Ben Ali-regimets undergang i Tunisia - Fortid
Ben Ali-regimets undergang i Tunisia - Fortid
Ben Ali-regimets undergang i Tunisia - Fortid
Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
høyde for dette allerede fra tidlig på 1960-tallet, uten at<br />
dette førte til en tilsvarende endring fant sted i den sivile<br />
sektoren. Selektiv bruk av ABC-våpen 26 kunne forekomme<br />
selv i en storkrig som begynte konvensjonelt. Disse<br />
momentene var kun forslag til endring av beredskapen,<br />
men lite konkret i dette arbeidet hadde skjedde i tiden<br />
frem mot 1970. 27<br />
Et annet internt norsk problem ble også åpenbart innen<br />
1967. Dette var mer av strukturell art. Det sivile beredskapsapparatet<br />
hadde vokst til et svært omfattende og<br />
komplekst system, og det fantes ikke noe overordnet<br />
organ for å samordne denne komplekse organisasjonen.<br />
Resultatet var, som man kan tenke seg, et uoversiktig og<br />
fragmentert system, preget av isolert og kortsiktig planlegging,<br />
svakt samarbeid, manglende initiativ, og ansvarspulverisering<br />
med det resultatet at ingen av aktørene<br />
visste helt konkret hva deres konkrete oppgave var i et<br />
komplekst og uoversiktlig byråkrati. Dette var noe som<br />
igjen ville forhindre og forsinke utførelse av den konkrete<br />
oppgaven. En erkjennelse av problemet med de overnevnte<br />
svakhetene førte i januar 1967 til oppnevnelsen av et embetsmannsutvalg<br />
som skulle løse de nevnte organiseringsmessige<br />
problemene. Utvalget bestod av representanter fra<br />
departementene, Statsministerens kontor, Sivilforsvaret<br />
og Forsvarsstaben. Utvalgets to viktigste oppgaver var:<br />
For det første å vurdere de forskjellige organenes arbeidsinstruks<br />
på sentralt nivå, med tanke på avgrensning av<br />
oppgaver, og oppgavenes hensiktsmessighet. For det andre<br />
skulle det se på hvorvidt samarbeidet organene i mellom<br />
fungerte tilfredsstillende. 28 Utvalget skulle også følge<br />
med Regjeringen til Krigshovedkvarteret (Sentralanlegget)<br />
plassert i Hole kommune i Buskerud. 29 Grunnen til<br />
dette var at man antok at det ville gjøre jobben enklere for<br />
statsministeren å lede ansvaret for totalforsvaret av landet<br />
i tilfelle krig. Viktigst av alt var at dette omstruktureringsarbeidet<br />
skulle føre til at arbeidsoppgavene ble tatt ut av<br />
departementene og sentraliseres rundt Direktoratet for Sivil<br />
Beredskap, DSB. Dette skjedde i 1970, og har forblitt<br />
slik siden den gang.<br />
Sluttbetraktninger<br />
Sett i ettertid 20 år etter den kalde krigens slutt, kan atomtrusselen<br />
mellom land fortone seg som noe utelukkende<br />
historisk. Trusselen om bruk av atomvåpen har forandret<br />
seg fra statlige aktører til individuelle grupperinger. 30<br />
Atombombens trussel er fortsatt til stede, selv om den preget<br />
folks hverdag i langt større grad i den kalde krigen. Artikkelen<br />
har tatt for seg det internasjonale utgangspunktet<br />
for de norske beredskapsplanene som eksisterte for å håndtere<br />
en atomkrig. Deretter har jeg gitt et overordnet riss av<br />
selve planene, for så å presentere to reelle utfordringer, en<br />
teknisk og en politisk, som disse planene ble stilt overfor.<br />
Dette var totalforsvarets planer for den totale krigens tidsalder.<br />
Det ble aldri en total atomkrig fordi statslederene<br />
På tema 53<br />
på hver side av terrorbalansens alter opptrådte forsiktig,<br />
skulle man tro. Likevel har jeg i arbeidet med denne artikkelen<br />
med referanse i Bremer Mærlis bok til tre episoder<br />
siden 1979 hvor atomkrig kunne ha brutt ut på grunn av<br />
uhell og misforståelser, 31 hvorav Natos Able Archer-øvelse<br />
i november 1983 sannsynligvis er den mest kjente.<br />
For Norges del ser man at det var meget omfattede og<br />
detaljerte planer. Rekkevidden av dem kan man bare spekulere<br />
i. Jeg tenker først og fremst på de menneskelige<br />
konsekvensene en gjennomføring av disse planene ville<br />
ha medført. En tvangsmessig forflyttning av kanskje flere<br />
hundre tusen mennesker fra hovedstadsområdet til en annen<br />
region i kongeriket ville nok kunne ha medført en<br />
humanitær katastrofe. Hvor skulle man gjøre av alle disse<br />
menneskene? Et paradoks er at forflytningsplanene for<br />
Finnmark for eksempel ble utarbeidet samtidig som gjenoppbygningen<br />
av landsdelen etter Wehrmachts herjinger<br />
høsten og vinteren 1944–45 ikke var ferdige. Den brente<br />
jords taktikk skulle altså iverksettes på nytt ved et sovjetisk<br />
angrep. Det var også i tråd med planer om begrenset<br />
bruk av allierte atomvåpen for å stoppe en sovjetisk<br />
offensiv gjennom Nord-Norge, planer som eksisterte til<br />
langt inn på 1970-tallet. Den ville jo ikke bare ha stoppet<br />
offensiven, men også avfolket landsdelen. Hvor konkret<br />
disse planene var er riktignok usikkert. Det samme gjelder<br />
vedrørende norske myndigheters samtykke for gjennomførelse<br />
av disse planene.<br />
Et annet spørsmål er om planene ville ha fungert etter hensikten.<br />
Det vil selvsagt bare bli spekulasjoner å antyde noe<br />
konkret svar på dette. Det som er sikkert er uansett at en<br />
atomkrig selv av begrenset art ville ha ført med seg menneskelige<br />
lidelser på et helt annet plan enn tidligere krigers<br />
historie. Jeg er inne på dette i begynnelsen av artikkelen;<br />
det har også vært tema for en rekke filmatiseringer, som<br />
for eksempel «Threads» og «The Day After» laget tidlig på<br />
1980-tallet. 32 I disse filmene faller samfunnsstrukturen<br />
fra hverandre rimelig fort, og anarkiet råder. Ifølge disse<br />
skildringene ville utfordringene ha vært av samme art i det<br />
som måtte være igjen av Norge etter et atomangrep. Tatt<br />
i betraktning den ekstremt korte varslingstiden anslått av<br />
myndighetene til maksimalt 15 minutter fra oppskytning<br />
til nedslag, er det et essensielt spørsmål om det ville ha<br />
vært mulig å gjøre noe i det hele tatt. Det er derfor på sin<br />
plass å reise spørsmålet om hvorvidt de som utarbeidet de<br />
norske beredskapsplanene faktisk trodde disse planene var<br />
gjennomførbare i praksis. Ved en konvensjonell krig kanskje;<br />
ved utstrakt bruk av atomvåpen må det ha fortont<br />
seg utenkelig. Det som også synes merkelig er at detaljene<br />
rundt disse planene ikke virker å ha vært offentlig kjent i<br />
samtiden sin, slik at folk visste hvordan de skulle forholde<br />
seg i tilfelle en atomkrig brøt ut. Det ville jo sannsynligvis<br />
ha forenklet gjennomføringen av disse tiltakene, men offentliggjøring<br />
av planer for krise og krig ble også fra politisk<br />
hold avvist, blant annet av tidligere forsvarsminister ➤