omslag 02 2011:omslagsmal.qxd - Jazznytt

Recommendations

Info

ANMELDELSER spennvidden i musikken stor og kan illustreres med de stilistiske motpoler i spor 3 og 4, der først «Rollin’ Vamp» er et groovy forløp med en ostinat bassfigur og en klar metrikk bak Lakes besindige altsaksofon, hvoretter «Art 101» primært utfolder et instrumentalt lydlandskap med stigende dramatisk intensitet. De tre musikere er imponerende samspilte og overalt lyttende og bevisste om sine innspill. Og både Weber og Ulrich spiller sine instrumenter med et avslappet nærvær som var de født i jazzens hjemland. Slik fremstår trioen som en perfekt ramme for Oliver Lakes konsoliderende og modne musikk, som rommer både sangbare, dansante og reflekterende kvaliteter. Bjarne Søltoft HELGE LIEN TRIO «Natsukashii» Helge Lien (p), Frode Berg (b), Knut Ålefjær (dr) OZELLA OZ036CD «Hello Troll» fra 2008 ga Helge Lien Trio spellemannpris, yatzy i 6ere og plata ble kalt «kanskje den sterkeste norske pianotrioplata noensinne» av Terje Mosnes i Dagbladet. På plata som presumptivt ble titulert av Music Export Norway viser trioen seg fra sin mest lekne og utforskende side. På «Natsukashii» tar de noen skritt tilbake, inn i meditasjonen og ettertanken. «Natsukashii» er, ikke overraskende, japansk og er i følge mer eller mindre sikre kilder et uttrykk for en nostalgisk følelse, hvor fortiden fremkalles slik man husker den, ikke nødvendigvis slik den faktisk var. Et noe kryptisk utgangspunkt for en jazzplate, men følelsen av tilbakeblikk og melankoli er så absolutt tilstede. Den sterke driven og nerven som preger forløperen, er her forlatt til fordel for et mer neddempet lyrisk uttrykk i Tord Gustavsen / Espen Eriksen-stil. Den kjølige nordiske pianotrioen med bekymringsrynke i pannen og mollstemt orgelpunkt. Hørt det før? Men det er ikke alt som er like forutsigbart som låtene «Bon Tempi» og «Sceadu». På «E», som i likhet med alle de andre låtene er signert Lien, settes innsatsviljen og tempoet opp og trioen glimter til som de har vært kjent for å gjøre. På «Hymne» (først utgitt på trioens debut fra 2001) hører vi ekko av Griegsk folklore, den rytmiske «Umbigada» er en interessant sak med et utfordrende motiv, men blir med sine drøye 2 minutter som parentes å regne i sammenhengen. «Small No Need» (temaet er basert på intervallet liten none) er friskere og løfter helhetsintrykket på en plate som [66] jazznytt ikke innfrir forventningene helt. De mer anonyme låtene tråkker langs vel oppgåtte stier, slik at nostalgien for meg blir uttrykk for en lengsel etter den forrige plata. Eller «Natsukashii Hello Troll» (Gode gamle Hello Troll) som japanerene ville sagt det. Svein Magnus Furu MACROSCOPIA «Macroscopia» MÉTIER RECORDS MJ0403 Bak dette bandnavnet og denne skiva skjuler saksofonisten og trompeteren David Carter, basunisten Claire deBrunner, gitaristen, oudisten og perkusjonisten Ken Silverman og bassisten Tom Zlabinger seg. De tilhører alle New Yorks undergrunnmiljø – et miljø med like nær tilknytning til samtidsmusikk som til frijazz. Presseskrivet forteller om lange og innholdsrike karrierer for de fleste av de fire. Til tross for det er dette første gang jeg støter på de fleste navnene og musikken de skaper. Om det sier mye om meg eller om de involverte vet jeg ikke, men svært sentrale kan de ikke ha vært uansett. Besetninga og dermed den musikalske sounden er høyst spesiell. Alle fire får anledning til å fortelle hvem de er underveis, men det er det kollektive uttrykket som hele tida er i fokus. All musikken er unnfanga spontant og alle er gode lyttere og ditto instrumentalister. Til tross for det så rører ikke musikken meg i noen særlig grad. Den flyter stille framover uten at det skjer for mye underveis – et paradoks i en totalt fri ekskursjon. De som trives i stilleflytende landskap der det skapes makroskopisk musikk finner sikkert mye mer enn meg her. Tor Hammerø MARILYN MAZUR GROUP «Tangled Temptations & The Magic Box» STUNT RECORDS STUCD 10162 Marilyn Mazur ser kanskje ikke så vilter ut, men gi henne et par trommestikker, så skal jeg love deg fyrverkeri. Den dansk-amerikanske perkusjonisten har bodd i Danmark siden seks-årsalderen, og har siden debuten i slutten av tenårene spilt med både Palle Mikkelborg, Miles Davis, Gil Evans, Wayne Shorter og vår egen Jan Garbarek for å nevne noen få. «Tangled Temptations & The Magic Box» er en dobbelt-cd der den første, «Tangled Temptations», er et live-opptak fra 2009-versjonen av Cantabiles teaterstykke «Beggars Opera». Den andre, «The Magic Box», er studioopptak av et utvalg av gruppens konsertmateriale. Med seg i bandet har Mazur saksofonist Fredrik Lundin, gitarist Krister Jonsson og bassist Klavs Hovman. Morsomst er denne dobbeltplata når Mazur selv står i fokus. Det er og blir hun som er stjerna på laget, selv om både Lundin, Jonsson og ikke minst Hovman ikke skjemmer bort kvartetten de heller. Albumet er for øvrig svært variert, fra mer eller mindre melodiøs blues og funk-inspirert jazz til nærmest reinspikka rock, slik som riffet rett etter trommesoloen på «Sage Passion». men her er også varere partier hvor Fredrik Lundin høres ut som Jan Garbareks ukjente fetter. Etter min mening er live-plata absolutt den mest spennende av de to. Den har den umiddelbare nerven som studio-opptaket til tider kan mangle litt av. Roy Ervin Solstad IVAN MAZUZE «Maganda» IMAZUZE MUSIC/IMCD001 Han skifter band fra låt til låt, men holder et visst tak i trommeslagerne Frank Paco og Kevin Gibson, samt bassisten Lukas Khumalo. Vi befinner oss i avdelinga for skoleflink, velfrisert og pen jazzmusikk. Lydbildet – spesielt keyboardet - er ofte likt hva Miles Davis skapte med sitt «Tutu»-band, og da nærmer vi oss selvfølgelig også Weather Report – i balladehumør, vel å merke. I mine ørere blir dette alt for friksjonsfritt, men slikt er jo en smakssak – og jeg har ingen problemer med å forstå at mange syns denne typen musikk kan være vakker å låne øre til. Utfordrende er den imidlertid ikke. Når Mazuze byr på vokale låter, går det i fred og frihet og den slags – «let’s try to find that little beautiful peace in our hearts». Pent tenkt, selvfølgelig, og veldig i tråd med det musikalske budskap. Nå veit du hva du skal kjøpe dersom du skal arrangere et litt stilig champagne-selskap, uten fare for å provosere med bråkete musikk. Arild Rønsen DADO MORONI «Live in Beverly Hills» RESONENCE RECORDS RCD-1012 Man får mye for penga nå til dags. «Live in Beverly Hills» inneholder faktisk hele konserten Dado Moroni og hans trio holdt i California i fjor – både som lyd og bilde. Du kan høre den, på CD – eller du kan velge å ha den som konsertopptak i stua, på DVD. (Kameraet er plassert tett på, og resulterer i noe helt annet og severdig enn et tilfeldig oppsatt kamera ute blant publikum.) Dado Moroni, egentlig Edgardo Moroni, kom til verden i Genova, Italia i 1962, men har tilbrakt store deler av sitt liv i New Yorks jazzmiljø. Pianotrioen er blitt hans spesialitet, og han utfører øvelsen med en touch av latin. Han spiller fantastisk fint, og gjør livet enkelt for sine medspillere Peter Erskine (dr) og Marco Panascia (dr) – som spiller like fantastisk fint. Bandlederen har sjøl skrevet mesteparten av materialet, men gir plass til «Einbahnstrazze» – komponert av hans musikalske mentor, Ron Carter. Jeg har hatt denne plata som musikk til arbeidet noen dager, velegna som sådan. Men inntrykkene førte seinere til at jeg faktisk brukte en times tid foran tv-apparatet med den samme musikken. Det oppfatter jeg som et kvalitetstegn; en time med Moroni er ensbetydende med lun hygge. Arild Rønsen MOSTLY OTHER PEOPLE DO THE KILLING «The Coimbra Concert» CLEEN FEED CF214CD Den amerikanske kvartetten Mostly Other People Do The Killing kan på mange matter betegnes som et av de minst tamme jazzensembler på dagens jazzscene. Uten skrupler eller hensynstagende harver de over andre komposisjoner og stjeler som ravner i hytt og pine uten skrupler. Se bare på coveret på «The Coimbra Concert», som er deres egen versjon av coveret på Keith Jarretts «The Köln Concert». Bandet består av bassist og hovedkomponist Moppa Elliot, trompeteren Peter Evans, saksofonisten Jon Irabagon og trommemaskinen Kevin Shea. På «The Coimbra Concert» møter vi dem på to CDer live fra Jazz ao Centro Festival i Coimbra i Brasil i mai i fjor. Musikken kan på mange måter beskrives som et slags Ingrid Espelid Hovig-stunt, hvor man tar ingredienser fra de siste 50 årenes jazzhistorie og hiver det i gryta og setter det på kraftig oppkok i en times tid. Ut kommer en blanding av Atomic på syre, Charles Mingus i gleden, en rettrygget Ornette Coleman og Art Ensemble of Chicago på en god dag. Elementer vi er sikre på å ha hørt før dukker jevnlig opp, men ikke lenge nok til at vi kan identifisere dem. De raser av gårde på høyoktan, bare avbrutt av Moppa Elliots inn- og outroer. Alle musikerne er dyktige til fingerspissene, og i motsetning til en del andre band fra Sambandsstatene går disse fire herrene framover og er ikke så veldig opptatt av hva som har skjedd tidligere innenfor den amerikanske jazztradisjonen. Å sammenligne dem med Atomic
NORDNORSK JAZZSENTER ISBN: 9788281810037 Opp gjennom årene er det gjort ei røys med mer eller mindre vellykkede bestillingsverk for en rekke jazzfestivaler. På dette områd-et er det kanskje Vossa Jazz som har vært flittigst, og deres «tingingsverk» har ført fram til flere fremragende plateinnspillinger. Det er nok å nevne Arild Andersens «Sagn» og Nils Petter Molværs «Khmer». Under årets Polarjazz på Svalbard hadde Nordnorsk jazzsenter bestilt verket «Artic Mood» av klarinettisten Brynjar Rasmussen. Og vi kan gjerne inrømme det: Vi var ytterst skeptiske da vi vandret de få metrene fra Raddison Blue-hotellet til det flunkende nye kulturhuset i Longyearbyen, for å overvære urpremieren. Så godt som alle som kunne krype og gå av lokalbefolkning var til stede, sammen med et knippe «jazzeksperter» fra hele verden. Og jeg bryter sammen og tilstår. Jeg tok feil! Skammelig feil! For dette bestillingsverket satt som ei kule, akkurat der det skulle! Musikken kan man gjerne plassere inn i «Khmer»-avdelingen. Men det er uvesentlig i denne sammenhengen. Sammen med Werner Andersons bilder blir denne musikken (og tekstene) lokal, samtidig som de er mer enn globale nok. Historien dreier seg rundt tekster skrevet av fangstmenn som ble «forlatt» i isen, og musikken og bildene bygger fint opp mot dette. Med flere av musikerne som til daglig spiller med Mari Boine, får man også mye av hennes lydbilde og dybde i musikken, hvor mye preges av Gunnar Auglands mektige trommer og Svein Schultz’ bassganger. Men vi legger også merke til flere andre gnistrende solister i dette laget. Først og fremst Rasmussen selv, som vi kun kjenner fra «string swing»avdelingen fra før. Klart og vakkert bassklarinettspill hele veien. I tillegg kommer vi ikke utenom Jørn Øiens nydelige pianokomp til Sundquists andre opplesing. Vakrere og enklere er det vanskelig å få det. Og over det hele troner trompeteren Ole Jørn Myklebust med stor overbevisning. I det store og det hele er dette en mektig forestilling som passer til landskapet, livet og værforholdene på Svalbard. Rasmussen (og Anderson) har klart å lage et «verk» som gir oss mange sterke inntrykk, spedd på med dans og glede, som i den fine folkemelodien «Hornsund» hvor Furubotten og Rasmussen briljerer. ANMELDELSER BRYNJAR RASMUSSEN «Artic Mood» Brynjar Rasmussen (cl, bcl, v), Ragnhild Furubotten (vi, v), Bjørn Charles Dreyer (g, g.el), Jørn Øien (p, keys), Herman Rundberg (perc, acc, stick, v), Gunnar Audland (dr, perc), Svein Schultz (b, div), Ole Jørn Myklebust (tp, v, div), Bjørn Sundquist (res), Werner Anderson (foto) Utsnitt av et av Werner Andersons bilder på boka «Artic Mood» Brynjar Rasmussen og Werner Andersson Det er ingen grunn til at dette «verket» kun skal få noen få fremføringer på Nordkalotten. Dette er et «verk» som bør framføres på Nasjonal jazzscene, på Moldejazz, i Bergen, Stavanger, Kristiansand, på Geilo, i Tyssvær og i Svelgen. Eller for den sak skyld, i London, Paris og på Sardinia. Få musikken ut på et stort selskap (eller i hvert fall på et selskap med internasjonal distribusjon) og vi kan få en ny «Khmer»bølge over Europa. Strålende! Jan Granlie jazznytt [67]
Page 3 and 4:
Lizz Wright på Kongsberg Jazzfesti
Page 5 and 6:
Så er vi endelig ferdig med det fo
Page 7 and 8:
TOMASZ STANKOxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
Page 9 and 10:
SCOFIELD, MENDOZA, HADEN, PEYROUX M
Page 11 and 12:
JESPER ZEUTHEN MED ÅRETS PLATE I D
Page 13 and 14:
Foto: Ann Iren Ødeby jazznytt [13]
Page 15 and 16: jazznytt [15]
Page 23 and 24: - Hva jazzpublikumet vil tenke? Jeg
Page 27 and 28: - Låten «Piano Break Song» hadde
Page 29 and 30: ETHAN IVERSON OG DO THE MATH Ethan
Page 31 and 32: hadde også jobber live og var gans
Page 33 and 34: morsom tilbakemelding fra en anmeld
Page 35 and 36: fra våre brukere, som fullroser ko
Page 37 and 38: OSLO JAZZ CIRCLE - JAZZOASE FOR VOK
Page 39 and 40: Tromsø storband under innspillinge
Page 41 and 42: TIPS TIL BEDRE FESTIVALSIKKERHET Fr
Page 43 and 44: musikkformen, der de bruker litt s
Page 45 and 46: øvrig også i en spontan musikkgru
Page 47 and 48: Like før hadde Rolv Wesenlund kast
Page 49 and 50: MARION BROWN [08.09.1931 - 18.10.20
Page 51 and 52: tinental trio med røtter i Austral
Page 53 and 54: litt senere i uka: Vi slipper i all
Page 55 and 56: jakke Keith Richards og Mick Jagger
Page 57 and 58: ERNESTINE ANDERSON «Nightlife» HI
Page 59 and 60: EPLE TRIO «In The Clearing. In The
Page 61 and 62: spennende intervallspring. Begge er
Page 63 and 64: OLGA KONKOVA «My Voice» Olga Konk
Page 65: ek, Arild Andersen og Jon Christens
Page 69 and 70: GEORG REISS KVARTETT «For All We K
Page 71 and 72: PI RECORDINGS - FEM KONKRETE KREATI
Page 73 and 74: TRONDHEIM VOICES «Improvoicing» S
show all

omslag 02 2011:omslagsmal.qxd - Jazznytt

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?