omslag 02 2011:omslagsmal.qxd - Jazznytt

ANMELDELSER
spennvidden i musikken stor og kan
illustreres med de stilistiske motpoler
i spor 3 og 4, der først «Rollin’
Vamp» er et groovy forløp med en
ostinat bassfigur og en klar metrikk
bak Lakes besindige altsaksofon,
hvoretter «Art 101» primært utfolder
et instrumentalt lydlandskap
med stigende dramatisk intensitet.
De tre musikere er imponerende
samspilte og overalt lyttende og bevisste
om sine innspill. Og både
Weber og Ulrich spiller sine instrumenter
med et avslappet nærvær
som var de født i jazzens hjemland.
Slik fremstår trioen som en perfekt
ramme for Oliver Lakes konsoliderende
og modne musikk, som rommer
både sangbare, dansante og
reflekterende kvaliteter.
Bjarne Søltoft
HELGE LIEN TRIO
«Natsukashii»
Helge Lien (p), Frode Berg (b), Knut
Ålefjær (dr)
OZELLA OZ036CD
«Hello Troll» fra 2008 ga Helge
Lien Trio spellemannpris, yatzy i 6ere
og plata ble kalt «kanskje den
sterkeste norske pianotrioplata noensinne»
av Terje Mosnes i Dagbladet.
På plata som presumptivt ble
titulert av Music Export Norway
viser trioen seg fra sin mest lekne og
utforskende side. På «Natsukashii»
tar de noen skritt tilbake, inn i meditasjonen
og ettertanken.
«Natsukashii» er, ikke overraskende,
japansk og er i følge mer
eller mindre sikre kilder et uttrykk
for en nostalgisk følelse, hvor fortiden
fremkalles slik man husker den,
ikke nødvendigvis slik den faktisk
var. Et noe kryptisk utgangspunkt
for en jazzplate, men følelsen av
tilbakeblikk og melankoli er så absolutt
tilstede. Den sterke driven og
nerven som preger forløperen, er
her forlatt til fordel for et mer neddempet
lyrisk uttrykk i Tord Gustavsen
/ Espen Eriksen-stil. Den
kjølige nordiske pianotrioen med
bekymringsrynke i pannen og mollstemt
orgelpunkt. Hørt det før?
Men det er ikke alt som er like forutsigbart
som låtene «Bon Tempi»
og «Sceadu». På «E», som i likhet
med alle de andre låtene er signert
Lien, settes innsatsviljen og tempoet
opp og trioen glimter til som de har
vært kjent for å gjøre. På «Hymne»
(først utgitt på trioens debut fra
2001) hører vi ekko av Griegsk folklore,
den rytmiske «Umbigada» er
en interessant sak med et utfordrende
motiv, men blir med sine
drøye 2 minutter som parentes å
regne i sammenhengen. «Small No
Need» (temaet er basert på intervallet
liten none) er friskere og løfter
helhetsintrykket på en plate som
[66] jazznytt
ikke innfrir forventningene helt. De
mer anonyme låtene tråkker langs
vel oppgåtte stier, slik at nostalgien
for meg blir uttrykk for en lengsel
etter den forrige plata. Eller «Natsukashii
Hello Troll» (Gode gamle
Hello Troll) som japanerene ville
sagt det.
Svein Magnus Furu
MACROSCOPIA
«Macroscopia»
MÉTIER RECORDS MJ0403
Bak dette bandnavnet og denne
skiva skjuler saksofonisten og
trompeteren David Carter, basunisten
Claire deBrunner, gitaristen,
oudisten og perkusjonisten Ken Silverman
og bassisten Tom Zlabinger
seg. De tilhører alle New Yorks undergrunnmiljø
– et miljø med like
nær tilknytning til samtidsmusikk
som til frijazz.
Presseskrivet forteller om lange og
innholdsrike karrierer for de fleste
av de fire. Til tross for det er dette
første gang jeg støter på de fleste
navnene og musikken de skaper. Om
det sier mye om meg eller om de involverte
vet jeg ikke, men svært sentrale
kan de ikke ha vært uansett.
Besetninga og dermed den musikalske
sounden er høyst spesiell. Alle
fire får anledning til å fortelle hvem
de er underveis, men det er det kollektive
uttrykket som hele tida er i
fokus. All musikken er unnfanga
spontant og alle er gode lyttere og
ditto instrumentalister.
Til tross for det så rører ikke musikken
meg i noen særlig grad. Den flyter
stille framover uten at det skjer
for mye underveis – et paradoks i en
totalt fri ekskursjon. De som trives i
stilleflytende landskap der det skapes
makroskopisk musikk finner sikkert
mye mer enn meg her.
Tor Hammerø
MARILYN MAZUR GROUP
«Tangled Temptations & The
Magic Box»
STUNT RECORDS STUCD 10162
Marilyn Mazur ser kanskje ikke så
vilter ut, men gi henne et par trommestikker,
så skal jeg love deg fyrverkeri.
Den dansk-amerikanske
perkusjonisten har bodd i Danmark
siden seks-årsalderen, og har siden
debuten i slutten av tenårene spilt
med både Palle Mikkelborg, Miles
Davis, Gil Evans, Wayne Shorter og
vår egen Jan Garbarek for å nevne
noen få. «Tangled Temptations &
The Magic Box» er en dobbelt-cd
der den første, «Tangled Temptations»,
er et live-opptak fra 2009-versjonen
av Cantabiles teaterstykke
«Beggars Opera». Den andre, «The
Magic Box», er studioopptak av et
utvalg av gruppens konsertmateriale.
Med seg i bandet har Mazur
saksofonist Fredrik Lundin, gitarist
Krister Jonsson og bassist Klavs
Hovman. Morsomst er denne dobbeltplata
når Mazur selv står i fokus.
Det er og blir hun som er stjerna på
laget, selv om både Lundin, Jonsson
og ikke minst Hovman ikke skjemmer
bort kvartetten de heller. Albumet
er for øvrig svært variert, fra
mer eller mindre melodiøs blues og
funk-inspirert jazz til nærmest reinspikka
rock, slik som riffet rett etter
trommesoloen på «Sage Passion».
men her er også varere partier hvor
Fredrik Lundin høres ut som Jan
Garbareks ukjente fetter. Etter min
mening er live-plata absolutt den
mest spennende av de to. Den har
den umiddelbare nerven som studio-opptaket
til tider kan mangle litt
av.
Roy Ervin Solstad
IVAN MAZUZE
«Maganda»
IMAZUZE MUSIC/IMCD001
Han skifter band fra låt til låt, men
holder et visst tak i trommeslagerne
Frank Paco og Kevin Gibson, samt
bassisten Lukas Khumalo.
Vi befinner oss i avdelinga for skoleflink,
velfrisert og pen jazzmusikk.
Lydbildet – spesielt keyboardet - er
ofte likt hva Miles Davis skapte med
sitt «Tutu»-band, og da nærmer vi
oss selvfølgelig også Weather Report
– i balladehumør, vel å merke.
I mine ørere blir dette alt for friksjonsfritt,
men slikt er jo en smakssak
– og jeg har ingen problemer
med å forstå at mange syns denne
typen musikk kan være vakker å låne
øre til. Utfordrende er den imidlertid
ikke.
Når Mazuze byr på vokale låter, går
det i fred og frihet og den slags –
«let’s try to find that little beautiful
peace in our hearts». Pent tenkt,
selvfølgelig, og veldig i tråd med det
musikalske budskap.
Nå veit du hva du skal kjøpe dersom
du skal arrangere et litt stilig champagne-selskap,
uten fare for å provosere
med bråkete musikk.
Arild Rønsen
DADO MORONI
«Live in Beverly Hills»
RESONENCE RECORDS RCD-1012
Man får mye for penga nå til dags.
«Live in Beverly Hills» inneholder
faktisk hele konserten Dado Moroni
og hans trio holdt i California i fjor
– både som lyd og bilde. Du kan
høre den, på CD – eller du kan
velge å ha den som konsertopptak i
stua, på DVD. (Kameraet er plassert
tett på, og resulterer i noe helt annet
og severdig enn et tilfeldig oppsatt
kamera ute blant publikum.)
Dado Moroni, egentlig Edgardo
Moroni, kom til verden i Genova,
Italia i 1962, men har tilbrakt store
deler av sitt liv i New Yorks jazzmiljø.
Pianotrioen er blitt hans spesialitet,
og han utfører øvelsen med
en touch av latin.
Han spiller fantastisk fint, og gjør
livet enkelt for sine medspillere
Peter Erskine (dr) og Marco Panascia
(dr) – som spiller like fantastisk
fint.
Bandlederen har sjøl skrevet mesteparten
av materialet, men gir plass
til «Einbahnstrazze» – komponert
av hans musikalske mentor, Ron
Carter.
Jeg har hatt denne plata som musikk
til arbeidet noen dager, velegna som
sådan. Men inntrykkene førte seinere
til at jeg faktisk brukte en times
tid foran tv-apparatet med den
samme musikken. Det oppfatter jeg
som et kvalitetstegn; en time med
Moroni er ensbetydende med lun
hygge.
Arild Rønsen
MOSTLY OTHER PEOPLE
DO THE KILLING
«The Coimbra Concert»
CLEEN FEED CF214CD
Den amerikanske kvartetten Mostly
Other People Do The Killing kan
på mange matter betegnes som et av
de minst tamme jazzensembler på
dagens jazzscene. Uten skrupler
eller hensynstagende harver de over
andre komposisjoner og stjeler som
ravner i hytt og pine uten skrupler.
Se bare på coveret på «The Coimbra
Concert», som er deres egen
versjon av coveret på Keith Jarretts
«The Köln Concert».
Bandet består av bassist og hovedkomponist
Moppa Elliot, trompeteren
Peter Evans, saksofonisten Jon
Irabagon og trommemaskinen
Kevin Shea.
På «The Coimbra Concert» møter
vi dem på to CDer live fra Jazz ao
Centro Festival i Coimbra i Brasil i
mai i fjor. Musikken kan på mange
måter beskrives som et slags Ingrid
Espelid Hovig-stunt, hvor man tar
ingredienser fra de siste 50 årenes
jazzhistorie og hiver det i gryta og
setter det på kraftig oppkok i en
times tid. Ut kommer en blanding
av Atomic på syre, Charles Mingus i
gleden, en rettrygget Ornette Coleman
og Art Ensemble of Chicago på
en god dag. Elementer vi er sikre på
å ha hørt før dukker jevnlig opp,
men ikke lenge nok til at vi kan
identifisere dem. De raser av gårde
på høyoktan, bare avbrutt av Moppa
Elliots inn- og outroer. Alle musikerne
er dyktige til fingerspissene,
og i motsetning til en del andre
band fra Sambandsstatene går disse
fire herrene framover og er ikke så
veldig opptatt av hva som har skjedd
tidligere innenfor den amerikanske
jazztradisjonen.
Å sammenligne dem med Atomic