omslag 02 2011:omslagsmal.qxd - Jazznytt
omslag 02 2011:omslagsmal.qxd - Jazznytt
omslag 02 2011:omslagsmal.qxd - Jazznytt
You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
EPLE TRIO<br />
«In The Clearing. In The Cavern»<br />
Andreas Ulvo (keys), Sigurd Hole (b), Jonas Howden Sjøvaag (dr, elec)<br />
NORCD1099<br />
Eple trio har vore på vitjing ei<br />
vekes tid hjå Sjur Miljateig og<br />
Peder Kjellsby djupt inne i dei<br />
svenske skogane. Dette har det<br />
blitt dobbel-CD av. At det er blitt<br />
dobbel-CD kan ein undrast over, for den samla<br />
speletida er ikkje meir enn 65 min. No er dette<br />
underordna berre dei kom ut av skogen med bra<br />
musikk, og det har dei, karane i Eple trio.<br />
Mytane om norsk og nordisk musikk er skapt for<br />
fleire tiår sidan og lever i beste velgåande, om enn<br />
ikkje så uimotsagt som før. Metaforar henta frå<br />
naturen er det som oftast blir brukt når norsk jazz<br />
skal omtalast i plate- og konsertmeldingar.<br />
Med «In The Clearing. In The Cavern» har ein<br />
å gjera med ein trio som vedkjenner seg mytane<br />
og metaforikken. «Influenced more than ever by<br />
Scandinavia - our nature, our cold, our summers<br />
and our wildlife - this is in many ways programme<br />
music and a tonal description of part of<br />
the northern hemisphere». Trommeslagar Jonas<br />
Howden Sjøvaag er klar i sin tale på <strong>omslag</strong>et.<br />
Trioen skal ha honnør både for klare mål og<br />
openheit rundt det.<br />
Dei to CDane inneheld tilsaman ni komposisjonar.<br />
fire er signert Ulvo, tre har Howden Sjøvaag<br />
på samvitet, og to er kreditert kollektivet.<br />
Etter det eg har fått opplyst er musikken fordelt<br />
på to CDar for å samla ‘dei tonale landskapsmaleria’<br />
på ein CD og dei meir straighte låtane på den<br />
andre. Ein sympatisk tanke, og det fungerer etter<br />
intensjonen.<br />
Musikalsk hentar Epletrio like gjerne inspirasjon<br />
frå den klassiske banehalvdelen som frå jazzen.<br />
på, med vokalisten Gretchen Parlato,<br />
trompetisten Ambrose Akinmusire,<br />
tenorsaksofonisten Chris<br />
Potter, gitaristen Wayne Krantz, pianisten<br />
Craig Taborn, bassisten Eivind<br />
Opsvik og trommeslagerne og<br />
perkusjonistene Brian Blade, Dan<br />
Weiss, Kenny Wollesen og Rogerio<br />
Boccato. All musikken er gjort av<br />
Binney, og beviser at dette er en<br />
herre med oversikt og gode ideer.<br />
Musikken er enkel å fatte, samtidig<br />
som den er kompleks. Det skjer mye<br />
i hver låt, og det virker som om Binney<br />
har hatt veldig mye han ville ha<br />
formidlet på denne plata.<br />
Det kunne raskt blitt kaotisk og kjedelig,<br />
men jeg synes han varierer<br />
mye fra parti til parti, slik at det hele<br />
blir en fryd for øret. Binney er selv<br />
den mest benyttede solisten. Med en<br />
tone som ikke ligger så veldig langt<br />
unna Phil Woods i hans glansdager,<br />
racer han av gårde med utsøkte kor,<br />
og sammen med pianisten Taborn<br />
blir dette innimellom en svært heftig<br />
og svingende affære.<br />
Dette er jazz for en litt større besetning<br />
slik jazz for en litt større besetning<br />
skal spilles. Det er fine<br />
arrangementer, strålende enkeltprestasjoner<br />
og godt lagspill. Innimellom<br />
litt 70-tall i stemningen, og ikke<br />
Lydbiletet til Epletrio er i hovudsak akustisk, og i<br />
den grad dei nyttar elektronikk så er det gjort diskret<br />
for å tilføra klangfargar. Stort sett går det<br />
føre seg i sakte tempo, men ved nokre høve byggjer<br />
dei opp komposisjonane på godt, minimalistisk<br />
vis mot eit kontrollert klimaks. Dei tek seg<br />
tid i oppbygginga. Det ligg som ein føresetnad i<br />
den estetiske logikken, men i den elles så vakre<br />
«The Greatest Joy on Earth» synest eg det går<br />
litt på tomgang. Ein sit att med ei kjensla av at<br />
det ikkje er noko som står på spel.<br />
Likevel tykkjer eg Epletrio er på sitt beste i dei<br />
så veldig langt unna det Robert<br />
Wyatt, Soft Machine og en del<br />
andre frilynte engelskmenn holdt på<br />
med en periode. Men det er adskillig<br />
mer jazz/jazz, det er oppdatert, både<br />
lydmessig, og ikke minst teknisk og<br />
det svinger som ei kule, noe det norske<br />
bidraget, Eivind Opsvik absolutt<br />
er delaktig i.<br />
Ei flott plate, som vil bli en god følgesvenn<br />
de neste månedene og<br />
årene. Kanskje snakker vi til og med<br />
om en liten klassiker.<br />
Jan Granlie<br />
KETIL BJØRNSTAD/<br />
SVANTE HENRYSON<br />
«Night Song»<br />
Ketil Bjørnstad (p), Svante Henryson<br />
(c)<br />
ECM 2108<br />
Her fins åpenbart elementer av improvisasjon.<br />
Men dette er veldig<br />
skreven musikk. For å si det litt tabloid:<br />
Samtidsmusikk, med populært<br />
potensial.<br />
Den fantastisk flinke, ekvilibristiske<br />
pianisten Ketil Bjørnstad, avstår<br />
denne gang fra å vise hvor flink han<br />
er. Det han foretar seg ved flygelet i<br />
denne sammenheng, ville mange<br />
elever ved Barrat Due ha kunnet utføre<br />
etter et par døgns intens øving.<br />
Hensikten er altså en helt annen.<br />
I par med cellisten Svante Henryson,<br />
er det de vâre stemninger som<br />
står i fokus.<br />
Svante Henryson? Han har bakgrunn<br />
fra opptredener med pop- og<br />
heavy metalmusikere som Elvis Costello<br />
og Yngwie Malmsteen! En<br />
mangslungen karriere, som også<br />
omfatter samarbeid med Jon Balke,<br />
Oslo Filharmoniske Orkester og<br />
Anne Sofie von Otter.<br />
Men i «Night Song», der musikerne<br />
deler på komponistoppgaven, ligger<br />
alt helt nede. Stille flyter Don.<br />
Alt er nydelig utført. Som å våkne<br />
opp til at kjæresten stryker deg over<br />
brystet, med et varmt smil om munnen.<br />
Har du kjent den følelsen?<br />
Arild Rønsen<br />
VAL BONETTI<br />
«Wait»<br />
BARABAN RECORDS<br />
Val Bonetti begynte å spille klassisk<br />
gitar som 11-åring, og etter runder<br />
med folk, blues og funk endte han<br />
opp med jazz. Den italienske gitarmester<br />
Franco Cerri var hans lærer<br />
under jazzutdanningen i Milano. I<br />
2008 vant han flere konkurranser,<br />
blant annet for beste arrangement på<br />
en gitarfestival. «Wait» er hans<br />
ANMELDELSER<br />
sakte ballade-prega låtane når Ulvos delikate akkordrekkjer<br />
får luft og rom, og Howden Sjøvaag<br />
fargelegg fint med perkusjon og Hole nyttar bass<br />
og boge på like utsøkt vis. Faktisk er det som tiltalar<br />
meg mest CDen med programmusikk «In<br />
The Cavern». Den er ei Zareptas krukke av stemningar.<br />
Ulvos «Kölviken» er eit godt døme på ein<br />
hypnotisk musikalsk invitasjon, men eigentleg er<br />
denne CDen noko ein bør lytta på frå første til<br />
siste tone. Vonar det ikkje blir lenge til Epletrio<br />
pakkar ryggsekken og dreg til skogs.<br />
Lars Mossefinn<br />
debut på plate, og arrangementsvinnerlåta,<br />
Jaco Pastorius’ «Three<br />
Views of a Secret» er med. Resten er<br />
hans egne komposisjoner. Bonetti<br />
skrider ikke forsiktig til verket som<br />
platedebutant. Ikke et eneste instrument<br />
kan han gjemme gitarspillet<br />
sitt bak. Her er nemlig kun Val Bonetti<br />
og en akustisk gitar. De åtte låtene<br />
viser spennet i Bonettis<br />
musikalitet, og han trekker utvilsomt<br />
veksler på sin bakgrunn både fra<br />
klassisk, funk og blues. Heldigvis<br />
blir ikke plata noen show-off av hans<br />
åpenbare tekniske kvaliteter. Bonettis<br />
fokus virker å være på det rent<br />
musikalske, der han til tider viser at<br />
stillheten mellom tonene er vel så<br />
viktig som gitartonene selv. På<br />
andre låter kan det derimot ta helt<br />
av med funky rytmikk og heftig spill<br />
med både høyre- og venstrehånd på<br />
gitaren. «Wait» blir nemlig aldri<br />
ensformig og kjedelig. Til det er<br />
både låtvalg og ikke minst Bonettis<br />
traktering av gitaren for variert. Er<br />
du glad i Antiono Forcione, vil du<br />
like Val Bonetti også.<br />
Roy Ervin Solstad<br />
abonnér på<br />
www.jazznytt.no<br />
jazznytt [59]