Ben Ali-regimets undergang i Tunisia - Fortid
Ben Ali-regimets undergang i Tunisia - Fortid
Ben Ali-regimets undergang i Tunisia - Fortid
Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
44 <strong>Fortid</strong> 1/12<br />
En tillitsmanns fall<br />
Jens Tangen og etterkrigsoppgjøret i LO<br />
kristoFFer sLettHoLM, Master i Historie, universitetet i osLo<br />
Jens Tangen hadde i løpet av 30-tallet opparbeidet seg en<br />
sentral posisjon i LO. Han var fra 1935 formann i ett av<br />
LOs største forbund, Norsk Bygningsarbeiderforbund, og<br />
var i tillegg medlem av LO-sekretariatet. I etterkant av<br />
det tyske angrepet på Norge i 1940 fikk han en sentral<br />
rolle i en opposisjonell gruppering i fagbevegelsen, som<br />
krevde fred og en aktiv klassepolitikk for å sikre arbeiderbevegelsen<br />
innflytelse under de rådende forhold. Den<br />
28. september 1940 avsatte okkupanten den fungerende<br />
formannen av LO, og under sterkt press aksepterte Tangen<br />
utnevnelsen som formann i LO. Han fungerte som<br />
den fremste tillitsmannen i nesten ett år, før LO til slutt<br />
ble nazifisert under «landsleder» Odd Fossum i september<br />
1941. Jens Tangen var en kontroversiell mann, og oppgjøret<br />
med ham etter okkupasjonen symboliserer sentrale<br />
utviklingstrekk i etterkrigstiden. Behandlingen av ham<br />
kulminerte i eksklusjon på LO-kongressen i mai 1946.<br />
Dette er en historie om en tillitsmanns fall.<br />
Tangen og Fagopposisjonen av 1940<br />
Det tyske angrepet på Norge 9. april 1940 skapte en<br />
uoversiktlig situasjon, også for landets fagorganiserte.<br />
De første dagene etter angrepet var LO i praksis uten<br />
ledelse, da topplanet måtte flykte fra Oslo sammen med<br />
arbeiderbevegelsens øvrige lederskap. En LO-ledelse ble<br />
rekonstruert 12. april med Elias Volan som formann, men<br />
i månedene som fulgte skulle fagbevegelsen oppleve flere<br />
tilbakeslag: Administrasjonsrådet som ble opprettet 15.<br />
april var uten representanter fra arbeiderbevegelsen, okkupanten<br />
blandet seg direkte inn i lønnsforhandlingene,<br />
og LOs rekonstruerte ledelse aksepterte bortfallet av ett av<br />
to dyrtidstillegg. Arbeiderbevegelsen ble kort sagt skjøvet<br />
ut på sidelinjen blant beslutningstakerne. 1 I Oslo samlet<br />
en gruppe radikale fagorganiserte seg i protest mot utviklingen,<br />
med krav om en aktiv klassepolitikk der LO skulle<br />
presses til en mer sentral rolle i den politiske utviklingen<br />
i landet. Dette har senere blitt kjent som Fagopposisjonen<br />
av 1940.<br />
På opposisjonens konstituerende møte 15. juni 1940 samlet<br />
grupperingen seg om et program bestående av tre punkter:<br />
Fred med Tyskland, forberedelser til en ny konstitusjon og<br />
reorganisering av arbeidslivet. 2 Grupperingen var revolusjonært<br />
innstilt, og et notat skrevet av den ideologiske lederen<br />
viser hvordan den så for seg det fremtidige styret i Norge:<br />
Et råd utgått av «det arbeidende folk», fiskerne, bøndene<br />
og arbeiderne, skulle dannes. Fra dette skulle en regjering<br />
utgå, og denne skulle ikke stå til ansvar for noe politisk parti.<br />
Programmet bør ses i sammenheng med en ideologisk<br />
strømning i arbeiderbevegelsen med røtter fra idékampen i<br />
etterkant av den russiske revolusjonen, men som hadde mistet<br />
oppslutning mot slutten av 30-tallet. 3 Fagopposisjonens<br />
program markerte et definitivt brudd med det parlamentariske<br />
demokratiet. Arbeiderne skulle gripe de mulighetene<br />
den tyske okkupasjonen medførte, og ta makten så å si på<br />
de tyske bajonetter. Når man i ettertid kjenner til de tyske<br />
planene for reorganiseringen av Europa, er opposisjonens<br />
program preget av en påfallende naivitet i forhold til de<br />
mulighetene arbeiderbevegelsen faktisk hadde. En rekke<br />
kommunister sluttet seg til opposisjonens arbeid, men også<br />
medlemmer av Arbeiderpartiet (Ap) og uavhengige deltok<br />
blant de rundt 100 aktive i opposisjonen.<br />
Jens Tangen ble ansett som nært knyttet til Norges Kommunistiske<br />
Parti (NKP), selv om han offisielt ikke var<br />
medlem av partiet. På opposisjonens første møte ble Tangen<br />
valgt til formann i opposisjonens arbeidsutvalg. Også<br />
Halvard Olsen, LOs formann mellom 1925 og 1934, ble<br />
valgt inn i utvalget, i tillegg til ideologen Håkon Meyer<br />
– opposisjonens de facto leder. Meyer var en sterk personlighet<br />
som hadde markert seg som svært kritisk til Aps<br />
vending i reformistisk retning utover 30-tallet, og han<br />
fikk raskt innflytelse over Tangen. Grunnen til at Tangen<br />
ble utpekt som leder, var antakeligvis at Meyer ønsket det:<br />
Tangen hadde den mest sentrale rollen i LO blant opposisjonens<br />
menn, og kunne dermed påvirke LO-ledelsen direkte.<br />
I tillegg gjorde hans mer uavhengige partipolitiske<br />
stilling ham akseptabel både for opposisjonens kommunister<br />
og sosialdemokrater.<br />
I LO-sekretariatet la Jens Tangen frem forslag i tråd med<br />
opposisjonens syn, og LO-ledelsen så med tiltakende irritasjon<br />
på virksomheten. I slutten av juli tok Elias Volan<br />
affære, og gikk voldsomt til angrep på opposisjonsarbeidet<br />
i et felles forbundsstyremøte. Det skulle ikke være tvil om<br />
at opposisjonen var nettopp det – en opposisjon, og den 14.<br />
august ble disse «fiender av arbeiderklassen» fordømt med<br />
overveldende flertall på et stort tillitsmannsmøte i Oslo.<br />
LO-ledelsen hadde i samarbeid med Ap og de borgerlige