omslag 02 2011:omslagsmal.qxd - Jazznytt

Recommendations

Info

UTENRIKS «Brunborg values space, clarity, intencity and meaning while Taylor has a technique that is so wedded to taste that everything he plays is worthy of repeated listening.» I Down Beats marsutgave har man anmeldt Trondheim Jazzorkesters plate «Triads And More» med Eirik Hegdal og Joshua Redman (MNJ), og her skriver Yoshi Kato følgende: «This recordings and at his gigs, saxophonist Joshua Redman has built up reputation for emerging himself in diverse settings. Performing unaccompanied? Check. Leading a quintet with two double bassists and two drummers? Affirmative. Being a co founding member of the all-star SFJAZZ Collective? Sure. Still, few would have anticipated this recording with Norway’s Trondheim Jazz Orchestra (TJO). Redman was the artist-in-residence at the 2006 Molde International Jazz Festival, where he played with the 12-piece TJO. The parties reunited two years later for more concerts in Scandinavia as well as a recording of the works, which were composed by fellow saxophonist and co-leader Eirik Hegdal. The orchestra consists of jazz and classical alumni of the University of Trondheim and currently fields a guitar-double bass-drums rhythm section as well as woodwinds, brass and strings. The centerpiece of «Triads And More» is a fourmovement, 20-plus minute «Blind Marching Band» suite that kicks off the album and, curiously, is concluded on the second-to-last track. «The Opening» commences with Redman’s tenor assuredly floating over a semi-cacophonous bed of horns, strings and drums. «Flow Away» mixes a hearty sax trio passage with Redman and Hegdal battling it out on tenor and baritone saxophone, respectively, and superb comping from the rest of the orchestra. The stunning «Eroiki» features some of Redman’s most beautiful tenor playing to date, while on the title track Redman demonstrates how effortlessly he can stretch - and play – out». AllAboutJazz sin medarbeider, Jay Collins, har hørt på Jørn Øiens plate «Digging In The Dark» (BOLAGE) og her skriver han: «Ah, the tried and true piano trio format. So many, many entrants, so few exceptional releases. From Norway’s distinc tive Bolage label, this ten song outing brings forth a consistently engaging and invigorating trio comprised of Øien in the company of bassist Per Zanussi and drummer Torstein Lofthus. A trio capable of marching on full steam or looking inwards with melodic beauty, this enticing affair easily keeps ones interest, and then some. From the outset, Lofthus proves to be a riveting barnstormer who is often the centerpiece, demonstrating his «all that and the kitchen sink» methodology on the probing opening, «It Shall Be Obvious,» as well as framing the textural group rumblings on «The Moment of Truth» or oblique kitwork on «Nothing To Lose.» Rest assured that despite the fact that Øien is greatly indebted to the contributions of his equal and sensitive partners, Zanussi and Lofthus, Øien is the prominent draw. With the gift of being able to engage a listener by gracefully pulling away layers of each melodic core, Øien’s playing is beautifully compelling throughout. Distinct examples include the rich, picturesque hues of «Send In The Clown,» while Øien also calls forth Jarrett-like skills on the elegant «Digging In The Dark.» Speaking of dexterity, «Paradise Blind» is Exhibit A of his skill set, with an accomplished athleticism that demonstrates his vibrant technique, though Øien is equally at home in sparse environs like «The Tea Is On Me.» With a finale dedicated to the ECMish beauty of the pastoral «Hymn,» Øien and his cohorts, certainly not known quantities appearing on international mar quees, offer a constantly brilliant record. One of the year’s best that firmly calls into question what one might consider a «typical» Jazz piano trio outing». Jazzwise’s Stuart Nicholson har i bladets februarutgave bl.a. anmeldt trioen Meadows (Tore Brunborg, Thomas Strønen og John Taylor) plate «Blissful Ignorance» (EDITION), og gitt dem fire av fem stjerner. Han skriver bl.a.: «Neither saxophonist or pianist are celebrated in their respective homelands in a way that reflects their enormous artistry, yet in combining their resources they have created a classic where both musicians produce some of their finest work on record. Brunborg values space, clarity, intencity and meaning while Taylor has a technique that is so wedded to taste that everything he plays is worthy of repeated listening. From Brunborg’s opening «Badger» through to Taylor’s «Ritual», this is ab album of sublime creativity that will stand the test of time». En like stor tilhenger av norsk jazz som Nicholson, er kanadiske John Kelman, som er en flittig markedsfører av norsk jazz på hjemmesiden til AllAboutJazz. Han har skrevet anmeldelse av BMX (Njål Ølnes, Per Jørgensen, Thomas T. Dahl og Øyvind Skarbø) sin plate «Bergen Open» (NORCD), og her skriver han bl.a. følgende: «The two-disc «Bergen Open» is predominantly about collective improvisations - the 47-minute title track occupies the entire first disc, while the 19minute «Bergen Open & Closed» finishes off the second disc. Four shorter pieces by Ølnes range from the quirky, pulse-driven «Snoopy» to the more ethereal, «Follow,» a largely subdued tone poem that’s closer in complexion to Motian’s trio - especially with Skarbø’s more textural playing and a temporal flexibility definitive of so many Norwegian drummers - that captures a sense of Norwegian folklorism with Dahl’s gentle finger-picking, that contrasts with Frisell’s atmospheric «Americana». Dahl is a largely more direct and less effects-driven player than Frisell which, combined with Skarbø’s penchant for explicit rhythm, gives tracks like «Giraffe» real forward motion, though the guitarist does broaden his soundscape with a pitch shifter, lending BMX some lower register oomph. Ølnes move from gentle lyricism on «The Beauty of Bath» to greater extremes on «Bergen Open,» which, like «Bergen Open & Close,» is culled from studio sound checks remarkable, then, in their feeling of structure and intent. Jørgensen’s unfettered but measured abandon throughout the set is one more reason why this Norwegian icon deserves greater international acclaim, occasionally Stuart Nicholson i Jazzwise om Tore Brunborgs innsats på den nye plata til Meadow putting his horn down for a darbuka (goblet drum), or for the same plaintive singing that made his performance at Tampere Jazz Happening 2010 such a highlight. Paul Motian ‘s trio may be at the root of BMX, but its greater energy, more defined rhythms - groove, at times, even - and largely less ethereal nature make «Bergen Open» another late 2010 release that deserves not be overlooked.» AllAboutJazz har også tatt for seg Petter Wettre og Audun Kleives «The Only Way To Travel 2» (HOUSEHOLD RECORDS), som bare er ute på nettet og på en original minnepinne. Om dette verket skriver Mark Corroto følgende: «Saxophonist Petter Wettre cannot help but draw many references to the great Sonny Rollins. It’s his sound - a big, warm voice with muscular articulation. On the download-only «The Only Way To Travel 2», he teams up with drummer Audun Kleive, to reprise «Volume One» (2000), made ten years ago. With «Medley,» it’s only Wettre’s horn that’s heard; a transport back to 1959 and the sounds of someone practicing on New York City’s Williamsburg bridge. If there were such a thing as a digital recorder back then, it might just have sounded like Wettre’s «Medley.» The unhurried saxophonist travels through a measured journey of «Mob Job» and «The Blessing,» by Ornette Coleman; «Trinkle Tinkle» and «Pannonica,» by Thelonious Monk; «Naima,» by John Coltrane; and Sammy Fain and Bob Hilliard’s «Alice In Wonderland.» Wettre’s keypads can be heard engaging, as well as his breaths, as he seamlessly stitches together the now-familiar melodies into a thoughtful rumination on the music of a half a century ago. Gone are the controversies of the New Thing, and the eccentric Monk. It may have taken decades, but the music is now comfort food to those who have survived the jazz revolution. In the hands of Wettre, the notes of these songs act as a nourishing repast of sound.» Professor Stuart Nicholson har også vært igjennom Trygve Seim og Andreas Utnems «Purcor: Songs for Saxophone and Piano» (ECM). I Jazzwise skriver han bl.a. «... and this collection of folk songs, theatre music, originals and spontaneous improvisations emerges from what Utnem calls «improvised church music,» that dates back to the duo’s original assosiation playing music for church services. Although Utnem does not have a jazz background, being a church musician and composer of music for theatre and TV, his sure sence of melodicism, phrasing and touch see him ay one with Seim’s breathy yet warm tone and beautifully sculpted phrasing. This is music that flies beyond convenient pigeon-holes, yet its strong improvisational element and the sensuous way in which melodies are shaped and re-shaped make this perhaps Seim’s finest work for the ECM label».
ERNESTINE ANDERSON «Nightlife» HIGHNOTE RECORDS HCD 7213 Tradisjoner er diskutable. Enten skal de bli tatt vare på eller så skal de brytes og uansett vil alltid noen være uenige. Selv må jeg stå inne for et uhellig forhold til tradisjonene, særlig innenfor musikk og især innenfor jazz. Tradisjon er motpolen til innovasjon og i noen tilfeller det samme som stagnasjon, skal vi sette det på spissen. For Ernestine Anderson handler det ikke om innovasjon, og kanskje er det ikke riktig å snakke om tradisjon heller. Men hun bærer på en historisk ballast som går tilbake til, ja, andre verdenskrig, og har altså nå kommet med nok en utgivelse bestående av tre liveopptak, det siste lydfestet i en alder av 82 år. Fordi amerikansk mainstreamjazz har fått et illeluktende stempel her til lands, hvor vi etter sigende utøver jazzen så impresjonistisk at hissige meninger om det motsatte forfattes på lederplass, var jeg programforpliktet til å virke skeptisk til det glorete coveret som viste en aldrende syngedame på platen med undertittelen «Live at Dizzy’s Club Coca-Cola». Tatt opp på selveste Jazz at Lincoln Center – kan det bli mer amerikansk? Tenke seg til. Men hva skjer når det kritiske blikket må se seg tilslørt av en sublimt overbevisende stemme? Alt det jeg lekser opp her, er og blir bare ord. Det Ernestine driver med er kjerne. Hun ønsker verken å bevare eller å fornye, hun utøver kun det hun kan best. Og det med en kvintett som utgjør et saftig komp, som pøser på med det de kan best, nemlig å spille den jazzen mange av oss europeere avskriver. Et nøkternt grunnkomp med en klinisk stramhet og tenorist Houston Persons altfor hyppige standardlåtsitat i hvert abonner på jazznytt www.jazznytt.no HVEM ANMELDER PLATER I JAZZNYTT? Flere av våre lesere har etterlyst en kort presentasjon av hvem som skriver anmeldelser i Jazznytt. Dette ønsket etterkommer vi selvsagt, og har til nå presentert Petter Pettersson, Johan Hauknes og Svein Magnus Furu. I dette nummeret er turen kommet tilxxxxxxxxxxxxxxxxxxx x x x x x x x x x x x x x x x x x x x x x x x x ARILD RØNSENxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Arild Rønsen har vært innenfor musikkjournalistikken i mange år. Alltid med en sylskarp penn, selv om mange mener at han ikke alltid treffer målet (eller skiva). Han er født i 1955, og har drevet musikkavisen Puls nesten fra da av. Av og til påberoper han seg å være musiker også (i alle fall i følge Wikipedia), hvor han omtales som pianist (!). I den senere tiden har han satt i gang en temmelig heftig diskusjon om anmelderi i Jazznytt, etter sin «slakt» av Sonny Rollins-konserten i Molde i fjor sommer.xxxxxxxx Musikalsk må han regnes som en rocker, og når han an- eneste kor – det er virkelig parodiske tilstander å ta del i her. Men så swinger det altså aldeles heftig. Jeg erkjenner at den stumme skeptisismen har snudd til å bli en anerkjennende anmeldelse, i det minste i denne omgang. For nei, dette ble overhodet ikke for ille. Ole Albrekt Nedrelid AUDUN AUTOMAT «Inside the Beehive» Audun Ellingsen (b), Jørgen Mathiesen (ts, ss), Erlend Slettevoll (rhodes), Ole-Thomas Kolberg (dr) PLING006 Hva kan man forvente å finne inne i en bikube? Et svevende surr av individuelle stemmer eller kollektivt arbeid mot et felles mål? Skal man se på Audun Ellingsen som den late dronninga som blir oppvartet av sine små droner som jobber for harde livet? Assosiasjonene er mange og stemmer i forbausende liten grad med virkeligheten, men hvis man hører på musikken til kvartetten Audun Automat er det sterkt samarbeid med innslag av store individuelle friheter som kjennetegner det lille kollektivet. Bier har uansett en lei tendens til å stikke, mens de fire bare stikker av gårde, og det i et forrykende tempo. Tenormann Jørgen Mathiesen kjenner vi fra Zanussi 5 og The Core, og hans karakteriske Coltrane-wailing i samspill med Erlend Slettevolls rytmisk intrikate og hardtsparkende keyboardtraktering løfter plata adskillige hakk. Enkelte anmeldere ville sikkert trukket trådene bakover i historien til Miles Davis som gikk elektrisk på 70-tallet med McLaughlin, Corea og Liebman. Jeg syns de nyere «Elephant 9» eller «Møster» ligger vel så mye oppe i dagen. Fellesnevnere: rocketrommer, fuzzrhodes, et sabla driv og masse trøkk. Uansett, det er godt å høre på folk som virkelig vet hva de driver med! Svein Magnus Furu Gard Nilssen i Cortex i draget CORTEX «Resection» Thomas Johansson (tp), Kristoffer Berre Alberts (s), Ola Høyer (b), Gard Nilssen (dr) BOLAGE BLGCD014 Av og til, rett nok ikke så veldig ofte, men av og til så ramler det inn CDer man ikke har det fnugg av peiling på før man setter den i omdreining i spilleren. Enten forblir plata nærmest ukjent. Man spiller den, og så havner den i den store bunken – eller man blir sittende med ørene på stilk og utbryter ord og uttrykk som ikke passer seg på trykk i et dannet tidsskrift. Cortex’ debutplate er uten tvil en av de sjeldne som havner blant de siste! For dette er råtøft! Her raser man av gårde i et landskap i skjæringspunktet mellom Atomic og The Core pluss noen doser gammel Ornette Coleman. Unge musikere uten vett på å «roe reka». Energi som overgår en middels kraftstasjon, og et spill som fascinerer noe voldsomt. Alle komposisjonene er gjort av trompeteren Thomas Johansson, men det kan høres ut som om alle fire har hatt mer enn en finger med i utformingen. melder jazz sammenligner han det meste med The Beatles. Pink Flyd eller Rolling Stones. Ved siden av å skrive for Jazznytt, skriver han også jevnlig i Klassekampen, på www.puls.no og på sin egen hjemmeside, Han er også tett inne i «baktroppene» i Vålerenga, hvor han bl.a. redigerer klubbens hjemmesider, og figurerer som ballhentertrener (!).xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Han var redaktør i rockemagasinet Puls i flere år, og er nok muligens noe miljøskadet etter det. I tillegg er han en flittig samfunnsdebatant, og hver gang NRK trenger en til å live opp debattene med saftige innspill, ringer de Rønsen, og han kan diskutere alt fra Petter Nordtug til distriktspolitikk med Per Olav Lundteigen (!)xxxxxxxxxxx I 1983 var han med på plateutgivelsen «Midt i byen» (Kolibri), samt «The Rønsen Tapes» noen år etterpå. Han står også ansvarlig for bøkene «Enga innside» (2004) og «Gullenga innside» (2006). ANMELDELSER Trompeteren Thomas Johansson spiller i en slags «sprukken» stil, ikke langt unna Magnus Broo og Don Cherry. Kristoffer Berre Alberts har hele skalaen til Kjetil Møster inne i sitt illsinte horn. Ola Høyer gjør så godt han kan med å følge med i svingene og Gard Nilssen er lokfører med solid enevelde bak trommene. Bare tidvis viser de en viss «folkeskikk» og roer ned en smule, men det varer aldri lenge. Snart er de på ADHD-giret igjen. Men også når de går stille i dørene er det energisk og flott. Sjeldent flott! «Resection» er rett og slett en av de største musikalske overraskelsene jeg har fått servert siden førsteutgivelsen til Atomic. Alt er gnistrende spilt og enormt bra! Cortex har med sitt debutalbum for alvor etablert seg i toppen av den norske og internasjonale jazzen! Klubber og festivaler: Sett de unge herrer i arbeid! Det er en ordre! Jan Granlie
Page 3 and 4:
Lizz Wright på Kongsberg Jazzfesti
Page 5 and 6: Så er vi endelig ferdig med det fo
Page 7 and 8: TOMASZ STANKOxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
Page 9 and 10: SCOFIELD, MENDOZA, HADEN, PEYROUX M
Page 11 and 12: JESPER ZEUTHEN MED ÅRETS PLATE I D
Page 13 and 14: Foto: Ann Iren Ødeby jazznytt [13]
Page 15 and 16: jazznytt [15]
Page 23 and 24: - Hva jazzpublikumet vil tenke? Jeg
Page 27 and 28: - Låten «Piano Break Song» hadde
Page 29 and 30: ETHAN IVERSON OG DO THE MATH Ethan
Page 31 and 32: hadde også jobber live og var gans
Page 33 and 34: morsom tilbakemelding fra en anmeld
Page 35 and 36: fra våre brukere, som fullroser ko
Page 37 and 38: OSLO JAZZ CIRCLE - JAZZOASE FOR VOK
Page 39 and 40: Tromsø storband under innspillinge
Page 41 and 42: TIPS TIL BEDRE FESTIVALSIKKERHET Fr
Page 43 and 44: musikkformen, der de bruker litt s
Page 45 and 46: øvrig også i en spontan musikkgru
Page 47 and 48: Like før hadde Rolv Wesenlund kast
Page 49 and 50: MARION BROWN [08.09.1931 - 18.10.20
Page 51 and 52: tinental trio med røtter i Austral
Page 53 and 54: litt senere i uka: Vi slipper i all
Page 55: jakke Keith Richards og Mick Jagger
Page 59 and 60: EPLE TRIO «In The Clearing. In The
Page 61 and 62: spennende intervallspring. Begge er
Page 63 and 64: OLGA KONKOVA «My Voice» Olga Konk
Page 65 and 66: ek, Arild Andersen og Jon Christens
Page 67 and 68: NORDNORSK JAZZSENTER ISBN: 97882818
Page 69 and 70: GEORG REISS KVARTETT «For All We K
Page 71 and 72: PI RECORDINGS - FEM KONKRETE KREATI
Page 73 and 74: TRONDHEIM VOICES «Improvoicing» S
show all

omslag 02 2011:omslagsmal.qxd - Jazznytt

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?