omslag 02 2011:omslagsmal.qxd - Jazznytt
omslag 02 2011:omslagsmal.qxd - Jazznytt
omslag 02 2011:omslagsmal.qxd - Jazznytt
Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
LEVENDE LYD<br />
EUROPEAN JAZZ NIGHTS,<br />
NASJONAL JAZZSCENE, OSLO<br />
[10.-13.<strong>02</strong>]<br />
Åtte band på tre kvelder gir vel<br />
ikke noe helhetlig bilde av ståa i<br />
europeisk jazz, men et fint innblikk<br />
fikk vi. Og skal vi dømme<br />
etter hva som skjedde på Nasjonal<br />
jazzscene på Victora, står det musikalsk<br />
sett faktisk ganske bra til i<br />
EU.<br />
Det åpna med en halvt italiensk,<br />
halvt japansk duo. Takumi Fukushima<br />
trakterer fiolin på særdeles<br />
kraftfullt vis, mens Paolo<br />
Angeli spiller på et sjøllaga instrument<br />
som best kan karakteriseres<br />
som en blanding av barytongitar<br />
og ståbass. På oversida av de seks<br />
vanlige strengene, fins tre «luftstrenger»,<br />
pluss en hel haug elektro-duppeditter,<br />
som utøveren<br />
hovedsakelig trakterer med bare<br />
føtter. Uten at det på noen måter<br />
låter techno, får han innimellom instrumentet<br />
til for eksempel til å<br />
låte som et trekkspill. Både Fukushima<br />
og Angeli bruker sine instrument<br />
i perkussive roller, hvilket jeg<br />
satte pris på – for innimellom<br />
kunne dette i mine ører bli vel<br />
mye «felegnikking». Akkurat det<br />
inntrykket ble forsterka av at Fukushimas<br />
talent som vokalist sender<br />
tankene til en Yoko Ono på sitt<br />
mest utagerende, og diktopplesing<br />
på japansk, riktignok til instru-<br />
Nils Wogram<br />
Nostalgia Trio<br />
[54] jazznytt<br />
mentalt akkompagnement, ble aldeles<br />
i overkant. Da var det langt<br />
enklere å forholde seg til en plystrende<br />
Angeli.<br />
Det ble i det hele tatt adskillig mer<br />
lett tilgjengelig, da Jeroen van<br />
Vljet Trio entra scenen. Nederlenderne<br />
er flinke, moderne, og<br />
tradisjonelle. Utprega melodisk;<br />
det er aldri vanskelig å vite hva<br />
som er grunntonen i deres låter.<br />
Bandlederen, pianisten van Vljet,<br />
er åpenbart klassisk utdanna, og<br />
spiller som … Ketil Bjørnstad,<br />
kanskje – og hans kompanjonger<br />
har helt sikkert lånt øre til Arild<br />
Andersen og Jon Christensen. De<br />
spiller utelukkende egenkomponert<br />
materiale, men spesielt avslutninga<br />
låt nøyaktig som<br />
«Belonging»-kvartetten, uten saksofon.<br />
Et svært trivelig bekjentskap.<br />
Likevel ingenting – ingenting! –<br />
målt mot møtet med Donkey<br />
Monkey! Makan til damer! De<br />
framfører Carla Bleys «Can’t Get<br />
My Motor to Start», sannsynligvis<br />
uten at rettighetshaveren ville<br />
kjent igjen sitt originale verk. Den<br />
franske pianisten Eve Risser og<br />
den japanske trommeslageren<br />
Yuko Oshima er ute av stand til å<br />
gjøre en «coverversjon». I Donkey<br />
Monkey er alt hundre prosent originalt.<br />
Dette er så bra! Så organisk!<br />
Så distinkt! Så sammensveisa!<br />
Risser befinner seg like mye inni<br />
flygelet som på utsida – ofte med<br />
venstrehånda på tangentene, og<br />
høyrehånda «inni strengene», med<br />
klubbe. Det låter fantastisk! Måten<br />
de veksler blikk på …! Jeg tar meg<br />
i å ha bevega meg så godt som opp<br />
på scenen. For en kommunikasjon! -<br />
Denne komposisjonen heter<br />
«Fleur», sier Risser. – Eller, altså –<br />
«Flower». Eller, altså – «Hanah»<br />
(?), på japansk! Mens den neste<br />
låta heter «Blues Nippon», som<br />
altså – ifølge Risser, er det samme<br />
som «Nippon Blues». Som om vi<br />
ikke for lengst hadde forstått det?<br />
Det pianistiske er voldsomt – i alle<br />
betydninger av ordet. Risser er<br />
voldsomt flink, og hun angriper<br />
tidvis sitt instrument som om hun<br />
var i ferd med å utøve voldtekt.<br />
Flygelet nede på Nasjonal jazzscene<br />
må uten tvil stemmes før<br />
neste forestilling. Og kollega Oshima?<br />
Hun kunne når som helst<br />
danka ut Matt Cameron på audition<br />
om jobben som trommeslager<br />
i Pearl Jam!<br />
Noen ganger ser man lyset. Dette<br />
er det fineste jeg kan huske å ha<br />
hørt siden jeg var privilegert nok<br />
til å bli tildelt en tidlig utgave av<br />
«Khmer».<br />
Det er ytterst vanskelig å hoppe<br />
etter Donkey Monkey. Spesielt når<br />
man spiller trombone – og jeg<br />
medgir mine fordommer. Trombone<br />
må være det mest kjønnsløse<br />
instrumentet som er oppfunnet.<br />
Uansett hvor fint utøveren spiller,<br />
så låter det bare «u-coolt». Trombonen<br />
hører hjemme i større en-<br />
Yuko Oshima i<br />
Donkey Monkey<br />
sembler, som i et storband, for å<br />
lage den lyden som er midt i<br />
mellom. Eventuelt i en utvida blåserseksjon<br />
i et jazzrockband a la<br />
Chicago – men også der; for å<br />
gjøre lydbildet komplett. Ikke som<br />
soloinstrument!<br />
Altså har trombonisten Nils Wogram<br />
et problem – i flere par ører<br />
enn mine, vil jeg anta. Han er dyktig,<br />
for all del – men det tar aldri<br />
av. Det kan faktisk aldri ta av, så<br />
lenge hovedinstrumentet er trombone.<br />
Dermed kommer det muligens<br />
ikke som noen overraskelse at<br />
de fineste øyeblikkene i denne<br />
konserten inntreffer når organisten<br />
Florian Ross og trommeslageren<br />
Dejan Terzic tar makta. Jeg<br />
veit ikke helt hvorfor jeg får så<br />
dilla på trommiser disse kveldene,<br />
men det er helt sant: Dejan Terzic<br />
kommer ufortjent i skyggen av<br />
Wogram i denne settinga; det er jo<br />
Terzic som utvilsomt er den musikalske<br />
sjefen!<br />
Fredag kveld kom til sin avslutning<br />
med irske Cormac Kenevey Quartet,<br />
leda av crooner-vokalisten<br />
bandet er oppkalt etter. Helt grei<br />
opptreden, men la det for en gangs<br />
skyld være lov å anmelde det<br />
utenom-musikalske. Man skal være<br />
stilig i denne sjangeren; man kunne<br />
liksom aldri ta The Rat Pack på<br />
kostymet. Dette har denne kvartetten<br />
muligens forstått, i og med<br />
at de kommer på scenen i like<br />
dresser. Men da kan ikke trommeslageren<br />
plutselig sitte i oppbretta<br />
skjermeermer, og fottøyet<br />
kan så absolutt ikke være alt fra<br />
brune og slitte boots til dårlige<br />
joggesko! «Skal det være, så skal<br />
det være», er det noe som heter.<br />
Rolling Stones er nok tilsynelatende<br />
casual kledd – men kom ikke<br />
her og fortell meg at det er tilfeldig<br />
hvilken t-skjorte, bukse og