66 <strong>Fortid</strong> 1/12
Historien om et fremmed land Norvegr: Norges historie, bind I: Frem til 1400 Hans Jacob Orning Aschehoug, 2011 «The past is a foreign country: they do things differently there», 1 skrev forfatteren L. P. Hartley, og mange historikere har trykket denne kjente linjen til sitt bryst. Men utsagnet har ikke vært sannere i noe norgeshistorieverk jeg har lest. I bind 1 av Aschehougs nye norgeshistoriesatsning, Norvegr, ønsker middelalderhistorikeren Hans Jacob Orning (som også er verkets redaktør), å fortelle Norges historie fram til 1400 e.kr. med utgangspunkt i «fortidens annerledeshet» og i perspektiver fra «den nye kulturhistorien». Resultatet er blitt en velformidlet og spennende reise i tid, og en ganske annen historie enn den man finner i Aschehougs forrige norgeshistorieverk fra 1990-tallet. Antropologi og rettsantropologi Det kulturhistoriske perspektivet i Norvegr er tydelig. Orning har sosialantropologens blikk, og stopper stadig opp og gir oss interessante innblikk i fremmede ritualer, skikker og verdensanskuelser. Vi får blant annet lese om slagsmåls-, æres- og ridderkultur, og Orning forsøker også tidvis å forstå kildene bedre gjennom å tolke dem opp mot middelalderens religiøse verdensbilde. De kulturelle innblikkene er heller ikke bare ment som kuriositeter, men som bærende elementer av fremstillingen. Også politikken er sett i et antropologisk perspektiv, og her er Orning virkelig i sitt ess. Som ivrig forkjemper for å se norsk middelalderhistorie i et rettsantropologisk perspektiv, viser han oss hvordan politikk ikke er det samme til alle tider. Det rettsantropologiske perspektivet oppstod da noen historikere som studerte konfliktløsning i fransk middelalder, opponerte mot oppfatningen som rådet om at det føydale Frankrike var et «anarki». Disse historikerne (som hovedsakelig var amerikanske) mente at man istedenfor å se på dette samfunnet som et uregjerlig kaos, burde betrakte det som et samfunn som ble regulert av sett med regler, bare andre regler enn de statsmakten siden har vunnet frem med. Rettsantropologiske perspektiver ble raskt en favoritt i studien av feider og blodhevn og ordningen av det statsløse Island, og Sverre Bagge har vært en foregangsmann i å få noe av tankegodset brukt på norsk middelalderhistorie. Orning har imidlertid gått lenger enn de fleste i å hevde kontinuitet gjennom middelalderen av det vi (noe upresist kanskje) kan kalle «førstatlige» samfunnstrekk. 2 Boken byr på skarpe analyser av politiske prosesser: Tingmøter, gjestebud, ambulering, gaveutvekslinger, vennskap, høvding- og kongemakt bindes sammen gjennom det rettsantropologiske perspektivet, og får tilsynelatende uforståelige politiske handlinger til å gi mening. Det er imidlertid litt synd at Orning ikke virker å ha det samme skarpe blikket i analysen av konge- og kirkemaktens konflikter og samarbeid på 1100- og 1200-tallet – da opplever jeg at politikken nesten virker uforanderlig igjen. Kongemakten og kirken vant til slutt gjennom med sin måte å ordne samfunnet på, men er det dermed udiskutabelt at de forholdt seg til hverandre på eksemplarisk vis ut fra denne ideologien? «Alminnelige mennesker»? Norvegr har, i følge verkets forord, Bokomtaler 67 som mål å fortelle om såkalt «alminnelige mennesker». Jeg tror knapt det har vært skrevet en norgeshistorie, i hvert fall de siste hundre årene, uten at dette har vært et uttalt mål, men det følges sjelden spesielt godt opp. Hvordan klarer Orning seg? Å skrive et bind om tiden fram mot 1400 som handler om «alminnelige mennesker« er en stor utfordring. Kildene vi har til middelalderens Norge handler nesten utelukkende om konger, høvdinger og maktspill. Også denne boken handler en del om konger og høvdinger. Det er likevel tydelig at Orning gjør så godt han kan, og analyserer kildene med et genuint ønske om å nå brede lag av befolkningen. En styrke i Ornings bok, som gjør at han kommer tettere innpå menneskene, er hans desentraliserte perspektiv. I tråd også med det rettsantropologiske utgangspunktet beskriver han hvordan menneskene forholdt seg til hverandre i lokalsamfunnene, og om fellesskapene der de levde sine liv og løste sine oppgaver, problemer og konflikter. Dette er i stor grad en norgeshistorie om felleskap som ikke var nasjonale. I omtalen av kongemakt og gryende statsutvikling er det fortsatt lokalsamfunnene fremstillingen handler om, noe som gir et mer nyansert bilde av statsutviklingsprosessen enn vi er vant med fra mange tidligere norgeshistorieverker. I den grad kongens sysselmenn var til stede i lokalsamfunnene, ble de også en del av det, og måtte forholde seg pragmatisk til dets indre logikk. Det var først flere hundre år senere at kongens lover ble absolutte, og hevet over lokale ➤