Ben Ali-regimets undergang i Tunisia - Fortid

More documents

Recommendations

Info

40 <strong>Fortid</strong> 1/12 Nasjonalgarden som var satt til å vokte kanonene i bydelen Montmartre. Problemet var at regjeringssoldatene ikke hadde nok hester til å få med seg kanonene. Da nasjonalgardesoldater etter hvert kom til stedet, tok situasjonen en uventet vending: Regjeringssoldatene solidariserte seg med nasjonalgardesoldatene, og nektet å følge sine overordnedes ordre. Også andre steder i byen skjønte hærens offiserer at de ikke lenger kunne stole på sine menn. Thiers, som selv var reist til hovedstaden, ga tidlig på ettermiddagen ordre til hæren om full tilbaketrekning til Versailles. En stor del av Paris’ middelklasse fulgte etter. 13 Dermed var Paris overlatt til opprørerne. En revolusjon var gjennomført, så å si uten blodsutgytelse, men en borgerkrig var i emning. Nasjonalgardens sentralkomité var den eneste institusjonen folk i Paris hadde tillit til, og det eneste organet som kunne tilføre hovedstaden lederskapet byen trengte etter opprøret 18. mars. Sentralkomiteen bestemte at det skulle holdes valg om hvorvidt Paris skulle styres som en uavhengig kommune 26. mars. Siden mange av de mer velstående innbyggerne hadde forlatt byen, var det stor oppslutning om parisisk selvstyre. 28. mars ble Pariskommunen offisielt innsatt i rådhuset, som et revolusjonært motstykke til den nasjonale regjeringen. 14 De som ble valgt til Kommunen var valgt for å representere befolkningen - de skulle fungere som delegater, og de skulle til enhver tid kunne avsettes. Kommunen fylte raskt det administrative tomrommet ved å etablere kommisjoner med ansvar for blant annet finans, krig, justis, velferd, utdanning, arbeid og handel, og kommisjonene posisjonerte Kommunen som en seriøs rival til regjeringen. 15 Den franske republikanske leiren var på 1800-tallet på ingen måte noen enhetlig bevegelse. Både anarkister, liberale tilhengere av konstitusjonell styreform og revolusjonære sosialister kalte seg republikanere. Det var særlig anarkistene og de såkalte revolusjonære republikanerne, blanquistene, som fikk innflytelse i Kommunen. Store deler av den franske arbeiderklasse var inspirert av det anti-statlige elementet i fransk sosialisme, og i særlig grad av anarkisten Pierre-Joseph Proudhon (1809-1865). Proudhon framholdt at alle former for sentraliserte regjeringer var undertrykkende, også en republikansk. Han tok i stedet til orde for en føderalistisk politisk struktur; et forbund av selvstyrte kommuner skulle erstatte den sentrale statsmakten, samtidig som små produsenter erstattet kapitalistiske former for produksjon. Den mest ekstreme fraksjonen av den revolusjonære republikanske bevegelsen var blanquistene, som tok sitt navn fra lederen Louis Auguste Blanqui (1805-1881). Hans teorier var basert på erfaringer fra den franske revolusjonen, og han var overbevist om at en revolusjonær elite måtte etablere et diktatur for å sikre kontroll over den påbegynte prosessen. 16 Det var disse to sterkt motsetningsfylte grupperingene som var framtredende i Kommunen, og i praksis var det Proudhons ideer som fikk mest gjennomslag. Det var et alvorlig, kanskje avgjørende problem for Kommunen at den manglet et ideologisk lederskap. Rivaliseringen mellom de ulike grupperingene var utvilsomt hemmende, og det førte til at Kommunen på avgjørende tidspunkt ikke klarte å ta viktige avgjørelser. Særlig var det faktum at Kommunen aldri klarte å organisere et effektivt forsvar av byen alvorlig, siden den regulære franske hæren ble sterkere for hver dag som gikk. Avgjørelsene som ble tatt i kjølvannet av opprøret kan ha vært avgjørende for utfallet av konflikten mellom Paris og den nasjonale regjeringen. Da regjeringen forlot Paris, ble også fortene som omga byen evakuert. Opprørerne tok kontroll over alle fortene sør for Paris, men ikke det strategisk viktige fortet ved Mont-Valérien i vest. Charles Ernest Lullier, som ble utnevnt til øverstkommanderende for Nasjonalgarden 18. mars, nølte med å okkupere Mont- Valérien fordi fortets kommandant skal ha lovet å forholde seg nøytral i konflikten mellom Paris og regjeringen i Versailles. Lullier ble øyeblikkelig fratatt kommandoen, men opprørerne maktet likevel ikke å få kontroll over fortet. Senere brukte Versailles fortet ved Mont-Valérien som samlingsplass for regjeringsstyrkenes invasjon av Paris. I tillegg var opprørerne i dagene etter 18. mars motvillige til å konfrontere Versailles militært. Det klareste uttrykket for det er at Nasjonalgardens sentralkomité avviste blanquistenes forslag om å angripe Versailles for å knuse den franske hæren mens den enda var svak. Militær satsing kunne ha forandret utfallet til kommunardenes fordel. Det var som nevnt over 300 000 nasjonalgardesoldater i Paris, mens tallet på regjeringssoldater bare var et sted mellom 12 000 og 20 000. Hovedårsaken til kommunardenes motvillighet til å angripe hæren var frykt for prøyssisk inngripen. Frykten for at et militært angrep mot Versailles ville føre til at Preussen blandet seg inn, var i følge David Shafer ubegrunnet. Så lenge sentralkomiteen holdt seg til fredsavtalen 17 mener Shafer at det var lite som tydet på at den prøyssiske rikskansler Bismarck ville blande seg direkte inn i en intern fransk konflikt. 18 Det har senere blitt påpekt at en av kommunardenes største tabber var å ikke ta kontroll over Frankrikes nasjonale bank, som lå i Paris og oppbevarte millioner av francs. 19 Å ha bankens ressurser til rådighet ville naturligvis være en stor fordel i seg selv, men viktigere var det at banken ville være verdt mer enn ti tusen gisler. Trusler fra kommunardene om å bruke bankens penger kunne ha fått den følge at den franske overklasse hadde satt i gang et press mot regjeringen om inngåelse av forlik med Paris. Siden kommunardene valgte å ikke ta i besittelse bankens goder, ble store pengesummer overført fra Paris til Versailles, penger som ble brukt til å finansiere hæren som til slutt knuste Kommunen. I ettertidens klare lys kan det virke merkelig at kommunardene unnlot å ta kontroll med banken, men man må regne med at kommunardene hadde realpolitiske
Teksten øverst til høyre lyder: «Paris 29. mai 1871. Dagen etter borgerkrig. Eksekusjonspelotonger kan fremdeles høres i Luxembourghagen og i Militærskolen. Andre steder ruiner etter de brente bygningene og barrikader som fortsatt står.» Kilde: Wikimedia Commons. (PD) grunner for sitt valg – hvis man tvang til seg bankens midler ville det være stor sjanse for å få folk imot seg. Pariskommunens fall De reformene Kommunen innførte rakk ikke å vise til noe. Til det ble tiden for knapp. Det Pariskommunen huskes best for er uansett ikke elementene av politisk eksperiment, men regjeringsstyrkenes blodige gjenerobring av Paris, som vi nå skal ta for oss. Etter opprøret 18. mars var det Nasjonalgarden som hadde den militære kontrollen i Paris. Nasjonalgardens sentralkomité gjorde det tidlig klart at den ville beholde selvstyre, og ikke komme inn under Kommunens kontroll. Sentralkomiteen hadde imidlertid selv ikke kontroll over sine egne bataljoner. For eksempel opprettet artilleribataljonene egne lokale komiteer som nektet å underlegge seg sentralkomiteen. Kaoset i Nasjonalgarden var åpenbart alvorlig, siden det forhindret et effektivt forsvar av Paris. Kommunens manglende evne til å utnytte sin militære overlegenhet, samt fraværet av disiplin var problematisk. På tema 41 Hvis den skulle overleve, var Kommunens politiske og militære lederskap nødt til å komme til enighet. Det skjedde ikke. I stedet bidro indre strid til å svekke Kommunen i stadig større grad. På tross av – etter situasjonen – relativt beskjedne krav fra Paris, hadde ikke regjeringens leder, Adolphe Thiers, noen planer om å inngå noe forlik. Det som hadde skjedd 18. mars var en personlig ydmykelse for ham, og han var oppsatt på å gjøre alvor ut av sine planer om å gjenopprette orden i hovedstaden. Etter at regjeringen hadde evakuert Paris 18. mars, hadde den umiddelbart begynt å forberede seg på en omfattende konfrontasjon. I begynnelsen av april begynte hæren å marsjere mot byen. Fortet ved Issy, sør-vest for Paris, en nøkkel til forsvaret av hovedstaden, ble tatt av regjeringsstyrkene 8. mai. Men for at hæren skulle kunne ta seg inn i selve byen var den avhengig av flere soldater. Preussen holdt fortsatt om lag 310 000 franske krigsfanger. For at Preussen skulle begynne å løslate krigsfangene, skrev Thiers under på en endelig fredsavtale 10. mai 1871. 20 ➤
Page 1 and 2: Historiestudentenes tidsskrift, UiO
Page 3: INNHOLD 05 06 Leder Aslak Kittelsen
Page 6 and 7: 6 Fortid 1/12 Ingen Disneymoral i h
Page 8 and 9: 8 Fortid 1/12 kningsrådet nå til
Page 10 and 11: 10 Fortid 1/12 Fagtidsskriftet til
Page 12 and 13: 12 Fortid 1/12 In this limited spac
Page 14 and 15: 14 Fortid 1/12 Pompeiis undergang -
Page 16 and 17: 16 Fortid 1/12 Kart over den utgrav
Page 18 and 19: 18 Fortid 1/12 helt sikkert skjønt
Page 20 and 21: 20 Fortid 1/12 Bortsett fra Plinius
Page 22 and 23: 22 Fortid 1/12 De antoninske badene
Page 24 and 25: 24 Fortid 1/12 Porta Nigra i Trier,
Page 26 and 27: 26 Fortid 1/12 Mitt syn er at sivil
Page 28 and 29: 28 Fortid 1/12 Romerske ruiner, sku
Page 30 and 31: 30 Fortid 1/12 Vägar framåt Den a
Page 32 and 33: 32 Fortid 1/12 Når vi skal forsøg
Page 34 and 35: 34 Fortid 1/12 personlige plan bet
Page 36 and 37: 36 Fortid 1/12 KLNM: Kulturhistoris
Page 38 and 39: 38 Fortid 1/12 Pariskommunen dag Jo
Page 42 and 43: 42 Fortid 1/12 Umiddelbart etter at
Page 44 and 45: 44 Fortid 1/12 En tillitsmanns fall
Page 46 and 47: 46 Fortid 1/12 bidro til et godt sa
Page 48 and 49: 48 Fortid 1/12 Granskningskomiteens
Page 50 and 51: 50 Fortid 1/12 Dommedagsplanen Nors
Page 52 and 53: 52 Fortid 1/12 Soppsky over Nagasak
Page 54 and 55: 54 Fortid 1/12 Gudmund Harlem. 33 G
Page 56 and 57: 56 Fortid 1/12 Kartet viser Ekvator
Page 58 and 59: 58 Fortid 1/12 massive økonomiske
Page 60 and 61: 60 Fortid 1/12 Ben Ali-regimets und
Page 62 and 63: 62 Fortid 1/12 kan altså forstå a
Page 64 and 65: 64 Fortid 1/12 Tunisia var først u
Page 66 and 67: 66 Fortid 1/12
Page 68 and 69: 68 Fortid 1/12 normer, tolkninger o
Page 70 and 71: 70 Fortid 1/12 Godt og grundig om m
Page 72 and 73: 72 Fortid 1/12 Gjennomført og vels
Page 74 and 75: 74 Fortid 1/12 Smyrna - paradiset s
Page 76 and 77: 76 Fortid 1/12 grad vore positivt i
Page 78 and 79: 78 Fortid 1/12 på mytene, som vel
Page 81: Forfatterinstruks Redaksjonen ønsk

Ben Ali-regimets undergang i Tunisia - Fortid

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?