Gårdbrukernes og småbrukernes formue og gjeld. Efter ... - SSB

42
Når man så erindrer at det er distrikter av den førstnevnte type som viser
sig å være høiest forgjeldet, mens de av den sistnevnte type har relativt liten
gjeld, så er det klart, at dette er i det store hele en naturlig fordeling av
gjelden. De førstnevnte distrikter trenger større kreditter og tåler A, bære
en større gjeldsbyrde, mens de sistnevnte forholder sig ganske motsatt.
Men herav følger også at gjeldsprocentens ulike størrelse i de forskjellige
distrikter ikke i samme grad betegner et ulike gjeldstrykk.
Det er foran antydet at ved det fremadskridende jordbruk øker efterhånden
både eiendomsverdi og gjeld, vesentlig gjennem at der nedlegges ny
og øket kapital til eiendommenes og bedriftenes utvidelse og forbedring.
Ikke minst har dette vært tilfelle i tiden efter verdenskrigens utbrudd. Det
lar sig lett konstatere at et beløp som minst svarer til gjeldsøkningen i disse
år er blitt nedlagt i utvidelser og forbedringer av hus og jordvei, økning og
bedring av besetningene, av redskap og maskiner m. v.
Nydyrkingen 1914-1932 andrar til ca. 1 mill. dekar. Statens bidrag
hertil ca. 80 mill., jordbrukernes andel ca. 240 mill. kroner.
Besetningsøkning ca. 200 000 kyrlag, antagelig verdi 40-50 mill. kroner.
Anskaffelse av maskiner og redskap, automobiler m. v., anlegg av kulturbeiter
og andre mere varige jordforbedringer kan tilsammen anslagsvis settes
til 50 mill. kroner. Nybygging og modernisering av hus og installasjon
av elektrisk energi kan anslagsvis settes til 300 mill. kroner. Tilsammen en
kapitalplasering på noget over 600 mill, kroner til forøkelse av jordbrukets
realverdier. Da en vesentlig del herav er foretatt på et tidspunkt med lav
pengeverdi, er jo den reelle verdi herav idag adskillig mindre.
Den nevnte kapitalplasering har dog kun delvis stått i forbindelse med
gjeldsstiftelse. Nydyrkingen foregikk således først og fremst ved de små
bruk og er for det meste å betrakte som en kapitalisering av eierens og hans
families arbeide hermed. Nybygging og modernisering av hus derimot har
nok medført adskillig gjeldsstiftelse.
Men når vi nevner dette, så må vi samtidig understreke at dermed er
ikke ment å si at ikke gjeld kan føles like hårdt, selv om gjelden er stiftet i
produktivt øiemed. Det er prisforholdene som avgjør om investeringene skal
kunne forrentes.
Foran er omhandlet at der til bygder med særlig høi gjeldsprocent er
sendt forespørsel om hvad der kan antas å være hovedårsakene til dette
uheldige forhold. For småbrukerne faller svarene temmelig ensartede, idet
de fordeler sig på bare to kategorier, med et like stort antall på hver: 1. Oprettelse,
overtagelse og belåning til påkostninger under høikonjunkturen.
2. Sviktende biinntekter. Omtrent alltid nevnes begge hovedårsaker for samme
bygd, de har altså virket sammen til å gjøre stillingen så fortvilet for småbrukerne.
Hvad gårdbrukerne angår opgis der flere forskjellige, mere generelle
årsaker til høi forgjeldelse. Disse årsaker kan sammenfattes i følgende punkter: