omslag 02 2011:omslagsmal.qxd - Jazznytt

Recommendations

Info

ANMELDELSER (selv om de djerve amerikanere ikke har med piano i bandet) er etter min mening treffende. Energien er til stede hele veien. Det solistiske er gnistrende og samspillet sitter tett hele veien. De gjestet bl.a. Oslo Jazzfestival i fjor, og gjorde en brukbar forestilling på Nasjonal Jazzscene, men den konserten når ikke opp til ankelen på hva de gjorde i Brasil tidligere på året. Dette er ei plate som bør forefinnes i et hvert hjem med sans for rytmisk kvalitetsmusikk. Dette er, så vidt jeg har klart å finne ut, deres tredje plate som kvartett, men hver for seg forefinnes de kreative musikerne på en rekke andre innspillinger, både under eget navn og på andres utgivelser, så det er bare å gå ut og lete. For dette er musikk du garantert kommer til å bli fascinert av. Jan Granlie NICOLAI MUNCH-HANSEN «Chronicles» STUNT RECORDS 10072 Den danske bassisten Nicolai Munch-Hansen er aktiv i flere sjangere. Her presenterer han en sekstett med saksofonist Ned Ferm og trombonist Mads Hyhne over komp og fargelegging fra, foruten ham selv, gitarist Jakob Bro og trommeslager Jacob Høyer. Pianist Søren Kjærgaard medvirker på tre spor og vokalist Kira Skov på ett. Munch-Hansen har skrevet all musikk selv. Dette er akustisk komposisjonsmusikk der de improviserte strekkene forholder seg relativt stramt til det skrevne utgangspunkt, med Hyhne som mest fremtredende solist. Vi befinner oss oftest i et lyrisk landskap med for det meste løs rytmikk. Kapellmesteren binder ensemblet sammen med rund fin sound i instrumentet. Den lett sakrale stemningen brytes ved noen anledninger, som i «The Rise of Sheriff Leroy» med frijazzflørtende tenorsaksofon fra Ferm, og noen ganger der Hyhnes mangefasetterte tone gir meg assosiasjoner til gammel Roswell Rudd. Hans trombonespill er også det som bidrar sterkest til å gi ensemblesoundet identitet og helhetlig profil. Vokalist Kira Skov gjør en kurant gjesteopptreden på «My Man» (en nykomponert mann, ikke den gamle Mon Homme). Flere av komposisjonene er raffinert kleinkunst, som til tross at det overflatisk sett låter enkelt, har flere lag. Når bandet ved noen anledninger tenderer mot fastere rytmikk, synes jeg imidlertid tilnærmingen blir litt halvhjertet, nesten med frykt for at det skal oppstå pulserende driv. Det er legitimt å søke et nedtonet uttrykk, men man behøver ikke derfor [68] jazznytt virke timid når det innimellom legges opp til rytmisk kontrast. Petter Pettersson LARS MØLLER «Phobia» STUNT RECORDS STUCD 10142 Lars Møller er hyperaktiv, men dette er faktisk hans første kvartettutgivelse i eget navn siden Lars Møller Groups «Centrifugal» (2001). I mellomtida har han fått stipend fra den danske stat, penger han blant annet har brukt til å perfeksjonere seg innen såkalt kvarttoneteknikk. Etter en telefon til Petter Wettre, gjør jeg et forsøk på å folkeliggjøre: Mens vår skala består av tolv toner, opererer eksempelvis klassisk indisk musikk med 24 – hvilket innebærer at der våre ører har blitt opplært til å gjenkjenne en skala oppdelt i halvtoner, opererer den indiske med kvarttoner. Denne skalaen har altså et tonetrinn mellom G og G#! Reint teknisk er dette problemfritt for strykere og trombonister, som jo per definisjon kan skli som de vil fra den ene tonen til den andre. Den som imidlertid lærer å spille saksofon her hjemme, må fort finne fram til forskjellen i fingersetting mellom G og G#. Men den imellom – altså kvarttonen – det er en helt annen historie, en del av et toneunivers som for de fleste utøvere kort og godt er ikke-eksisterende. Ifølge Wettre er det mange andre enn Møller som benytter metoden (selv om dansken antageligvis har jobba så mye med den, at han nesten har gjort den til «sin»), for eksempel Michael Brecker. («Men han spiller så fort at nesten ingen legger merke til det».) Ved første gangs gjennomhøring av «Phobia» innrømmer jeg å ha overhørt fenomenet. Dette låter med andre ord ikke «Ravi Shankar på fretless sitar». Men etter å ha satt meg inn i saken, hører jeg faktisk temmelig klart og tydelig at det her foregår «mystiske» saker. Og det sier vel seg sjøl, at når du har 24 toner til disposisjon istedenfor 12 – ja, så utvider mulighetene seg? Alt dette er selvfølgelig en invitasjon i seg sjøl til å gå til anskaffelse av «Phobia». Men enda mer vesentlig: Plata er glimrende. Dansk/tysk samarbeid (Thor Madsen - gitar, Robert Landfermann – bass og Jonas Burgwinkel - trommer) på sitt ypperste, i kategorien moderne jazzmusikk uten drahjelp av annet enn helt tradisjonelle instrumenter. Hva soundet angår, kunne dette like gjerne vært spilt inn på 60-tallet. Det musikalske derimot, har et klokkeklart stempel av det 21. århundre. Arild Rønsen LUCAS NIGGLI BIG ZOOM «Polisation» INTAKT 174 Platetittelen «Polisation» er ikke et ord som betyr noe, før man selv legger noe i det. Første del kan vel vise til et mangfold (poly-) i musikkens uttrykk, men siste del forekommer meg akkurat like kryptisk, eller i all fall underfundig, som musikken selv forekommer. Det er den sveitsisk bosatte trommis Lucas Nigglis prosjektgruppe «Big Zoom» som står bak sakene. Zoom var hans trio med tyskerne Nils Wogram på basun og Philipp Schaufelberger på gitar. Den ble «Big» med tilføyelsen av Caudio Puntin (cls) og Peter Herbert (b), som på denne nye plate er skiftet ut med freeimpro-veteranene, den amerikanske fløytenist Anne La Berge og den britiske basskapasitet Barry Guy. Dermed har Niggli oppnådd å dreie musikken lengre bort fra harmonibaserte seksjoner og mot en mer lydorientert arena. På platen skjer i realiteten en veksling mellom disse to musikalske posisjoner, som sammenkobles så umerkelig organisk at det kan virke som en intrigerende veksling (som på film) mellom spenning og forløsning. Likeså spennende de uforutsigelige innslag i musikken kan forekomme (eks.: de avsluttende kriblende overtoner i «Polisation I») likeså jublende blir man, når musikken river én inn i melodiske utbrudd og uimotståelig rytmisk dans (eks.: den lystsprengende calypsoaktige slutning i «Polisation III»). Alle fire stykker er fra Nigglis hånd skapt med klar formsans, men samtidig holdt åpen for musikernes utfoldelse både i ensemblet og som solister. Wogram gjør sterkest inntrykk med sitt nærvær i lydkoloreringen i ensemblet og sitt solospill over hele spektret, fra lyrisk varsomhet til ekspressiv vitalitet. La Berge glimrer også med så vel heftige som luftige koloreringer på tverrfløyten og diskret bruk av elektronikk, foruten at hun overrumpler med sensitiv bruk av bl.a. bitonalitet, growl, glissandi og orale lyder i sine fløytesoli. Schaufelberger bemerkes, som på den nye Pierre Favre-CD, for sitt intelligent klangkontrollerte gitarspill, og Barry Guy er med sin bass en urkraft i ensemblet og bygger katedraler med sine soli. Nigglis trommespill er selvsagt årvåkent og litt barokt med sin tørre klang – og kanskje tidvis litt for kantet. Men som «direktøren for det hele» skal han være velkommen på så vel resepsjonene som gjøglermarkedet. «Big Zoom» er langt større enn mannskapet lar ane. Bjarne Søltoft NORDIC CONNECT «Spirals» ARTIST SHARE AS0097 Det faktum at denne plata når Kongeriket over to år etter at den ble spilt inn, må bero på en sørgelig misforståelse. Dette er virkelig stilig, og det kan da ikke være så langt over grensa fra Sverige! Trompeteren Ingrid Jensen har bakgrunn fra Maria Schneider Orchestra, men mye tyder på at bandet hun har danna sammen med sin søster Christine ( på as, ss) kan bli hennes hovedbeskjeftigelse. De har med seg unge herremenn (Mattias Walin – bass og Jon Wikan på trommer), mens Maggi Olin regjerer på pianokrakken. Nordic Connect er så avgjort best når de «lar det stå til»; når de beveger seg så langt som mulig utafor de på forhånd vedtatte melodilinjene og skjemaene; når de ikke er nervøse for å få sletta midt i trynet. Og dette har ingen ting med elektrisk styrke å gjøre. De oppnår noen av sine kuleste uttrykk når Maggi Olin setter seg bak flygelet, og når Ingrid Jensen samtidig velger flugelhornet. Således blir Olins «Song for Inga» et høydepunkt – ikke minst i kraft av Christine Jensens aldeles glitrende saksofonspill. Og altså: Helakustisk. Likevel liker jeg dem best med Fender Rhodes som akkordleggende instrument. Når de virkelig gnistrer i denne utgaven, som i Ingrid Jensens «Earth Sighs», da går tankene til Miles Davis 1967. De er jo ikke der, og heller ikke i nærheten av Masqualero på sitt ypperste - men det burde være mulig å forstå hva jeg er ute etter å beskrive. Arild Rønsen MORTEN PEDERSEN «JapGaf» BAREFOOT RECORDS BFREC015 Den danske pianisten Morten Pedersens plate «JapGaf» er den første han gir ut i eget navn. Tidligere har han vært å høre i trioen The Mighty Mouse og Maria Faust Group for de som er godt kjent med dansk jazz. Pianisten tilhører det såkalte Barefoot-kollektivet som har sprunget ut av Vestjysk Musikkonservatorium (heter nå Syddansk Musikkonservatorium og skuespillerskole) i Esbjerg. Når først Morten Pedersen debuterer, så gjør han det skikkelig. «JapGaf» er nemlig et dobbeltalbum der den første er en duo-innspilling med ham selv og perkusjonisten Lisbeth Diers. På plate nummer to har Pedersen selskap av bassisten Thommy Andersson. Begge platene er glimrende eksempler på hva jazz handler om. Rytmikk og improvisasjon. Morten Pedersen og Diers/Andersson trek-
GEORG REISS KVARTETT «For All We Know» Georg Reiss (cl), Håkon Gjesvik (p), Torstein Ellingsen (dr), Audun Ellingsen (b) MJB6 Jeg siterer fra <strong>omslag</strong>et: «Dette er en plate laget for deg. Med gode melodier, lekende soli og behagelig lyd, har vi kun ett mål for øyet; at du skal ha lyst til å spille den en gang til». Det har jeg gjort ja, faktisk tre ganger i løpet av noen dager. Melodivalget er ganske krevende, bestående av standardmelodier som tidligere har blitt innspilt av mange av jazzens storheter, samt noen interessante komposisjoner, som Olle Adolphsons «Trubbel» (også innspilt av Asmund Bjørken på akkordeon så tidlig som i 1979). Georg Reiss har nå etablert seg som en av våre beste klarinettister innen jazz og annen rytmisk musikk. Han spiller fast med Magnolia Jazz Band, og er bandets selvsagte annonsør, med en humor som går i retning av «british understatement». Foruten å ha blitt påvirket av jazzen, har hans stil også en dragning mot jødisk/bulgarsk musikk (klezmer renner meg i hu). Noen typisk New Orleans-klarinettist er han ker hverandre fra skanse til skanse. I det ene øyeblikket voldsomt. I det neste sart og stille. Det er nok ikke noe for førstegangskjøperne av jazz. Til det er det nok både rytmisk og melodisk litt for langt unna pop/rock-sjangeren, men har du først knekt jazzkoden, er dette duojazz av ypperste format. Skal jeg velge mellom Diers og Andersson, velger jeg under tvil perkusjonisten og vokalisten Lisbeth Diers. Særlig på de låtene hvor hun også bruker stemmen, er det vanskelig å holde smilet tilbake. Jeg gleder meg allerede til oppfølgeren til denne strålende debuten. Roy Ervin Solstad JEREMY PELT QUINTET «The Talented Mr Pelt» HIGHNOTE 7216 Pelt har holdt kvintetten sin sammen i mer enn tre år, en prisverdig prestasjon, særlig tatt i betraktning at den inneholder et par av de mer ettertraktede musikerne i USA. I albumteksten skriver bassist Dwayne Burno at bandet lider når ett av medlemmene må ha vikar, fordi alle har utviklet seg til å bli «…the person that is NEEDED, not only wanted». Lett å forstå, bandet låter homogent, og temagrunnlaget er ofte komplisert i skiftende taktarter og sammensatt form. Selv om kvintetten behersker underlaget, kan dette være et tveegget sverd – det hender krevende strukturer ødelegger noe av flyten i improvisasjonene. Jeremy Pelts kvintett er blant de fremste når det gjelder fordypning i akustisk tradisjonsbasert samtidsjazz. Pelt på trompet og tenorist JD Allan spiller fulltonende kor med kompli- ikke, og hans spill passer derfor innenfor flere av jazzens stilarter. Han er også som en knakende god altsaksofonist(jeg savner en drager på saksofon). To av hans medmusikanter er kolleger fra Magnolia, pianisten Håkon Gjesvik og trommeslageren Torstein Ellingsen. Vi kjenner disse to som solide utøvere på sine respektive instrument, og de gir her Georg den støtten han trenger. Den store overraskelsen for meg er bassisten Audun Ellingsen. Rent og teknisk meget bra basspill. Det har kommet en ny generasjon jazzbassister som tydelig har fått god undervisning, og som blandet med gode talenter har skapt resultater. En spilletid på 50 minutter er akkurat passe for en plate med så pass liten besetning. Jeg gratulerer Georg Reiss og kvartetten med deres første plate, og henviser til de første linjene som Georg selv har skrevet. De stemte på en prikk! Trygve Hernæs sert og levende fraseologi som imponerende lekent forholder seg til alle rytmiske utfordringer. Pianist Danny Grissett er en dyktig Hancockianer i akkompagnement og soli, og Cleaver et polyrytmisk kraftsenter. Alt utføres med full kontroll, men innimellom får i alle fall denne lytter en følelse av safe modal-liring. I slike stunder minnes jeg da salige Art Blakey midt i et kontrollert Wynton Marsalis-kor freste fra trommestolen: «Make a mistake!». Men bevares – dette er bra, ut fra bandets målsetning veldig bra. Har du sans for gammel Miles og Blue Note, finner du ikke mye som overgår Pelt-kvintetten på denne siden av årtusenskiftet. Savner du Freddie Hubbard, kan Pelt kanskje hjelpe på abstinsensen, særlig i avslutningslåta «Davis and Goliath». Den er en fest, og her høres det faktisk ut som gutta svetter litt. Innspillingen er gjort i Rudy van Gelders berømte Englewood-studio – et kvalitetsstempel i seg selv – så det er bare så vidt jeg tør skrive at jeg synes pianolyden noen steder er litt flat. Petter Pettersson POEME «Idyll» POEME POPCD01 Poeme er en svensk kvintett som gjør «jazz på svenska» med tekst. Vokalisten Evamarie Agnelid og pianisten Peter Schyborger utgjør grunnstammen i bandet, og de har samarbeidet som duo i snart 15 år. Men det er først nå de har beveget seg inn i platestudioet for å gjøre en CD. Med seg i studioet hadde de saksofonisten Joakim Mildner, bassisten An- ders Jormin og trommeslageren John Löfcrantz-Ramsay, og det høres ut som de har hatt en hyggelig stund i studioet i Göteborg høsten 2009. For et par år siden skrev undertegnede en panegyrisk ros av platen «Genom varje andetag» begått av pianisten Anders Widmark og vokalisten Helen Sjöholm. Når jeg hører på Poeme, får jeg en fornemmelse av at Widmark og Sjöholm lurer litt for mye i kulissene. Stemmen til Agnelid er ikke ulik Sjöholm og pianospillet ligger ikke veldig langt fra Widmark. Derfor blir det også litt vanskelig å bedømme denne plata objektivt. «Genom varje andetag» var en av de vakreste platene som kom i 2003, derfor blir sammenligningen med «Idyll» muligens litt urettferdig. Kompet er et av de beste som er å oppdrive innenfor denne type musikk, pianospillet er flott og stemmen til Agnelid er åpen, klar og vakker. Men jeg synes kanskje ikke platen har like mange melodier som utmerker seg. For visejazzelskere med en hang til svenske sangerinner, er dette en innertier. Og for den som vil høre strøkent basspill gjort av en av våre sterkeste stemmer på det store instrumentet, er denne innspillingen en god studie. Jan Granlie ERIC REED «The Dancing Monk» SAVANT 2108 Det er Thelonious som danser på denne CDen, der pianist Eric Reeds trio tar for seg åtte kjente Monkkomposisjoner og en tribute-låt (tit- ANMELDELSER telmelodien). Reed satt i Wynton Marsalis’ band i fem år, og har ellers bakgrunn fra bl.a. Freddie Hubbard og Joe Henderson. Monks komposisjoner og pianospill er to sider av samme sak – en egen og særpreget dialekt innen jazzens språk, et jazzens sognamål. Mange kan spille Monks melodier med dialektiske målmerker, men når du har gjort det – hva så? Skal du forsøke å utvikle dem på samme målføre, eller – for å bruke en kanskje ikke hundre prosent treffende metafor – gå over til bokmål og dermed normalisere musikken og fjerne særpreget? Det dreier seg om bl.a. voicinger, nyanseringer, småskakke arpeggioer samt en del mer udefinerbare elementer. Monk sa selv: «Jazz is my adventure. I’m after new chords, new ways of syncopating. New figures, new runs. How to use notes differently». Reed forsøker å bruke toner annerledes. Det dufter Monk av hans utvikling i for eksempel «Blue Monk» (kanskje ikke det vanskeligste), «Ask me Now» og til dels også «Pannonica» (sannsynligvis litt verre.) Selv om han bruker Monks språk, lykkes han å fortelle egne historier. Andre ganger, særlig i balladetempi som på «Ruby my Dear», er det lettere å havne i et mer konturløst boplandskap. Likevel er den dansende Monk – Reed mener det bør danses mer til jazz – et tight og fint album, der Ben Wolfes bass og Mc Clenty Hunters trommer, med elastisk drivende vispespill og til dels morsomme cymbalaksentueringer, bidrar til et personlig statement i Monks ånd. Petter Pettersson jazznytt [69]
Page 3 and 4:
Lizz Wright på Kongsberg Jazzfesti
Page 5 and 6:
Så er vi endelig ferdig med det fo
Page 7 and 8:
TOMASZ STANKOxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
Page 9 and 10:
SCOFIELD, MENDOZA, HADEN, PEYROUX M
Page 11 and 12:
JESPER ZEUTHEN MED ÅRETS PLATE I D
Page 13 and 14:
Foto: Ann Iren Ødeby jazznytt [13]
Page 15 and 16:
jazznytt [15]
Page 17 and 18: jazznytt [17]
Page 23 and 24: - Hva jazzpublikumet vil tenke? Jeg
Page 27 and 28: - Låten «Piano Break Song» hadde
Page 29 and 30: ETHAN IVERSON OG DO THE MATH Ethan
Page 31 and 32: hadde også jobber live og var gans
Page 33 and 34: morsom tilbakemelding fra en anmeld
Page 35 and 36: fra våre brukere, som fullroser ko
Page 37 and 38: OSLO JAZZ CIRCLE - JAZZOASE FOR VOK
Page 39 and 40: Tromsø storband under innspillinge
Page 41 and 42: TIPS TIL BEDRE FESTIVALSIKKERHET Fr
Page 43 and 44: musikkformen, der de bruker litt s
Page 45 and 46: øvrig også i en spontan musikkgru
Page 47 and 48: Like før hadde Rolv Wesenlund kast
Page 49 and 50: MARION BROWN [08.09.1931 - 18.10.20
Page 51 and 52: tinental trio med røtter i Austral
Page 53 and 54: litt senere i uka: Vi slipper i all
Page 55 and 56: jakke Keith Richards og Mick Jagger
Page 57 and 58: ERNESTINE ANDERSON «Nightlife» HI
Page 59 and 60: EPLE TRIO «In The Clearing. In The
Page 61 and 62: spennende intervallspring. Begge er
Page 63 and 64: OLGA KONKOVA «My Voice» Olga Konk
Page 65 and 66: ek, Arild Andersen og Jon Christens
Page 67: NORDNORSK JAZZSENTER ISBN: 97882818
Page 71 and 72: PI RECORDINGS - FEM KONKRETE KREATI
Page 73 and 74: TRONDHEIM VOICES «Improvoicing» S
show all

omslag 02 2011:omslagsmal.qxd - Jazznytt

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?