Ben Ali-regimets undergang i Tunisia - Fortid

40 Fortid 1/12
Nasjonalgarden som var satt til å vokte kanonene i bydelen
Montmartre. Problemet var at regjeringssoldatene ikke
hadde nok hester til å få med seg kanonene. Da nasjonalgardesoldater
etter hvert kom til stedet, tok situasjonen en
uventet vending: Regjeringssoldatene solidariserte seg med
nasjonalgardesoldatene, og nektet å følge sine overordnedes
ordre. Også andre steder i byen skjønte hærens offiserer at
de ikke lenger kunne stole på sine menn. Thiers, som selv
var reist til hovedstaden, ga tidlig på ettermiddagen ordre
til hæren om full tilbaketrekning til Versailles. En stor del
av Paris’ middelklasse fulgte etter. 13 Dermed var Paris overlatt
til opprørerne. En revolusjon var gjennomført, så å si
uten blodsutgytelse, men en borgerkrig var i emning.
Nasjonalgardens sentralkomité var den eneste institusjonen
folk i Paris hadde tillit til, og det eneste organet som
kunne tilføre hovedstaden lederskapet byen trengte etter
opprøret 18. mars. Sentralkomiteen bestemte at det skulle
holdes valg om hvorvidt Paris skulle styres som en uavhengig
kommune 26. mars. Siden mange av de mer velstående
innbyggerne hadde forlatt byen, var det stor oppslutning
om parisisk selvstyre. 28. mars ble Pariskommunen offisielt
innsatt i rådhuset, som et revolusjonært motstykke til
den nasjonale regjeringen. 14 De som ble valgt til Kommunen
var valgt for å representere befolkningen - de skulle
fungere som delegater, og de skulle til enhver tid kunne
avsettes. Kommunen fylte raskt det administrative tomrommet
ved å etablere kommisjoner med ansvar for blant
annet finans, krig, justis, velferd, utdanning, arbeid og
handel, og kommisjonene posisjonerte Kommunen som
en seriøs rival til regjeringen. 15
Den franske republikanske leiren var på 1800-tallet på
ingen måte noen enhetlig bevegelse. Både anarkister, liberale
tilhengere av konstitusjonell styreform og revolusjonære
sosialister kalte seg republikanere. Det var særlig
anarkistene og de såkalte revolusjonære republikanerne,
blanquistene, som fikk innflytelse i Kommunen. Store
deler av den franske arbeiderklasse var inspirert av det
anti-statlige elementet i fransk sosialisme, og i særlig grad
av anarkisten Pierre-Joseph Proudhon (1809-1865). Proudhon
framholdt at alle former for sentraliserte regjeringer
var undertrykkende, også en republikansk. Han tok i
stedet til orde for en føderalistisk politisk struktur; et forbund
av selvstyrte kommuner skulle erstatte den sentrale
statsmakten, samtidig som små produsenter erstattet kapitalistiske
former for produksjon. Den mest ekstreme fraksjonen
av den revolusjonære republikanske bevegelsen var
blanquistene, som tok sitt navn fra lederen Louis Auguste
Blanqui (1805-1881). Hans teorier var basert på erfaringer
fra den franske revolusjonen, og han var overbevist om at
en revolusjonær elite måtte etablere et diktatur for å sikre
kontroll over den påbegynte prosessen. 16 Det var disse to
sterkt motsetningsfylte grupperingene som var framtredende
i Kommunen, og i praksis var det Proudhons ideer
som fikk mest gjennomslag.
Det var et alvorlig, kanskje avgjørende problem for Kommunen
at den manglet et ideologisk lederskap. Rivaliseringen
mellom de ulike grupperingene var utvilsomt
hemmende, og det førte til at Kommunen på avgjørende
tidspunkt ikke klarte å ta viktige avgjørelser. Særlig var det
faktum at Kommunen aldri klarte å organisere et effektivt
forsvar av byen alvorlig, siden den regulære franske hæren
ble sterkere for hver dag som gikk.
Avgjørelsene som ble tatt i kjølvannet av opprøret kan ha
vært avgjørende for utfallet av konflikten mellom Paris
og den nasjonale regjeringen. Da regjeringen forlot Paris,
ble også fortene som omga byen evakuert. Opprørerne
tok kontroll over alle fortene sør for Paris, men ikke det
strategisk viktige fortet ved Mont-Valérien i vest. Charles
Ernest Lullier, som ble utnevnt til øverstkommanderende
for Nasjonalgarden 18. mars, nølte med å okkupere Mont-
Valérien fordi fortets kommandant skal ha lovet å forholde
seg nøytral i konflikten mellom Paris og regjeringen i Versailles.
Lullier ble øyeblikkelig fratatt kommandoen, men
opprørerne maktet likevel ikke å få kontroll over fortet.
Senere brukte Versailles fortet ved Mont-Valérien som
samlingsplass for regjeringsstyrkenes invasjon av Paris.
I tillegg var opprørerne i dagene etter 18. mars motvillige
til å konfrontere Versailles militært. Det klareste uttrykket
for det er at Nasjonalgardens sentralkomité avviste blanquistenes
forslag om å angripe Versailles for å knuse den
franske hæren mens den enda var svak. Militær satsing
kunne ha forandret utfallet til kommunardenes fordel.
Det var som nevnt over 300 000 nasjonalgardesoldater
i Paris, mens tallet på regjeringssoldater bare var et sted
mellom 12 000 og 20 000. Hovedårsaken til kommunardenes
motvillighet til å angripe hæren var frykt for prøyssisk
inngripen. Frykten for at et militært angrep mot Versailles
ville føre til at Preussen blandet seg inn, var i følge
David Shafer ubegrunnet. Så lenge sentralkomiteen holdt
seg til fredsavtalen 17 mener Shafer at det var lite som tydet
på at den prøyssiske rikskansler Bismarck ville blande seg
direkte inn i en intern fransk konflikt. 18
Det har senere blitt påpekt at en av kommunardenes største
tabber var å ikke ta kontroll over Frankrikes nasjonale
bank, som lå i Paris og oppbevarte millioner av francs. 19 Å
ha bankens ressurser til rådighet ville naturligvis være en
stor fordel i seg selv, men viktigere var det at banken ville
være verdt mer enn ti tusen gisler. Trusler fra kommunardene
om å bruke bankens penger kunne ha fått den følge
at den franske overklasse hadde satt i gang et press mot
regjeringen om inngåelse av forlik med Paris. Siden kommunardene
valgte å ikke ta i besittelse bankens goder, ble
store pengesummer overført fra Paris til Versailles, penger
som ble brukt til å finansiere hæren som til slutt knuste
Kommunen. I ettertidens klare lys kan det virke merkelig
at kommunardene unnlot å ta kontroll med banken, men
man må regne med at kommunardene hadde realpolitiske