Gårdbrukernes og småbrukernes formue og gjeld. Efter ... - SSB

41
ragende agrarpolitiske forfattere (som Buchenberger, Conrad, v. d. Goltz)
er enige om at en beheftelse av inntil 2/ 3 eller endog 3/ 4 av verdien er fullt
forsvarlig ved normal drift av eiendommen. Forutsetningen er da at den
årlige avkastningsverdi danner grunnlaget for taksten.
Hvordan passer så denne grense for norske jordeiendommer. Der er
omstendigheter som tyder på at den forsvarlige lånegrense hos oss normalt
ligger lavere enn f. eks. i Tyskland. Brukene her i landet er nemlig gjennemgående
mindre, og det er en kjent sak at evnen til å bære gjeld avtar med
eiendommenes avtagende størrelse.
Men i de opgaver som foreligger finnes der ingen sikre holdepunkter
til bedømmelse av disse forhold. Og selv om man kunde fastslå en belåningsgrense
under normale forhold, vil denne ikke gjelde under den krise landbruket
nu er rammet ay.
Og samme grense for forsvarlig belåning kan heller ikke opstilles for
alle størrelsesklasser av eiendommer. Samme gjeldsprocent virker nemlig
ikke like tungt ved små og store bruk. Som en almindelig anerkjent læresetning
gjelder det at de store bruk lettere kan bære en IDøj forgjeldelse enn
de små. Det sies at de små brukere føler en lav forgjeldelse tung, en
hoi umulig h bære. De store brukere derimot kan klare en høj forgjeldelse
også i en krisetid, særlig når de evner h pålegge sig innskrenkninger i den
forholdsvis rikeligere levestandard. Det avkastningskraftigere storbruk har
da også normalt mere behov for kreditt enn de mindre bruk.
Dette at evnen til å bære gjeld er så forskjellig ved de store og de små
bedrifter er et moment av betydning ved en vurdering av gjeldskrisen i
landbruket. Den statistisk påvisbare forøkelse av forgjeldelsen i et land,
f. eks. under depresjon av landbruksmarkedene, er derfor å bedømme forskj
ellig, alt eftersom det fortrinsvis rammer de små, de middels eller de større
bedrifter.
Ved de av Selskapet for Norges Vel istandbragte driftsundersøkelser
bar man for de siste år konstatert at under den pågående landbrukskrise
er stillingen dårligst for de små bruk. Grunnen hertil antas å være at man
har hatt lettere for å rasjonalisere ved de større bruk, likesom den økede
avkastning ved en sterkere drift har monnet mere på disse. Likesom for
tidligere år viser driftsundersøkelsene ganske klart at en allsidig drift og
intens jorddyrkning med store avlinger overalt har gitt de beste økonomiske
resultater. Det er de små brukeres sviktende evne til å følge med i slike fremskritt
som gjør deres drift mindre lønnsom.
De naturlige betingelser ligger da heller ikke overalt like godt til rette
for en intensivering av driften.
Således vil en høi forgjeldelse i de fruktbare flatbygder med sine store
bruk i en kritisk tid ikke virke så faretruende som når gjelden øker sterkt i
mere kummerlige jordbruksdistrikter, hvor de små bruk er fremherskende.