skrev undertegnede i <strong>Jazznytt</strong> da jeg plukket ut T8s konsert som ett av høydepunktene under fjorårets Oslo Jazzfestival). På Kristoffers merittliste står ellers CDer som «Matsukaze» med Håkon Storms Livin’ Jazz Orchestra (2006), «The Lesson» med Norsk Kurveunion (2007), «Forever candid» med Marthe Valle (2008), «When the Stevedore stomps» med Stockholm Stompers (2008), «Den blåaste natt» med Jo Skaansars (2009) og «Big Shit» med T8 (2010). Akkurat nå er han meget forventningsfull omkring sin nye plate i eget navn; den er sluppet når dette leses (utgivelse 18. mars). Ungdom & jazz Hvis det er noe som heter farsmelk, inneholdt den atskillig tradjazz. Faren, Reidar Kompen, spilte trombone i Guldfiskens Hornorkester (på jazzstedet Guldfisken på 80-tallet) og tuba i Bogalousa Jazzband (fra slutten av 80-tallet). Kompen kunne være et besnærende navn på en kompmusiker (som tubaister er i tradjazz), men navnet stammer fra en gård i Etnedal. Pappa Reidar var venn av Pål Frank, faren til Lars, og det ble knyttet kontakter. Reidar forærte Morten Gunnar Larsens plate «Fingerbreaker» (fra 1999) til sin sønn, og denne ble ett av unge Kristoffers første store kick og gav ham lyst til å finne ut litt mer om denne medrivende musikken. – Jeg ble med i Ungdom & jazz-prosjektet 1999- 2001. Jeg var egentlig ikke heidundrandes interessert. Men Tore Jensen var en stor inspirator, gav oss kassetter vi burde høre på, og gav oss mange gode råd. Gjennom ham hørte jeg på Luis Russells orkester og ble betatt av J.C. Higginbotham – mitt første tromboneideal. Gjennom pappa kjente jeg til Kid Ory – det ble etter hvert litt gammeldags – men han introduserte meg også for Jack Teagarden – den tradjazztrombonisten jeg hører mest på nå. Tore Jensen snakket også pent om trombonister som J.J. Johnson, Carl Fontana og Frank Rosolino. Så jeg har gått skolen. Men det finnes ikke noen plan om hva man faller for. Min første virkelig store konsertopplevelse var i Molde i 1999. Jeg hadde jobb med Resolute Jazzband, bare et halvt år etter at jeg hadde begynt å improvisere. Jeg var altså helt fersk og fikk høre Trygve Seim Ensemble i Idrettens hus. Med Arve Henriksen. Det står fremdeles som mitt største konsertkick. – Jeg fortsatte å øve med tradjazz- og swingband, men lytta samtidig til mer moderne greier. Men jeg manglet nok et nettverk for moderne jazz. Jeg var flasket opp på Billie Holiday – og har stor sans for henne – men var relativt alene om å fordype meg i Sidsel Endresens «Exile» (1993). Jeg kan alle tekstene på den skiva utenat. Å sjekke ut ting – Jeg tror det er en fordel å spre seg, å høre på mye forskjellig, å sjekke ut ting. Jeg lyttet til de 20-tallsmusikere som Tore Jensen ba meg lytte til, samtidig som jeg sjekket ut bebop. Jeg synes det er viktig å kjenne alle jazzens stilarter – og kunne holde dem fra hverandre. Det er viktig å kunne tilpasse seg forskjellige måter å spille på. Samtidig er det viktig å lete etter sin egen stemme. Hører du for mye tradjazz, kan du begynne å låte for mye som Teagarden – han er jo den beste. – Men jeg har tenkt mye på om man blir en bedre tradjazzmusiker ved å perfeksjonere seg enn ved å trekke inn bredere impulser. Blir man bedre av å gjøre én ting? Jeg vet ikke. Jeg mener [20] jazznytt JEG TROR DET ER EN FORDEL Å SPRE SEG, Å HØRE PÅ MYE FORSKJELLIG, Å SJEKKE UT TING. JEG LYTTET TIL DE 20-TALLSMUSIKERE SOM TORE JENSEN BA MEG Å LYTTE TIL, SAMTIDIG SOM JEG SJEKKET UT BEBOP. JEG SYNES DET ER VIKTIG Å KJENNE ALLE JAZZENS STILARTER – OG KUNNE HOLDE DEM FRA HVERANDRE. uansett at det er viktig med utfordringer. Å kunne beherske brasiliansk musikk kan gjøre deg til en bedre tradjazzmusiker. – Og så synes jeg at forestillingene vi har bygd opp om de forskjellige musikkformene må brytes ned. Mange forbinder gammaljazz med hjertelighet og imøtekommenhet, mens moderne jazz ikke er tilgjengelig, og kanskje fisefint, og publikum sitter og er «redd» for oss. Mange forbinder moderne jazz med unge musikere og gammel jazz med gamle folk. Sånn sett er Jazzin’ Babies Norges særeste band. 20-åringer som spiller tradjazz er kjempesært. Vi blir litt splitta. Vi har fordeler ved å spille en musikk som er «innmari gøy». Ulempene er at musikken har veldig satte – kanskje museale – forbilder. Det er liksom ikke ordentlig skapende musikk. Og vi har fått mye undring og mange kommentarer fra kolleger. Særlig fra dem som er så veldig sikre på seg selv – de som går «i samme genser»... Plate for prispengene Pengene fra «Young star»-stipendet 2010 er brukt til å lage en CD i eget navn. Kristoffer Kompen Quintet: Short stories of happiness. De fire utvalgte medspillerne er saksofonisten Eirik Hegdal (den sentrale kraften i Trondheim Jazzorkester), pianisten Eyolf Dale (halve «Albatrosh»), bassisten Jo Skaansar (mannen fra «Legopulver») og trommeslageren Andreas Bye (høyst ettertraktet hos «alle»). Andreas og Eirik er kvintettens «veteraner», omtrent ti år eldre enn de andre. – Hvorfor heter plata «Short stories of happiness»? – Det er ingen dypere mening enn at ett av sporene heter «Short story waltz», et annet «Ballad of happiness»... – Eirik Hegdal spiller stort sett barytonsax i dette prosjektet. Er det mye Brookmeyer/Mulligan-feeling, er det mye «røtter» eller er det mest frijazz? Eller er det alt? – Dette er nok relativt nytt og moderne i forhold til hva de fleste forbinder meg med. Alt er mine komposisjoner. Når jeg bruker det fine ordet «komposisjoner», er det fordi det stort sett ikke dreier seg om «låter» i vanlig forstand. Det er ikke korte tema i kjente kordeskjemaer, som det blir improvisert over på vanlig måte. Hvert nummer er mer arrangert, noen ganger er hele komposisjonen «arra ut». Arrangert fra start til slutt. Men med rom for improvisasjon og at ting kan dras i uventede retninger. Det kan være et sirkelkomp som bare går og går. Eller det kan være et AABA-skjema, der B-delen er variert eller helt fristilt. Og jeg har tenkt mye på hvordan den enkelte solist vil gjøre ting, lagt opp strukturer jeg mener passer til den enkeltes spillestil eller holdning. Noen ganger har jeg kunnet legge fram en originalskisse for Eirik. Og da kan han endre ting til noe helt annerledes enn hva jeg hadde trodd han ville gjøre. Sånn har vi testet hverandre ut. – Jeg er egentlig glad i harmonier. Jeg liker akkordbasert musikk, men jeg har nok en kjærlighet til trad- og swingjazzens ukompliserte harmonier – den enkle tonika-dominant-verden. Som i barokken. Det er derfor det swinger så enormt av barokk – og av trad og swing. Jeg er også betatt av samspillet mellom spenning og avspenning. Derfor kan jeg la en låt sauses inn av mange akkorder til å begynne med, og så forenkle og åpne opp etter hvert. En endring fra et fast akkordskjema til en situasjon der det som skjer, det skjer. Håpe på at alle har en felles oppfatning og at alle vil omtrent det samme. – Og du har funnet folk som vil det samme? Har du hatt et fritt valg? – Jeg begynte å skrive skisser før jeg plukka ut musikerne. Under skrivingen begynner man å ane hvem som kunne passe. Å være nysgjerrig bakover – Valg av saksofonist er vesentlig – saxer skiller seg alltid ut. Til noen jobber passer den, til andre passer den. Eirik spiller et mørkt instrument. Han får med seg en sårbar grunn. Folk som spiller dype instrumenter, er snille folk, sier du? Ja, det er mulig, det... Jeg må da få lov til å si at jeg også trives i det mørke registeret. Men trombonister, de kan liksom låte som «alle andre». De kan brukes til alt. De ser verden fra mellomregisteret. De må være veldig bevisste på hvor de plasserer seg i forhold til de andre. Det er kanskje derfor så mange trombonister er arrangører. – Du nevnte Brookmeyer og Mulligan. Kompens kvintett blir ganske annerledes. De hadde et helt annet tonespråk, de var i en annen tid, med andre idealer. De hadde femti års jazztradisjon å bygge på. Vi har femti år til! Vi kan sitere fra dem på vår måte. I kvintetten bruker vi for eksempel arrangerte sitater fra Warne Marsh. Vi kan sitere fra hele jazzhistorien. Men da må du også kjenne den. Der har jeg med min bakgrunn en fordel. På musikkhøyskolen er det nemlig lite fokus på historien. Der tror jeg de er flinkere på jazzlinja i Trondheim. I Oslo er historien nesten fraværende. Jeg har tatt timer hos den klassiske trombonisten Aline Nistad, og i den tradisjonen er det er selvfølge å kjenne historien til den klassiske musikken og alle epokene som har vært. Mens når man tar jazztimer, skal det liksom ikke være noen selvfølge å kjenne jazzhistorien... – Jeg synes det er viktig å være nysgjerrig bakover – og så spille musikk som peker framover. Jon Christensen er en sånn type som alltid har ligget i avantgarden – men som har skjønt at vi også må høre på Baby Dodds...
jazznytt [21]