Ben Ali-regimets undergang i Tunisia - Fortid

More documents

Recommendations

Info

8 <strong>Fortid</strong> 1/12 kningsrådet nå til jul. Jeg kjente at dette har jeg gjort så mange ganger – jeg vet ikke hvor mange ganger jeg orker å søke og ikke få. Det gjelder nok mange. Det er veldig mye midlertidighet og korte engasjementer. Til en viss grad er det strukturelle ting, og universitetet har en politikk hvor de har veldig mye midlertidighet i forhold til mange andre felt i arbeidslivet. Det går an å reise spørsmålet på politisk nivå og diskutere ansettelsespolitikk og sånne ting. Men samtidig er det på individnivå et spørsmål om «hvor mye vil jeg dette? Og er jeg i en sånn situasjon – mht. boliglån og sånne ting – hvor jeg kan gjøre det?» Jeg tror ikke moralen min er sånn Disney – at plutselig blir drømmene dine til virkelighet – men jeg liker historie så godt, og jo mer jeg holder på med historie jo mer liker jeg det. Det vil koste meg veldig mye å legge det på hylla nå. Var det sånn at avslag og motgangen trigget motivasjonen din? – Ja, på en måte. Men det kan bli sånn at man legger skylda på andre: «de har ikke skjønt at prosjektet mitt er så godt.» Men jeg tror man må bli litt slik, som en forsvarsmekanisme. Med tanke på at historielæreren min på videregående ble en sånn motivasjon skulle man trodd, he he, at jeg er en personlighetstype som biter meg fast der andre prøver å riste meg av. Jeg tror at det synes om man ikke har hjertet i det. Om gløden, nerven, ikke er der, så er det vanskelig å fortsette. Men mange kommer til et punkt hvor det er mer smerte enn glede i det, og hvor fast jobb har sine fordeler. Du har sagt: «Jeg håper at det finnes mange måter å skrive historier som vi ikke har funnet opp enda.» 3 Hva er det med skrive- og framstillingsmåten i historie som kan være begrensende og problematisk? – Det der ble liksom et slagord i tilknytning til «Krigens ettertid» høsten 2010. En veldig optimistisk vending jeg står for der. I avhandlinga siterer jeg en artikkel av Knut Kjeldstadli, som heter «Beyond Cultural History – A Renewed History of Society». 4 Der diskuterer han den språklige og den mentalitetshistoriske vendingen, og bruker bildet om gruvearbeiderens virkelighet. For gruvearbeideren er det ikke bare ideene og forestillingene, men den harde virkeligheten som gjelder, sier Kjeldstadli. Jeg ville snu litt på det argumentet. Da jeg skrev om hva som skjedde med de norske jødene under krigen, møtte jeg sånne store, veldig fortetta substantiver, som ’arrestasjon’, og ’deportasjon’. Jeg tenkte at jeg som leser måtte bruke min egen forestillingsevne for å løse opp de ordene igjen, sånn at det jeg så da jeg leste de ordene var alle de menneskene som faktisk ble arrestert, og alle de menneskene som arresterte dem. For å finne materialiteten, den fortidige hendelsen, måtte jeg dermed bryte opp språket i den historiske framstillingen. Å fokusere på språkbruk kan sånn sett også være en måte å hente tilbake virkeligheten på. Da tenkte jeg, at er det noen måter å skrive de historiene på som kamuflerer fortidige hendelser, mens det er andre som gjør de fortidige hendelsene mer tilgjengelige og synlige for oss? For å sette det litt på spissen; jeg synes noe av diskusjonen om historie er litteratur eller ikke – hele Hayden White-problematikken – handler om at noen har veldig lyst til å si: «Hit, men ikke lenger. Historie er ikke bare litteratur.» Istedenfor så tenkte jeg at vi må jo bruke språket, men vi behøver ikke være fanga av det. Vi kan isteden oppøve vår bevissthet om hvordan vi bruker språket. Når vi bruker sånne fortetta substantiver som gjør at veldig mye blir borte, kan vi spørre oss om vi burde presisere mer inngående hva det var som foregikk. I Espen Sørbys bok Kate, alltid vært i Norge, og i Jan Erik Volds Ruth Maiers dagbok, handler det om enkeltpersoner. Derfor beskrives det akkurat hvordan de ble arrestert og hvilke politimenn som kom til dem. Så jeg tenker at språket er et verktøy: vi kan bruke det bevisst og ha et aktivt forhold til når vi fortetter, og når vi løser opp og forteller mange enkelthistorier. Da er ikke litteraturinnsikten truende, da er den en ressurs. Men alle skal ikke skrive likt, alle skal ikke skrive om enkeltpersoner. Det er ikke det som er moralen min, men det er det med å tenke mer aktivt om hvordan man forteller. I «Norgeshistorie på nett» så tenker jeg på hvilke muligheter som ligger i å formidle historie på nett, og sette sammen historie og vinklinger – det kan være en ny måte å skrive på. Prosjektet er i startfasen, men jeg tenker at på nett kan man koble sammen temaer på andre måter enn man gjør på papir, og man kan kanskje jobbe mer aktivt med forholdet mellom de «store» og de «små» historiene. I kjølvannet av Knausgårds bøker har vi fått diskusjonen om det er roman eller ikke når man skriver om sitt eget liv. Knut Kjeldstadli har skrevet bok om besteforeldrene sine, og jeg vet at flere andre norske historikere skriver på familiehistorier nå. Selv har jeg tenkt til å skrive om besteforeldrene mine, som drev med kommunistisk motstandsarbeid under krigen. Jeg har lyst til å bruke det som en innfallsport til å si noe mer om fortellingen om krigen i norsk etterkrigstid. Det er ikke et unikt prosjekt. Men jeg tenker at det er interessant, at det er ikke bare på Knausgård-siden denne utforskningen skjer. Hva skiller historie fra andre fag? – Det er et kjempevanskelig spørsmål. Jeg er ikke sikker. Jeg setter innmari pris på ting som blir skrevet av folk som ikke er faghistorikere. Jeg er tilbøyelig til å tenke litt sånn banalt, at så lenge det handler om fortid så er det historie, på en eller annen måte. Et kunstverk som handler om fortid kan få meg på en ny tanke. Holocaustforskningen som ikke har vært utført av faghistorikere, men av litteraturvitere og folk fra estetiske fag, og som handler om minne, interesserer meg. Disse har gjort mye på hva de overlevende har fortalt, eller ikke fortalt, sine barn, og hvordan historien lever videre og blir bearbeidet i litteratur og i kunst. Så hva er det som gjør at noe blir historie – er det bare
hva faghistorikere driver med? Noen sier at det er problemstillingen, innfallsvinkelen, man jobber på med, som tilsier hvilket fagfelt man holder på med. Mange vil si at faghistorikerens primære bidrag i Holocaustforskningen er deres forskning på overgriperne, at det er med overgriperne alt starter. Uten dem, ikke noe Holocaust. At man kan se på ofrene og de jødiske erfaringene, men siden de hadde et begrensa arbeidsrom – de kunne bare handle i forhold til noe som ble gjort med dem – så er det nazistenes politikk, Hitlers motivasjon, om det var alminnelige menn eller gjennomgående ideologisk motiverte forbrytelser og lignende, som liksom er kjernen i historien om Holocaust. Det er så vanskelig å si noe allment om hva som er historie. Norsk okkupasjonshistorie er det er mange journalister og andre som har skrevet om – skal man regne det som historieskrivning? Noen vil da holde fast på at det bare er faghistorikerne som skriver historie, alle de andre skriver om historien. Det er mye makt i det spørsmålet, om hvem som er de ordentlige historikerne. Men om du spør meg om hva som er forskjellen på oss og statsviterne – det er mange som velger å svare på spørsmålet den veien – kan jeg si at vi ikke er så glad i teorier og modeller, eller at vi bruker dem annerledes. Det er det mer tradisjonelle svaret. Men i den delen av faget jeg operer i til vanlig er det ikke slik at jeg ofte støter på at sosiologene og statsviterne har beveget seg inn på mitt felt, eller at jeg henter teorier fra dem. Om jeg skal dra den leksa om hvorfor historie er på HF og ikke på SV-fakultet, så kjenner jeg at dette er jeg lært opp til. Nettopp fordi vi driver med alt som er plassert i fortid, økonomisk historie og så videre, så låner og henter vi inn alle sammen fra andre fagfelt, og trenger noe som utgjør en faglig konsolidering. Det fellesskapet vi har skapt oss er kanskje en av grunnene til at vi ikke diskuterer så mye teori internt, fordi det ville splitte oss. Så vi er mer opptatt med å si hva det er som skiller oss fra de andre. Erling Sandmos artikkel i Nytt Norsk Tidsskrift, «Hvordan det egentlig var», 5 viser hvordan historikere har en tendens til å unngå å ta diskusjoner om store, teorietiske, vanskelige ting. Som narrativitet, som egentlig rokker fundamentalt med måten vi jobber på. Isteden gjør vi det til et redskap i boksen vår, en metodeting; «ja men vi kan skrive narrativ!» Den tradisjonelle måten å begrunne historiefaget på har jeg derfor litt distanse til, fordi jeg ser det som en fortelling om hvorfor akkurat vi som er sammen, er sammen. Vi kunne vært sammen med andre, på veldig mange måter, også på universitetet. Jeg tror vi kunne hatt mye å tjene på å jobbe mer med kulturhistorikerne for eksempel. Men det er kanskje fordi det er noe av det jeg synes er spennende. Du har sagt at objektivitetsidealet for deg har vært et nøkkelpunkt i arbeidet med okkupasjonshistorien. 6 Bakgrunnen for hva du har skrevet om, har vel ikke sitt opphav i en ren objektiv nysgjerrighet? Det er mennesker i Intervju 9 ytterpunktene i andre historiearbeider, som du har valgt å rette oppmerksomheten mot. For eksempel ofre for okkupasjonsmakten, tyskertøser, krigsbarna, nazisympatisører, og lignende. Har dette objektivitetsidealet dermed vært utfordrende? – Vi har alle noen spørsmål som driver oss, den gnisten, som gjør at vi holder på med det vi gjør. Men vi skylder oss selv og leserne og alle som skal forholde seg til det vi produserer, å være så åpne som mulig om hvorfor vi har blitt dratt den veien, og hva vi tenker om premissene for arbeidet vi har gjort. Det synes jeg er mer viktig enn objektivitet, og nettopp det at det skal diskuteres etterpå. Kanskje jeg synes det fordi jeg oppfatter okkupasjonshistorien som et felt hvor man enda er veldig opptatt av fakta: at ting faktisk skjedde, og om det skjedde 2. eller 3. oktober. Sannhetene står veldig steilt opp mot hverandre. Til og med de som kritiserer, som har nye agendaer og som vil se på nye grupper, også de vil diskutere på det nivået og være like faktaorienterte. I okkupasjonshistorien er det ingen postmoderne diskusjoner. Det folk vil vise er at noen har blitt urettferdig behandla, eller fortjener en plass innen det nasjonale heltebildet. Derfor ville jeg gjøre noe annet, vise noen andre problemer, vise at det går an å diskutere den kunnskapen de produserer. ■ Noter 1 Corell, Krigens ettertid, s. 2. 2 Corells hovedoppgave heter «’Vårt lille plaster på krigens sår’: Norges mottak av jødiske ’displaced persons’ og arbeidere mellom 1946 og 1950». Den handler om det norske mottaket av om lag 400 jøder som hadde overlevd andre verdenskrig og som befant seg i tyske leirer for såkalte ’displaced persons’ etter krigen. De fleste var opprinnelig fra Ungarn og Polen og hadde ingen tilknytning til Norge før de kom. 3 Andreassen, «Språket skjuler krigssynder». 4 Kjeldstadli, «Beyond Cultural History – A Renewed History of Society?», s. 179–194. 5 Sandmo, «Hvordan det egentlig var», s. 9–21. 6 Corell, «Hva er historien om krigen?», s. 16. Litteraturliste Andreassen, Kim E. «Språket skjuler krigssynder». I På Høyden, nettavis for UiB, 8.11.2010. Oppsøkt 4.1.2012. Corell, Synne. «Hva er historien om krigen? – Historiografien om den tyske okkupasjonen av Norge under annen verdenskrig.» I <strong>Fortid</strong>, nr. 2, UiO, 2007. Corell, Synne. Krigens ettertid: Okkupasjonshistorien i norske historiebøker. Ph.d.-avhandlingen. UiO, 2009. Kjeldstadli, Knut. «Beyond Cultural History – A Renewed History of Society?». I Pathways of the Past: Essays in Honour of Sølvi Sogner on Her 70th Anniversary. Redigert av Hilde Sandvik, Kari Telste og Gunnar Thorvaldsen. Novus, Oslo, 2002. Sandmo, Erling. «Hvordan det egentlig var». I Nytt Norsk Tidsskrift, Vol. 27, nr. 1–2, UiO, 2010.
Page 1 and 2: Historiestudentenes tidsskrift, UiO
Page 3: INNHOLD 05 06 Leder Aslak Kittelsen
Page 6 and 7: 6 Fortid 1/12 Ingen Disneymoral i h
Page 10 and 11: 10 Fortid 1/12 Fagtidsskriftet til
Page 12 and 13: 12 Fortid 1/12 In this limited spac
Page 14 and 15: 14 Fortid 1/12 Pompeiis undergang -
Page 16 and 17: 16 Fortid 1/12 Kart over den utgrav
Page 18 and 19: 18 Fortid 1/12 helt sikkert skjønt
Page 20 and 21: 20 Fortid 1/12 Bortsett fra Plinius
Page 22 and 23: 22 Fortid 1/12 De antoninske badene
Page 24 and 25: 24 Fortid 1/12 Porta Nigra i Trier,
Page 26 and 27: 26 Fortid 1/12 Mitt syn er at sivil
Page 28 and 29: 28 Fortid 1/12 Romerske ruiner, sku
Page 30 and 31: 30 Fortid 1/12 Vägar framåt Den a
Page 32 and 33: 32 Fortid 1/12 Når vi skal forsøg
Page 34 and 35: 34 Fortid 1/12 personlige plan bet
Page 36 and 37: 36 Fortid 1/12 KLNM: Kulturhistoris
Page 38 and 39: 38 Fortid 1/12 Pariskommunen dag Jo
Page 40 and 41: 40 Fortid 1/12 Nasjonalgarden som v
Page 42 and 43: 42 Fortid 1/12 Umiddelbart etter at
Page 44 and 45: 44 Fortid 1/12 En tillitsmanns fall
Page 46 and 47: 46 Fortid 1/12 bidro til et godt sa
Page 48 and 49: 48 Fortid 1/12 Granskningskomiteens
Page 50 and 51: 50 Fortid 1/12 Dommedagsplanen Nors
Page 52 and 53: 52 Fortid 1/12 Soppsky over Nagasak
Page 54 and 55: 54 Fortid 1/12 Gudmund Harlem. 33 G
Page 56 and 57: 56 Fortid 1/12 Kartet viser Ekvator
Page 58 and 59:
58 Fortid 1/12 massive økonomiske
Page 60 and 61:
60 Fortid 1/12 Ben Ali-regimets und
Page 62 and 63:
62 Fortid 1/12 kan altså forstå a
Page 64 and 65:
64 Fortid 1/12 Tunisia var først u
Page 66 and 67:
66 Fortid 1/12
Page 68 and 69:
68 Fortid 1/12 normer, tolkninger o
Page 70 and 71:
70 Fortid 1/12 Godt og grundig om m
Page 72 and 73:
72 Fortid 1/12 Gjennomført og vels
Page 74 and 75:
74 Fortid 1/12 Smyrna - paradiset s
Page 76 and 77:
76 Fortid 1/12 grad vore positivt i
Page 78 and 79:
78 Fortid 1/12 på mytene, som vel
Page 81:
Forfatterinstruks Redaksjonen ønsk
show all

Ben Ali-regimets undergang i Tunisia - Fortid

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?