i en rolle der han enten måtte prøve<br />

å låte som Parker eller ikke låte som ham – begge<br />

deler ville være like vanskelig. xxxxxxxxxxxxxxxxxx<br />

- Vi øvde masse, og en stund etter jobben gikk vi<br />

i studio i tre dager. Jeg skrev noe originalmusikk<br />

uten Parker-link, vi gjorde en settliste, og bare<br />

spilte rundt og rundt den, endra<br />

lista, fortsatte å spille, tett innpå hverandre,<br />

ingen headphones, bare helt naturlig<br />

– og endte opp med 800 minutter<br />

musikk! Jeg begynte å lytte til det hele,<br />

og innså at dette likevel burde være en Parker-skive,<br />

jeg ville ikke ha med mine egne<br />

stykker – på denne plata ville jeg ha sterkere programfokus<br />

enn på noe annet jeg har gjort. For<br />

eksempel selve pianospillet, jeg ville bare benytte<br />

tangentene, ikke spille inne og plukke strenger,<br />

ikke noe plystring, ikke noe sang. Og det samme<br />

med de andre instrumentene; alt skulle være rent<br />

– noe som også er grunnen til at coveret er svart<br />

og hvitt, det reflekterer både tangenter og renhet.<br />

Jeg gjorde et utvalg av Parker-låtene, og satt<br />

igjen med 32 minutter musikk – så jeg la inn<br />

«Moose the Mooche» som ekstraspor og den<br />

lange versjonen av «Ah-Leu-Cha» som bonusspor,<br />

fordi den går inn i en helt annen og mer<br />

fredfylt verden.<br />

- Vi som er glad i jazz kjenner jo disse melodiene, men<br />

du har arrangert dem så vi opplever dem på en ny<br />

måte.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx<br />

- Det var en interessant prosess. Et par ganger<br />

prøvde vi å spille låtene uten å lage arr på dem –<br />

og det var det vanskeligste av alt. Vi prøvde å<br />

spille «Confirmation» rett på. Det var umulig,<br />

den er så sterk at vi øyeblikkelig spilte som alle<br />

andre – ikke som den ble gjort i sin samtid, men<br />

som en slags meningsløs midtperiodejazz, da alle<br />

behersket bebop men ikke visste hva de skulle<br />

bruke det til. Jeg synes mange plater havner i den<br />

kategorien. Det er altså grunnen til at vi arrangerte<br />

så mye. Jeg var veldig opptatt av hvordan<br />

bass og trommer skulle framstå, og gikk i dybden<br />

på hver komposisjon og lot alle elementer<br />

gjennomgå en form for prosess.<br />

- Det er noe straight swing på plata, men bortsett fra<br />

«Now’s the time», er swingende ride cymbal og walking<br />

bass elementer som bare periodevis orienterer<br />

musikken mot utgangspunktet. Alt annet framstår<br />

som avansert komposisjon/arrangement eller fritt.<br />

- Det er nok riktig. Vi spilte de forskjellige stykkene<br />

på ulike måter i løpet av disse tre dagene, og<br />

det å sette seg til for å lytte og plukke ut det vi<br />

likte best var en interessant prosess. Det var noen<br />

vidunderlige «takes» som jeg syntes ble for mye<br />

jazzjazz – de føltes ikke som et tilstrekkelig personlig<br />

statement. De ble litt sånn «Hei, hør her,<br />

allesammen – hør hva jeg fixer! Det visste du<br />

ikke!» Men det føles godt å ha gjort et album<br />

som – for mitt vedkommende kanskje for første<br />

gang – trygt kan defineres som jazz. Jeg elsker jo<br />

jazz, men det har kanskje ikke alltid vært så synlig.<br />

Jeg husker fra Loose Tubes-tida og framover<br />

– det hendte ett eller annet med ordet jazz som<br />

medførte at vi skydde det som pesten. Det sendte<br />

gale signaler. Jazz ble brukt som navn på parfyme,<br />

biler og den slags – så vi bare fjerna det fra<br />

vokabularet vårt. Men nå, med «Beloved Bird»,<br />

var det en nytelse bare å kunne hylle de grunnleggende<br />

elementene i jazz igjen – som når stikker<br />

treffer cymbal og slike ting.xxxxxxxxxxxxxxxxx<br />

- Så nå har jeg gjort dette. Det var hardt arbeid,<br />

og jeg tror ikke jeg vil gjøre noe lignende en<br />

gang til. Nå dreier det seg om å skrive originalmusikk<br />

for trioen, og det blir interessant, en ny<br />

fase – for det må jeg jo si gjelder alle som driver<br />

pianiotrioer – man må tenke over at det finnes<br />

Bad Plus, e.s.t., Brad Mehldau og andre - og hva<br />

skal du gjøre med det? Det er noe du må forholde<br />

deg til, og prøve å finne din egen vei.<br />

jazznytt [31]

Hooray! Your file is uploaded and ready to be published.

Saved successfully!

Ooh no, something went wrong!