Ben Ali-regimets undergang i Tunisia - Fortid

More documents

Recommendations

Info

42 <strong>Fortid</strong> 1/12 Umiddelbart etter at Nasjonalforsamlingen 18. mai hadde godkjent fredsavtalen begynte Preussen å sette fri franske krigsfanger, 30 000 om gangen. Etter at det strategisk viktige fortet ved Issy hadde falt, og etter hvert som den franske hæren tiltok i styrke, falt fortene sør for Paris, ett etter ett. 20. mai begynte regjeringsstyrkene å bombardere den franske hovedstaden. 21 Bombingen førte til at nasjonalgardebataljoner forlot viktige posisjoner vest i byen, noe som åpnet for at troppene fra Versailles kunne trenge inn i Paris. 21. mai inntok Versailles’ tropper byen, og på ettermiddagen 22. mai hadde regjeringsstyrkene kontroll over store deler av det sentrale Paris. 22 Kommunen og Nasjonalgardens sentralkomité klarte aldri å få i stand et seriøst forsvar av byen. Kommunardene visste at Paris’ arbeidere kunne takle gatekamp uavhengig av sentral kontroll, og satte derfor sin lit til barrikadene. Følgelig måtte små grupper kjempe desperat fra hver sin barrikade, og alle ble beseiret i tur og orden. Det eneste man kunne håpe å oppnå med denne type forsvar var å vinne tid, for å få regjeringssoldatene over på sin side, eller å holde ut lenge nok til å klare å forhandle fram en fredelig løsning. Kommunardene klamret seg til håpet om at regjeringssoldatene ville komme over på deres side, slik de hadde gjort 18. mars. Men mye hadde endret seg siden da. For det første var kommunetilhengernes suksess 18. mars i stor grad et resultat av den nasjonale regjeringens dårlige planlegging. For det andre hadde prøysserne i mai sluppet fri mange av de franske krigsfangene. I tillegg var Versailles mer selektive da de valgte ut soldater for å gjenerobre Paris. Dessuten var det langt færre kommunetilhengere som var villige til å kjempe da regjeringsstyrkene inntok byen. For de som ville støtte den sterke part, var det ikke lurt å satse på Kommunen. Under den blodige uken, fra 21. til 28. mai, oppsto det mange branner i Paris. Som en følge av disse brannene ble mange av byens kjente monumenter ødelagt, i tillegg til at Frankrike mistet en stor del av sin historiske og kulturelle arv, ettersom brannene ødela hundretusenvis av bøker og manuskripter. Ifølge David Shafer var de første brannene resultater av hærens bombardement. 23 Men det er også på det rene at mange bygninger ble brent ned av kommunarder, enten som dekning for deres tilbaketrekning gjennom byen, eller i desperasjon og sinne. Kommunens forsvarere begynte først med ildspåsettelse etter at troppene fra Versailles hadde satt i verk sine systematiske henrettelser av kommunetilhengere. I stedet for å forstå brannene som en del av en defensiv strategi, eller som resultat av hærens bombardement, ble brannene av journalister og politikere i etterkant karakterisert som ondsinnede handlinger begått av en vill og uregjerlig arbeiderklasse. Selv om kommunardene tente på bygninger og henrettet gisler, blekner grusomhetene i Kommunens navn i forhold til de som ble utført av styrkene fra Versailles. Under den blodige uken opprettet regjeringsstyrkene militære domstoler som skulle avgjøre skyldspørsmål for de som ble mistenkt for å ha støttet Kommunen. De som ble funnet skyldig ble øyeblikkelig henrettet. Enda verre enn de militære domstolene var henrettelsene uten lov og dom utført av militære avdelinger. Drapene på antatte kommunetilhengere varte til 15. juni, over to uker etter Kommunens fall. 24 Det finnes ingen eksakte tall på hvor mange parisere som ble myrdet under den blodige uken, men de fleste historikere opererer med tall mellom 20 000 og 30 000. 25 27. mai var det bare noen få lommer av motstand igjen i Paris, først og fremst i de fattige arbeiderstrøkene. Etter de siste store kampene ble 147 kommunarder skutt mot det som senere har fått navnet ”Kommunardenes mur”, på en av Paris’ største kirkegårder, Père Lachaise. Kommunen falt 28. mai. Kommunardenes største problem var mangelen på politisk lederskap. De av kommunardene som var inspirert av Proudhons føderalisme, protesterte både mot revolusjonsromantikk og mot sentraliseringen som var en nødvendighet under krigen mot Versailles. Følgen av svak sentral styring måtte nødvendigvis bli et ineffektivt forsvar av Paris. Kommunens mangel på effektiv håndtering av makt og bevisst revolusjonsstrategi ble en verdifull erfaring for blant annet Lenin og Mao, og det er først og fremst siden senere revolusjonære tok lærdom av Kommunens feil at den har vært viktig i et historisk perspektiv. Selv om den utopiske sosialismen fortsatt glimtvis kunne gjøre seg gjeldende, ble Pariskommunens fall på mange måter begynnelsen på slutten for denne formen for sosialisme, og i stedet var det de autoritære sosialistiske retninger vi kjenner fra forrige århundre som vant fram. ■
Noter 1 Wright, France in Modern Times, s. 151. 2 Edwards, The Communards of Paris, 1871, s. 176. 3 Edwards, The Communards of Paris, 1871, s. 17. 4 Cobban, A History of Modern France, s. 204. 5 Cobban, A History of Modern France, s. 207. 6 Shafer, The Paris Commune, s. 54. 7 Shafer, The Paris Commune, s. 55. 8 Cobban, A History of Modern France, s. 234. 9 Edwards, The Communards of Paris, 1871, s. 18. 10 Edwards, The Communards of Paris, 1871, s. 22. 11 Edwards, The Communards of Paris, 1871, s. 176. 12 Shafer, The Paris Commune, s. 60. 13 Shafer, The Paris Commune, s. 66. 14 Edwards, The Communards of Paris, 1871, s. 27. 15 Shafer, The Paris Commune, s. 72. 16 Shafer, The Paris Commune, s. 18. 17 Dette var en foreløpig fredsavtale, underskrevet 26. februar 1871. 18 Shafer, The Paris Commune, s. 65. 19 Marx, Paris-kommunen, s. 18. 20 Marx, Paris-kommunen, s. 122. 21 Shafer, The Paris Commune, s. 86. 22 Cobban, A History of Modern France, s. 234. Shafer, the Paris Commune, s. 87. 23 Shafer, The Paris Commune, s. 98. 24 Shafer, The Paris Commune, s. 97. 25 Stewart Edwards mener om lag 25 000 ble drept (Edwards, The Communards of Paris, 1871, s. 42); Alfred Cobban mener tallet var minst 20 000 (Cobban, A History of Modern France, s. 215); Jacques Rougerie konkluderer med at et sannsynlig tall er i overkant av 30 000 (Shafer, The Paris Commune, s. 98). Litteratur- og kildeliste Cobban, Alfred. A History of Modern France, volume 2: 1799–1871. From the First Empire to the Second Empire. Penguin Books Ltd, Baltimore, 1961. Edwards, Stewart. The Communards of Paris, 1871. Thames and Hudson Ltd, London, 1973. Marx, Karl. Paris-kommunen. Borgerkrigen i Frankrike. Forlaget Ny Dag, Oslo, 1971. Shafer, David A. The Paris Commune. French Politics, Culture, and Society at the Crossroads of the Revolutionary Tradition and Revolutionary Socialism. Palgrave Macmillan, New York, 2005. Wright, Gordon. France in Modern Times. From the Enlightenment to the Present. Rand McNally College Publishing Company, Chicago, 1974. På tema 43
Page 1 and 2: Historiestudentenes tidsskrift, UiO
Page 3: INNHOLD 05 06 Leder Aslak Kittelsen
Page 6 and 7: 6 Fortid 1/12 Ingen Disneymoral i h
Page 8 and 9: 8 Fortid 1/12 kningsrådet nå til
Page 10 and 11: 10 Fortid 1/12 Fagtidsskriftet til
Page 12 and 13: 12 Fortid 1/12 In this limited spac
Page 14 and 15: 14 Fortid 1/12 Pompeiis undergang -
Page 16 and 17: 16 Fortid 1/12 Kart over den utgrav
Page 18 and 19: 18 Fortid 1/12 helt sikkert skjønt
Page 20 and 21: 20 Fortid 1/12 Bortsett fra Plinius
Page 22 and 23: 22 Fortid 1/12 De antoninske badene
Page 24 and 25: 24 Fortid 1/12 Porta Nigra i Trier,
Page 26 and 27: 26 Fortid 1/12 Mitt syn er at sivil
Page 28 and 29: 28 Fortid 1/12 Romerske ruiner, sku
Page 30 and 31: 30 Fortid 1/12 Vägar framåt Den a
Page 32 and 33: 32 Fortid 1/12 Når vi skal forsøg
Page 34 and 35: 34 Fortid 1/12 personlige plan bet
Page 36 and 37: 36 Fortid 1/12 KLNM: Kulturhistoris
Page 38 and 39: 38 Fortid 1/12 Pariskommunen dag Jo
Page 40 and 41: 40 Fortid 1/12 Nasjonalgarden som v
Page 44 and 45: 44 Fortid 1/12 En tillitsmanns fall
Page 46 and 47: 46 Fortid 1/12 bidro til et godt sa
Page 48 and 49: 48 Fortid 1/12 Granskningskomiteens
Page 50 and 51: 50 Fortid 1/12 Dommedagsplanen Nors
Page 52 and 53: 52 Fortid 1/12 Soppsky over Nagasak
Page 54 and 55: 54 Fortid 1/12 Gudmund Harlem. 33 G
Page 56 and 57: 56 Fortid 1/12 Kartet viser Ekvator
Page 58 and 59: 58 Fortid 1/12 massive økonomiske
Page 60 and 61: 60 Fortid 1/12 Ben Ali-regimets und
Page 62 and 63: 62 Fortid 1/12 kan altså forstå a
Page 64 and 65: 64 Fortid 1/12 Tunisia var først u
Page 66 and 67: 66 Fortid 1/12
Page 68 and 69: 68 Fortid 1/12 normer, tolkninger o
Page 70 and 71: 70 Fortid 1/12 Godt og grundig om m
Page 72 and 73: 72 Fortid 1/12 Gjennomført og vels
Page 74 and 75: 74 Fortid 1/12 Smyrna - paradiset s
Page 76 and 77: 76 Fortid 1/12 grad vore positivt i
Page 78 and 79: 78 Fortid 1/12 på mytene, som vel
Page 81: Forfatterinstruks Redaksjonen ønsk

Ben Ali-regimets undergang i Tunisia - Fortid

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?