Ben Ali-regimets undergang i Tunisia - Fortid
Ben Ali-regimets undergang i Tunisia - Fortid
Ben Ali-regimets undergang i Tunisia - Fortid
Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
42 <strong>Fortid</strong> 1/12<br />
Umiddelbart etter at Nasjonalforsamlingen 18. mai hadde<br />
godkjent fredsavtalen begynte Preussen å sette fri franske<br />
krigsfanger, 30 000 om gangen. Etter at det strategisk<br />
viktige fortet ved Issy hadde falt, og etter hvert som den<br />
franske hæren tiltok i styrke, falt fortene sør for Paris, ett<br />
etter ett. 20. mai begynte regjeringsstyrkene å bombardere<br />
den franske hovedstaden. 21 Bombingen førte til at nasjonalgardebataljoner<br />
forlot viktige posisjoner vest i byen,<br />
noe som åpnet for at troppene fra Versailles kunne trenge<br />
inn i Paris. 21. mai inntok Versailles’ tropper byen, og på<br />
ettermiddagen 22. mai hadde regjeringsstyrkene kontroll<br />
over store deler av det sentrale Paris. 22<br />
Kommunen og Nasjonalgardens sentralkomité klarte aldri<br />
å få i stand et seriøst forsvar av byen. Kommunardene<br />
visste at Paris’ arbeidere kunne takle gatekamp uavhengig<br />
av sentral kontroll, og satte derfor sin lit til barrikadene.<br />
Følgelig måtte små grupper kjempe desperat fra hver sin<br />
barrikade, og alle ble beseiret i tur og orden. Det eneste<br />
man kunne håpe å oppnå med denne type forsvar var å<br />
vinne tid, for å få regjeringssoldatene over på sin side, eller<br />
å holde ut lenge nok til å klare å forhandle fram en fredelig<br />
løsning. Kommunardene klamret seg til håpet om at<br />
regjeringssoldatene ville komme over på deres side, slik de<br />
hadde gjort 18. mars. Men mye hadde endret seg siden da.<br />
For det første var kommunetilhengernes suksess 18. mars<br />
i stor grad et resultat av den nasjonale regjeringens dårlige<br />
planlegging. For det andre hadde prøysserne i mai sluppet<br />
fri mange av de franske krigsfangene. I tillegg var Versailles<br />
mer selektive da de valgte ut soldater for å gjenerobre<br />
Paris. Dessuten var det langt færre kommunetilhengere<br />
som var villige til å kjempe da regjeringsstyrkene inntok<br />
byen. For de som ville støtte den sterke part, var det ikke<br />
lurt å satse på Kommunen.<br />
Under den blodige uken, fra 21. til 28. mai, oppsto det<br />
mange branner i Paris. Som en følge av disse brannene ble<br />
mange av byens kjente monumenter ødelagt, i tillegg til at<br />
Frankrike mistet en stor del av sin historiske og kulturelle<br />
arv, ettersom brannene ødela hundretusenvis av bøker og<br />
manuskripter. Ifølge David Shafer var de første brannene<br />
resultater av hærens bombardement. 23 Men det er også på<br />
det rene at mange bygninger ble brent ned av kommunarder,<br />
enten som dekning for deres tilbaketrekning gjennom<br />
byen, eller i desperasjon og sinne. Kommunens forsvarere<br />
begynte først med ildspåsettelse etter at troppene fra Versailles<br />
hadde satt i verk sine systematiske henrettelser av<br />
kommunetilhengere. I stedet for å forstå brannene som<br />
en del av en defensiv strategi, eller som resultat av hærens<br />
bombardement, ble brannene av journalister og politikere<br />
i etterkant karakterisert som ondsinnede handlinger begått<br />
av en vill og uregjerlig arbeiderklasse.<br />
Selv om kommunardene tente på bygninger og henrettet<br />
gisler, blekner grusomhetene i Kommunens navn i forhold<br />
til de som ble utført av styrkene fra Versailles. Under den<br />
blodige uken opprettet regjeringsstyrkene militære domstoler<br />
som skulle avgjøre skyldspørsmål for de som ble<br />
mistenkt for å ha støttet Kommunen. De som ble funnet<br />
skyldig ble øyeblikkelig henrettet. Enda verre enn de militære<br />
domstolene var henrettelsene uten lov og dom utført<br />
av militære avdelinger. Drapene på antatte kommunetilhengere<br />
varte til 15. juni, over to uker etter Kommunens<br />
fall. 24 Det finnes ingen eksakte tall på hvor mange parisere<br />
som ble myrdet under den blodige uken, men de fleste<br />
historikere opererer med tall mellom 20 000 og 30 000. 25<br />
27. mai var det bare noen få lommer av motstand igjen i<br />
Paris, først og fremst i de fattige arbeiderstrøkene. Etter de<br />
siste store kampene ble 147 kommunarder skutt mot det<br />
som senere har fått navnet ”Kommunardenes mur”, på en<br />
av Paris’ største kirkegårder, Père Lachaise. Kommunen<br />
falt 28. mai.<br />
Kommunardenes største problem var mangelen på politisk<br />
lederskap. De av kommunardene som var inspirert av<br />
Proudhons føderalisme, protesterte både mot revolusjonsromantikk<br />
og mot sentraliseringen som var en nødvendighet<br />
under krigen mot Versailles. Følgen av svak sentral<br />
styring måtte nødvendigvis bli et ineffektivt forsvar av Paris.<br />
Kommunens mangel på effektiv håndtering av makt<br />
og bevisst revolusjonsstrategi ble en verdifull erfaring for<br />
blant annet Lenin og Mao, og det er først og fremst siden<br />
senere revolusjonære tok lærdom av Kommunens feil<br />
at den har vært viktig i et historisk perspektiv. Selv om<br />
den utopiske sosialismen fortsatt glimtvis kunne gjøre seg<br />
gjeldende, ble Pariskommunens fall på mange måter begynnelsen<br />
på slutten for denne formen for sosialisme, og i<br />
stedet var det de autoritære sosialistiske retninger vi kjenner<br />
fra forrige århundre som vant fram. ■