omslag 02 2011:omslagsmal.qxd - Jazznytt
omslag 02 2011:omslagsmal.qxd - Jazznytt
omslag 02 2011:omslagsmal.qxd - Jazznytt
Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
ANMELDELSER<br />
(selv om de djerve amerikanere ikke<br />
har med piano i bandet) er etter min<br />
mening treffende. Energien er til<br />
stede hele veien. Det solistiske er<br />
gnistrende og samspillet sitter tett<br />
hele veien. De gjestet bl.a. Oslo<br />
Jazzfestival i fjor, og gjorde en brukbar<br />
forestilling på Nasjonal Jazzscene,<br />
men den konserten når ikke<br />
opp til ankelen på hva de gjorde i<br />
Brasil tidligere på året.<br />
Dette er ei plate som bør forefinnes<br />
i et hvert hjem med sans for rytmisk<br />
kvalitetsmusikk. Dette er, så vidt jeg<br />
har klart å finne ut, deres tredje<br />
plate som kvartett, men hver for seg<br />
forefinnes de kreative musikerne på<br />
en rekke andre innspillinger, både<br />
under eget navn og på andres utgivelser,<br />
så det er bare å gå ut og lete.<br />
For dette er musikk du garantert<br />
kommer til å bli fascinert av.<br />
Jan Granlie<br />
NICOLAI MUNCH-HANSEN<br />
«Chronicles»<br />
STUNT RECORDS 10072<br />
Den danske bassisten Nicolai<br />
Munch-Hansen er aktiv i flere<br />
sjangere. Her presenterer han en<br />
sekstett med saksofonist Ned Ferm<br />
og trombonist Mads Hyhne over<br />
komp og fargelegging fra, foruten<br />
ham selv, gitarist Jakob Bro og<br />
trommeslager Jacob Høyer. Pianist<br />
Søren Kjærgaard medvirker på tre<br />
spor og vokalist Kira Skov på ett.<br />
Munch-Hansen har skrevet all musikk<br />
selv. Dette er akustisk komposisjonsmusikk<br />
der de improviserte<br />
strekkene forholder seg relativt<br />
stramt til det skrevne utgangspunkt,<br />
med Hyhne som mest fremtredende<br />
solist. Vi befinner oss oftest i et lyrisk<br />
landskap med for det meste løs<br />
rytmikk. Kapellmesteren binder ensemblet<br />
sammen med rund fin<br />
sound i instrumentet.<br />
Den lett sakrale stemningen brytes<br />
ved noen anledninger, som i «The<br />
Rise of Sheriff Leroy» med frijazzflørtende<br />
tenorsaksofon fra Ferm,<br />
og noen ganger der Hyhnes mangefasetterte<br />
tone gir meg assosiasjoner<br />
til gammel Roswell Rudd. Hans<br />
trombonespill er også det som bidrar<br />
sterkest til å gi ensemblesoundet<br />
identitet og helhetlig profil.<br />
Vokalist Kira Skov gjør en kurant<br />
gjesteopptreden på «My Man» (en<br />
nykomponert mann, ikke den gamle<br />
Mon Homme).<br />
Flere av komposisjonene er raffinert<br />
kleinkunst, som til tross at det overflatisk<br />
sett låter enkelt, har flere lag.<br />
Når bandet ved noen anledninger<br />
tenderer mot fastere rytmikk, synes<br />
jeg imidlertid tilnærmingen blir litt<br />
halvhjertet, nesten med frykt for at<br />
det skal oppstå pulserende driv. Det<br />
er legitimt å søke et nedtonet uttrykk,<br />
men man behøver ikke derfor<br />
[68] jazznytt<br />
virke timid når det innimellom legges<br />
opp til rytmisk kontrast.<br />
Petter Pettersson<br />
LARS MØLLER<br />
«Phobia»<br />
STUNT RECORDS STUCD 10142<br />
Lars Møller er hyperaktiv, men<br />
dette er faktisk hans første kvartettutgivelse<br />
i eget navn siden Lars<br />
Møller Groups «Centrifugal»<br />
(2001). I mellomtida har han fått stipend<br />
fra den danske stat, penger han<br />
blant annet har brukt til å perfeksjonere<br />
seg innen såkalt kvarttoneteknikk.<br />
Etter en telefon til Petter Wettre,<br />
gjør jeg et forsøk på å folkeliggjøre:<br />
Mens vår skala består av tolv toner,<br />
opererer eksempelvis klassisk indisk<br />
musikk med 24 – hvilket innebærer<br />
at der våre ører har blitt opplært til<br />
å gjenkjenne en skala oppdelt i halvtoner,<br />
opererer den indiske med<br />
kvarttoner. Denne skalaen har altså<br />
et tonetrinn mellom G og G#!<br />
Reint teknisk er dette problemfritt<br />
for strykere og trombonister, som jo<br />
per definisjon kan skli som de vil fra<br />
den ene tonen til den andre. Den<br />
som imidlertid lærer å spille saksofon<br />
her hjemme, må fort finne fram<br />
til forskjellen i fingersetting mellom<br />
G og G#. Men den imellom – altså<br />
kvarttonen – det er en helt annen<br />
historie, en del av et toneunivers<br />
som for de fleste utøvere kort og<br />
godt er ikke-eksisterende.<br />
Ifølge Wettre er det mange andre<br />
enn Møller som benytter metoden<br />
(selv om dansken antageligvis har<br />
jobba så mye med den, at han nesten<br />
har gjort den til «sin»), for eksempel<br />
Michael Brecker. («Men han<br />
spiller så fort at nesten ingen legger<br />
merke til det».)<br />
Ved første gangs gjennomhøring av<br />
«Phobia» innrømmer jeg å ha overhørt<br />
fenomenet. Dette låter med<br />
andre ord ikke «Ravi Shankar på<br />
fretless sitar». Men etter å ha satt<br />
meg inn i saken, hører jeg faktisk<br />
temmelig klart og tydelig at det her<br />
foregår «mystiske» saker. Og det<br />
sier vel seg sjøl, at når du har 24<br />
toner til disposisjon istedenfor 12 –<br />
ja, så utvider mulighetene seg?<br />
Alt dette er selvfølgelig en invitasjon<br />
i seg sjøl til å gå til anskaffelse av<br />
«Phobia». Men enda mer vesentlig:<br />
Plata er glimrende. Dansk/tysk samarbeid<br />
(Thor Madsen - gitar, Robert<br />
Landfermann – bass og Jonas Burgwinkel<br />
- trommer) på sitt ypperste, i<br />
kategorien moderne jazzmusikk<br />
uten drahjelp av annet enn helt tradisjonelle<br />
instrumenter. Hva soundet<br />
angår, kunne dette like gjerne<br />
vært spilt inn på 60-tallet. Det musikalske<br />
derimot, har et klokkeklart<br />
stempel av det 21. århundre.<br />
Arild Rønsen<br />
LUCAS NIGGLI BIG ZOOM<br />
«Polisation»<br />
INTAKT 174<br />
Platetittelen «Polisation» er ikke et<br />
ord som betyr noe, før man selv legger<br />
noe i det. Første del kan vel vise<br />
til et mangfold (poly-) i musikkens<br />
uttrykk, men siste del forekommer<br />
meg akkurat like kryptisk, eller i all<br />
fall underfundig, som musikken selv<br />
forekommer.<br />
Det er den sveitsisk bosatte trommis<br />
Lucas Nigglis prosjektgruppe «Big<br />
Zoom» som står bak sakene. Zoom<br />
var hans trio med tyskerne Nils Wogram<br />
på basun og Philipp Schaufelberger<br />
på gitar. Den ble «Big» med<br />
tilføyelsen av Caudio Puntin (cls) og<br />
Peter Herbert (b), som på denne<br />
nye plate er skiftet ut med freeimpro-veteranene,<br />
den amerikanske<br />
fløytenist Anne La Berge og den<br />
britiske basskapasitet Barry Guy.<br />
Dermed har Niggli oppnådd å dreie<br />
musikken lengre bort fra harmonibaserte<br />
seksjoner og mot en mer lydorientert<br />
arena. På platen skjer i<br />
realiteten en veksling mellom disse<br />
to musikalske posisjoner, som<br />
sammenkobles så umerkelig organisk<br />
at det kan virke som en intrigerende<br />
veksling (som på film) mellom<br />
spenning og forløsning. Likeså<br />
spennende de uforutsigelige innslag<br />
i musikken kan forekomme (eks.: de<br />
avsluttende kriblende overtoner i<br />
«Polisation I») likeså jublende blir<br />
man, når musikken river én inn i<br />
melodiske utbrudd og uimotståelig<br />
rytmisk dans (eks.: den lystsprengende<br />
calypsoaktige slutning i «Polisation<br />
III»).<br />
Alle fire stykker er fra Nigglis hånd<br />
skapt med klar formsans, men samtidig<br />
holdt åpen for musikernes utfoldelse<br />
både i ensemblet og som<br />
solister. Wogram gjør sterkest inntrykk<br />
med sitt nærvær i lydkoloreringen<br />
i ensemblet og sitt solospill<br />
over hele spektret, fra lyrisk varsomhet<br />
til ekspressiv vitalitet. La Berge<br />
glimrer også med så vel heftige som<br />
luftige koloreringer på tverrfløyten<br />
og diskret bruk av elektronikk, foruten<br />
at hun overrumpler med sensitiv<br />
bruk av bl.a. bitonalitet, growl, glissandi<br />
og orale lyder i sine fløytesoli.<br />
Schaufelberger bemerkes, som på<br />
den nye Pierre Favre-CD, for sitt<br />
intelligent klangkontrollerte gitarspill,<br />
og Barry Guy er med sin bass<br />
en urkraft i ensemblet og bygger katedraler<br />
med sine soli. Nigglis trommespill<br />
er selvsagt årvåkent og litt<br />
barokt med sin tørre klang – og kanskje<br />
tidvis litt for kantet. Men som<br />
«direktøren for det hele» skal han<br />
være velkommen på så vel resepsjonene<br />
som gjøglermarkedet.<br />
«Big Zoom» er langt større enn<br />
mannskapet lar ane.<br />
Bjarne Søltoft<br />
NORDIC CONNECT<br />
«Spirals»<br />
ARTIST SHARE AS0097<br />
Det faktum at denne plata når Kongeriket<br />
over to år etter at den ble<br />
spilt inn, må bero på en sørgelig<br />
misforståelse. Dette er virkelig stilig,<br />
og det kan da ikke være så langt<br />
over grensa fra Sverige!<br />
Trompeteren Ingrid Jensen har bakgrunn<br />
fra Maria Schneider Orchestra,<br />
men mye tyder på at bandet hun<br />
har danna sammen med sin søster<br />
Christine ( på as, ss) kan bli hennes<br />
hovedbeskjeftigelse. De har med seg<br />
unge herremenn (Mattias Walin –<br />
bass og Jon Wikan på trommer),<br />
mens Maggi Olin regjerer på pianokrakken.<br />
Nordic Connect er så avgjort best<br />
når de «lar det stå til»; når de beveger<br />
seg så langt som mulig utafor de<br />
på forhånd vedtatte melodilinjene<br />
og skjemaene; når de ikke er nervøse<br />
for å få sletta midt i trynet. Og dette<br />
har ingen ting med elektrisk styrke å<br />
gjøre. De oppnår noen av sine kuleste<br />
uttrykk når Maggi Olin setter<br />
seg bak flygelet, og når Ingrid Jensen<br />
samtidig velger flugelhornet.<br />
Således blir Olins «Song for Inga»<br />
et høydepunkt – ikke minst i kraft av<br />
Christine Jensens aldeles glitrende<br />
saksofonspill. Og altså: Helakustisk.<br />
Likevel liker jeg dem best med Fender<br />
Rhodes som akkordleggende instrument.<br />
Når de virkelig gnistrer i<br />
denne utgaven, som i Ingrid Jensens<br />
«Earth Sighs», da går tankene til<br />
Miles Davis 1967. De er jo ikke der,<br />
og heller ikke i nærheten av Masqualero<br />
på sitt ypperste - men det<br />
burde være mulig å forstå hva jeg er<br />
ute etter å beskrive.<br />
Arild Rønsen<br />
MORTEN PEDERSEN<br />
«JapGaf»<br />
BAREFOOT RECORDS BFREC015<br />
Den danske pianisten Morten Pedersens<br />
plate «JapGaf» er den første<br />
han gir ut i eget navn. Tidligere har<br />
han vært å høre i trioen The Mighty<br />
Mouse og Maria Faust Group for de<br />
som er godt kjent med dansk jazz.<br />
Pianisten tilhører det såkalte Barefoot-kollektivet<br />
som har sprunget ut<br />
av Vestjysk Musikkonservatorium<br />
(heter nå Syddansk Musikkonservatorium<br />
og skuespillerskole) i Esbjerg.<br />
Når først Morten Pedersen<br />
debuterer, så gjør han det skikkelig.<br />
«JapGaf» er nemlig et dobbeltalbum<br />
der den første er en duo-innspilling<br />
med ham selv og<br />
perkusjonisten Lisbeth Diers. På<br />
plate nummer to har Pedersen selskap<br />
av bassisten Thommy Andersson.<br />
Begge platene er glimrende<br />
eksempler på hva jazz handler om.<br />
Rytmikk og improvisasjon. Morten<br />
Pedersen og Diers/Andersson trek-