Ben Ali-regimets undergang i Tunisia - Fortid
Ben Ali-regimets undergang i Tunisia - Fortid
Ben Ali-regimets undergang i Tunisia - Fortid
You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
8 <strong>Fortid</strong> 1/12<br />
kningsrådet nå til jul. Jeg kjente at dette har jeg gjort så<br />
mange ganger – jeg vet ikke hvor mange ganger jeg orker å<br />
søke og ikke få. Det gjelder nok mange. Det er veldig mye<br />
midlertidighet og korte engasjementer. Til en viss grad er<br />
det strukturelle ting, og universitetet har en politikk hvor<br />
de har veldig mye midlertidighet i forhold til mange andre<br />
felt i arbeidslivet. Det går an å reise spørsmålet på politisk<br />
nivå og diskutere ansettelsespolitikk og sånne ting. Men<br />
samtidig er det på individnivå et spørsmål om «hvor mye<br />
vil jeg dette? Og er jeg i en sånn situasjon – mht. boliglån<br />
og sånne ting – hvor jeg kan gjøre det?»<br />
Jeg tror ikke moralen min er sånn Disney – at plutselig<br />
blir drømmene dine til virkelighet – men jeg liker historie<br />
så godt, og jo mer jeg holder på med historie jo mer liker jeg<br />
det. Det vil koste meg veldig mye å legge det på hylla nå.<br />
Var det sånn at avslag og motgangen trigget<br />
motivasjonen din?<br />
– Ja, på en måte. Men det kan bli sånn at man legger skylda<br />
på andre: «de har ikke skjønt at prosjektet mitt er så<br />
godt.» Men jeg tror man må bli litt slik, som en forsvarsmekanisme.<br />
Med tanke på at historielæreren min på videregående<br />
ble en sånn motivasjon skulle man trodd, he he, at jeg er<br />
en personlighetstype som biter meg fast der andre prøver<br />
å riste meg av.<br />
Jeg tror at det synes om man ikke har hjertet i det. Om<br />
gløden, nerven, ikke er der, så er det vanskelig å fortsette.<br />
Men mange kommer til et punkt hvor det er mer smerte<br />
enn glede i det, og hvor fast jobb har sine fordeler.<br />
Du har sagt: «Jeg håper at det finnes mange<br />
måter å skrive historier som vi ikke har funnet<br />
opp enda.» 3 Hva er det med skrive- og framstillingsmåten<br />
i historie som kan være<br />
begrensende og problematisk?<br />
– Det der ble liksom et slagord i tilknytning til «Krigens<br />
ettertid» høsten 2010. En veldig optimistisk vending jeg<br />
står for der. I avhandlinga siterer jeg en artikkel av Knut<br />
Kjeldstadli, som heter «Beyond Cultural History – A Renewed<br />
History of Society». 4 Der diskuterer han den språklige<br />
og den mentalitetshistoriske vendingen, og bruker bildet<br />
om gruvearbeiderens virkelighet. For gruvearbeideren<br />
er det ikke bare ideene og forestillingene, men den harde<br />
virkeligheten som gjelder, sier Kjeldstadli.<br />
Jeg ville snu litt på det argumentet. Da jeg skrev om hva<br />
som skjedde med de norske jødene under krigen, møtte<br />
jeg sånne store, veldig fortetta substantiver, som ’arrestasjon’,<br />
og ’deportasjon’. Jeg tenkte at jeg som leser måtte<br />
bruke min egen forestillingsevne for å løse opp de ordene<br />
igjen, sånn at det jeg så da jeg leste de ordene var alle de<br />
menneskene som faktisk ble arrestert, og alle de menneskene<br />
som arresterte dem. For å finne materialiteten, den<br />
fortidige hendelsen, måtte jeg dermed bryte opp språket<br />
i den historiske framstillingen. Å fokusere på språkbruk<br />
kan sånn sett også være en måte å hente tilbake virkelighe-<br />
ten på. Da tenkte jeg, at er det noen måter å skrive de historiene<br />
på som kamuflerer fortidige hendelser, mens det er<br />
andre som gjør de fortidige hendelsene mer tilgjengelige<br />
og synlige for oss?<br />
For å sette det litt på spissen; jeg synes noe av diskusjonen<br />
om historie er litteratur eller ikke – hele Hayden<br />
White-problematikken – handler om at noen har veldig<br />
lyst til å si: «Hit, men ikke lenger. Historie er ikke bare<br />
litteratur.» Istedenfor så tenkte jeg at vi må jo bruke språket,<br />
men vi behøver ikke være fanga av det. Vi kan isteden<br />
oppøve vår bevissthet om hvordan vi bruker språket. Når<br />
vi bruker sånne fortetta substantiver som gjør at veldig mye<br />
blir borte, kan vi spørre oss om vi burde presisere mer inngående<br />
hva det var som foregikk. I Espen Sørbys bok Kate,<br />
alltid vært i Norge, og i Jan Erik Volds Ruth Maiers dagbok,<br />
handler det om enkeltpersoner. Derfor beskrives det akkurat<br />
hvordan de ble arrestert og hvilke politimenn som<br />
kom til dem. Så jeg tenker at språket er et verktøy: vi kan<br />
bruke det bevisst og ha et aktivt forhold til når vi fortetter,<br />
og når vi løser opp og forteller mange enkelthistorier. Da er<br />
ikke litteraturinnsikten truende, da er den en ressurs. Men<br />
alle skal ikke skrive likt, alle skal ikke skrive om enkeltpersoner.<br />
Det er ikke det som er moralen min, men det er det<br />
med å tenke mer aktivt om hvordan man forteller.<br />
I «Norgeshistorie på nett» så tenker jeg på hvilke muligheter<br />
som ligger i å formidle historie på nett, og sette<br />
sammen historie og vinklinger – det kan være en ny måte<br />
å skrive på. Prosjektet er i startfasen, men jeg tenker at på<br />
nett kan man koble sammen temaer på andre måter enn<br />
man gjør på papir, og man kan kanskje jobbe mer aktivt<br />
med forholdet mellom de «store» og de «små» historiene.<br />
I kjølvannet av Knausgårds bøker har vi fått diskusjonen<br />
om det er roman eller ikke når man skriver om sitt eget<br />
liv. Knut Kjeldstadli har skrevet bok om besteforeldrene<br />
sine, og jeg vet at flere andre norske historikere skriver<br />
på familiehistorier nå. Selv har jeg tenkt til å skrive om<br />
besteforeldrene mine, som drev med kommunistisk motstandsarbeid<br />
under krigen. Jeg har lyst til å bruke det som<br />
en innfallsport til å si noe mer om fortellingen om krigen i<br />
norsk etterkrigstid. Det er ikke et unikt prosjekt. Men jeg<br />
tenker at det er interessant, at det er ikke bare på Knausgård-siden<br />
denne utforskningen skjer.<br />
Hva skiller historie fra andre fag?<br />
– Det er et kjempevanskelig spørsmål. Jeg er ikke sikker.<br />
Jeg setter innmari pris på ting som blir skrevet av folk som<br />
ikke er faghistorikere. Jeg er tilbøyelig til å tenke litt sånn<br />
banalt, at så lenge det handler om fortid så er det historie,<br />
på en eller annen måte. Et kunstverk som handler om fortid<br />
kan få meg på en ny tanke. Holocaustforskningen som<br />
ikke har vært utført av faghistorikere, men av litteraturvitere<br />
og folk fra estetiske fag, og som handler om minne,<br />
interesserer meg. Disse har gjort mye på hva de overlevende<br />
har fortalt, eller ikke fortalt, sine barn, og hvordan historien<br />
lever videre og blir bearbeidet i litteratur og i kunst.<br />
Så hva er det som gjør at noe blir historie – er det bare